Nytt år, nye muligheter = nytt land, nytt språk!

Dag 64

Mandag 3. Januar 2011

Dette er mitt 100`ende innlegg! Sykt.

Idag var det alvor, vi skulle bevege oss videre nå. Fra Sofia til Istanbul, vi skulle ta buss.  Vi tenkte først på å ta tog, men det var masse negative kommentarer om togstandaren på nettet, så vi eliminerte det og bestemte oss for buss. 

Rojo og Tzvety hjalp oss masse med å booke, ringe rundt og finne ut hvilket busselskap som var best. Siden internett vs. praktis ikke går helt hånd i hånd er det vanskelig å forholde seg til noe her.  Vi fant en buss som vi ville ta, den eksisterte ikke - eller noe sånt, det var noe trøbbel der. Til slutt etter noen telefoner, fant vi utav hvilken buss vi skulle ta. Sekkene var pakket, og jeg hadde vært ute å kjøpt noe å drikke. Vi hadde gitt beskjed til de hjemme at vi var på loffen igjen. Det skulle ikke være noe problem. Rojo hadde sjekket opp pris og evt. reservasjon, for å dobbeltsjekke, og da fikk han beskjed om at vi slik det så ut nå, ville vi være de eneste på bussen. "Haha! Shirin, tenk om vi blir de eneste på bussen!! MORSOMT!". 

Da vi ankom bussterminalen var det 6 andre passasjerer utenom oss. 

Bussturen var superbehagelig. Vi ble tilbødt kaffe/tè, vi fikk vann/brus, kjeks, headset, dette var iløpet av de første 40minuttene.

Kom til grensen mellom Bulgaria/Tyrkia. Vi tok tingene våres, og ble vinket inn i et lite hus. Alle måtte ut av bussen, 3 menn i uniform gikk inn i bussen og gikk igjennom. Han ba oss vise passene, vi viste passene. "Ooh. Norway!" sa han og koste seg med tanken. Smakte på ordet "Norway.." så opp. Denne mannen var en hyggelig kar, han smilte ifra øre til øre med alle som gikk igjennom. Han spurte hvor lenge vi hadde vært i Bulgaria. "1month" sa moren min. Han laget store øyne. og hadde en reaksjon som om han ble slått tilbake av noe stort. "1month, what did you do?". "Vi bodde hos noen bulgarske venner" sa moren min å smilte. Han smilte tilbake. "Here; your passports!" sa han og sendte oss til den andre enden av rommet. Der var det en ny dør. Det var et tyrkisk flagg på andre siden. "Er dette grensen tror du? Vi MÅ jo ha visum vi da liksom" sa moren. "Skal jeg spør han?" spurte hun. "Spør i vei du..". Hun spurte. Mannen lo og fortalte at vi var bare på grensen imellom de to landene, ikke på tyrkisk grunn enda. 

Rojo hjalp oss å gi beskjed om at vi måtte ha visum til Tyrkia, så gav vi beskjed til de på bussterminalen om på forhånd. Bussjåføren hjalp moren min og gikk til visum-mannen, imens jeg satt å passet på tingene inni bussen. Det var en liten dingseboms inni bussen hvor man kunne spille spill, se film og tv. Eneste problemet var at det var tyrkiske filmer, tekstet på bulgarsk. Så jeg undeholdt meg selv med å prøve å finne ut hvordan man spilte et spill. En mann i uniform kom inn på bussen, han ville se pass. Jeg merket ikke han før han sto over meg og ville ha oppmerksomheten min. Jeg stokk noe så "grævlig", hoppet i været og pekte på ut vinduet den veien moren min og bussjåføren hadde gått. Han lo for seg selv, nikket, fniste litt til, satte opp et pokerfjes og gikk videre.

Moren min kom tilbake. Vinket på meg, om at jeg måtte komme ut. Hun trodde det var noe feil med passet. Det var bare en misforståelse. Mannen i uniform jeg hadde møtt på tidligere hadde håvet inn pass. De skulle ha alle passene, de gikk igjennom, passet på at vi hadde lov til å gå videre til den tyrkiske siden. 

Moren min fortalte at visum-mannen sov når de kom bort, så bussjåføren hadde viststnok banket og banket på vinduet med null reaksjon. Bussjåføren hadde banket hardere og ropt på han høyere, og til slutt hadde han våknet. "Han stemplet passene og gav oss visum halveis i søvne tror jeg" sa morne min. "Nemmen sa bra" sa jeg. "Da slapp vi noe trøbbel med navnet mitt" fortsatte jeg. Vi kunne gå på bussen igjen. Bussen kjørte til neste hinder, som slett ikke var et hinder men 10minutts pause til å gå innom tax-free`en. 

Etter 10minutts pause, var det tid for mennene i uniform å gå igjennom bagasjen. De hadde stoppet bussen foran oss, dratt ut alle tingene etc. Moren min gikk ut i tilfelle de skulle åpne bagasjen våres. De hadde bare kikket, og vi ble vinket avgårde. Hvor vi ble stoppet IGJEN - denne gangen var det bussjåførene sitt pass som ble gransket. Klarsignal, kjørte igjennom. Vi fikk utdelt mer drikke og frokost. Endelig var vi ferdige, ferdig med grensekotroll, menn i uniformer, og godkjent på tyrkisk grunn. "Neste gang jeg åpner øyene nå, så er jeg i Istanbul", tenkte jeg.

Fortsetter over til dag 65 -->