Jeg HATER Avskjeder!

Dag 35

Søndag 5. Desember 2010

Våknet opp med en dundrende migrene, grabbet toalettveska og migrene medisinen og gikk ut på badet. Glemte kontaktlinsene så måtte tilbake til rommet. Idet jeg trør ut ifra badet møter jeg på Christina. Hun kikker medlidende på meg og legger hånden på pannen. Ingen feber. Hun spør om det er migrenen, viser med kroppspråket at det er hodeverk og legger med en "dunk-dunk" lyd for å bekrefte at det er hodeverk - spesifisert. Jeg ble helt paff og svarte tilbake at jeg bare skulle ha kontaktlinsene - igjen på kroppsspråk. "Ah ok" svarte Christina og sa at det var frokost klar på kjøkkenet når jeg var ferdig. 

Tok på kontaktlinsene og gikk inn på kjøkkenet, frokosten var klar. Christina gjorde seg klar, gav oss et slengkyss og gikk på jobb. Tenke tenke, snudde meg imot moren min for å få bekreftelse på mistanken, eventuelt avkrefte. 

"Duuu, om du har fortalt Christina at jeg har migrene?". 

"Hæ? Nei, har ikke gjort det jeg. Hvordan det?" Kikker på hverandre. 

"Neei…øhm, Christina spurte om jeg hadde migrene idag. Hadde jo det og forsåvidt. Lurte bare på om du hadde sagt det, siden hun visste det. Det var det første hun spurte om, av alt hun kunne spørre om så var det migrene!"

Siden jeg hadde migrene, slappet vi av idag. Snakket med Morfar og andre folk i kalde Norge. Skrøt av varme og sol. Er jo ikke sikkert at vi får internett i Bulgaria, så vi passer på å gi beskjed til de hjemme når vi beveger oss ifra et sted til et annet, at vi muligens ikke har luksusen med the world wide web på neste plass. 

Christina kom hjem, snakket med henne. Toget gikk i 22-tiden, og Christina skulle tilbake på jobb klokken 20, så hun tilbød å kjøre oss til metroen i halv-kvart på 8-tiden. Vi slo til. 

Klokken tikket, idet den slo halv 8 var bagasjen i bagasjerommet og setebeltene fastspent. Hjulene begynte å rulle. Tiden var inne for å ta farvell med en av verdens mest inspirerende og fantastiske damer. Vi hadde lovet henne tidligere på dagen å komme tilbake, besøke henne. Det var enkelt å love, for vi hadde utrolig lyst å møte henne igjen. Bilen kjørte inntil fortauskante, stoppet. Christina gikk ut av bilen og åpnet bagasjerommet. Jeg og moren rett etter, tok imot bagasjen. Vi ga hverandre en klem. Slapp, gikk et skritt bakover, såg på hverandre og klemte igjen. Jeg tok på meg bagasjen. Moren min klemte Christina, tok på seg sekken. Christina kom bort til meg og ga meg en til klem, kysset meg moderlig på kinnet og vi sa farvell. Vinket, lenge. Hun satte seg i bilen, imens vi begynte å nærme oss trappene ned til metroen. Idet vi stod i rulletrappen, hadde tydeligvis metroen vært innom. En enorm mengde av folk kom opp med rulletrappen. Ble distrahert av all støyen og blikkene. Såg på moren min. Øyene hennes var blanke. "JEG HATER AVSKJEDER!" sa hun og tørket øyene. 

Ventet og ventet, passet på bagasjen med haukeblikk. Jeg var rastløs og holdt på med all slags utpå de forskjellige sekkene. En mann på venterommet ble helt imponert over sekkene, og nistirret. Måpet, og stirret enda mer. 

Var litt forvirring med toget, fordi toget til Bulgaria hadde en annen destinasjon, men det gikk visst til Sofia allikevell. Men er vanskelig å vite når det står noe annet på skjermen. Ingen konduktør å se heller, men noen av de togreisende visste. GIkk igjennom toget, vi skulle til vogn 4. Gikk mot vogn 4. Vogn 4 var en lugar for 2, vi skulle jo ha 6-mannslugar, måtte være feil. Gikk i motsatt retning, en konduktør plukket oss opp. Hintet om billett for å vise oss hvor vi skulle. Gav han billetten, han førte oss til en lugar.  Konduktøren strøk over de egentlige plassene våres, og skrev på nye. Det var 2 menner og en dame der, han peket på de to øverste sengene og på oss. "Nemmen vi skal være på en lugar med bare damer!" protesterte jeg til konduktøren. "Problemas, problemas." sa han og gikk. "Unnskyld men du har billetten vår" sa jeg. "Ja" sa han og nikket. "Javel, hva var det for noe?" sa jeg til moren min. "Vet ikke. Hvilken seng skal du ha? Øverste eller mellomste?". Pekket på toppetasjen. Siden det ikke var stige, måtte jeg improvisere litt for å komme meg opp. Heiste meg opp til mellomste - moren min sin seng, og et ben på øveste, andre benet på sengen på motsatt siden og hev meg bort til sengen min. Moren min lo. "Kom meg ivertfall opp om ikke annet". 

Rigger oss til. Kun èn dyne/teppe. "Bare ta det du som fryser så fort" sa jeg til moren min. Syntes det var utrolig ubehagelig med de mennene som var der. Nistirret. "Bare å legge seg med klærne på her" sa moren min. Jeg var enig, ville ikke bytte til pyjamas, ikke med publikum. De ville såve, så vi forholdt oss rolige. Mannen spurte meg om jeg kunne skru av lyset når jeg var ferdig. Han snorket. HØYT! Ristet omtrent i hele vogna, som om det ikke ristet nok. Humpetitten, humpetatt. Begynte å duppe av. Idet jeg var på vei til å sovna, skrudde selvsagt mannen på lyset. Hele prosessen på ny, begynte å duppe av. Våknet igjen. Varm som faen. Restart prosess. Våknet kald, og FRØS. La jakken min over med for varme. Så var det å prøve å SOVNE igjen i den hekkans snorkinga. Duppe-duppe. Våknet IGJEN! Hostet. Slet med å puste. Kikket ned, en rød glo og med grå røyk som kom sivende oppover. FY FAEN! Lugaren var ikke større enn et lite kott, og her sitter de og røyker. De snakket med hverandre så jeg holdt kjeft, håpet på at de skulle dra. Bare for å lage enda mer lukt og røyk tente de på litt plastikk i tillegg. 

En ekkel lukt slo i trynet på meg. Holdt pusten og la skjerfet rundt trynet. 

Toget stoppet, konduktøren kom og gav dem billettene, og de gikk av.  Moren min hadde også våknet, vi hvisket i 3-4minutter. "Hun vil gjerne sove, så prøv å sov igjen" kommanderte moren min. "Okei Mester" sa jeg og adlød ordre. 

Siden toget hoppet noe så utrolig på skinnene, ble det en veldig lang natt. Var i en lett søvn som ble forstyrret hele tiden.