Bulgarsk 50-årsdag

Dag 40

Fredag 10. Desember 2010

Sjekket mailen og hadde fått svar ifra den tyrkiske ambassaden i Oslo. De kunne opplyse oss om at det gikk an å kjøpe visum på grensen med både tog, buss og fly. Det kostet rundt 15-20 euro, og vi fikk oppgitt alle detaljer. Var ikke noe problem. "Så fint" sa moren min. "Da er ikke det noe å uroe seg for ivertfall".

Vi holdt oss hjemme, imens familien dro til 50-årsdag. Planen våres var å ha en rolig dag, og vi tenkte å snakke med forskjellige folk hjemme i Norge via skype. Idet vi setter oss til rette, kommer Rojo stormende inn. "Kom kom". "Hæ?" sier vi. "Dere er invitert, det står en sjåfør utenfor å venter på dere som skal kjøre dere til festen" forsetter Rojo. "Hæææ?" fortsetter mamma. "haha, vi har ikke noe valg altså" tuller jeg. Gjør oss klar så fort som det er mulig å gjøre seg klar, og vi hiver oss i heisen, deretter inn i bilen. Sjåføren var kona til han de var i 50-årsdag til, gode venner av Rojo og co.

Vi ble godt mottatt på festen, det var utrolig mange nasjonaliteter, alt ifra sigøynere til polakker. Det var mange folk med gode, høye stillinger også, så veldig mangen av dem kunne snakke engelsk. I tillegg til mange nasjonaliteter, var det også masse mat og dans - og mange kurdere. Det ble spilt både bulgarsk og kurdisk musikk, og bulgarsk og kurdisk folkedans hørte med. Vi koste oss. Rojo og Tzvety introduserte oss til flere av vennene deres - gode venner.  

Kulturen her (vet ikke om det er bulgarsk kultur, eller bare vennekulturen), var at ungdommer og voksne var delt, så jeg ble sendt til ungdommene. Det var veldig få som kunne snakke engelsk, men jeg ble kjent med en jente som kunne snakke bra engelsk og var på min alder. Det var datteren til hun som hadde kjørt oss til festen. Hun ønsket å studere i England - etterhvert som vi ble kjent med flere folk, begynte vi å få et bilde. Omtrent ALLE ville enten studere i utlandet, eller flytte til utlandet, både av voksne og ungdommer. Det var ikke mange som hadde langsiktig fremtidsplaner i Bulgaria ivertfall. 

Som sagt var det mange kurdere, og ettersom flere fikk vite at jeg var halvt kurdisk bød de opp til kurdisk folkedans. Jeg blodnektet og rømte, men de gav ikke opp. Min reaksjon var motsatt av moren min sin, som koste seg utpå dansegulvet. Moren min og Tzvety er veldig like på mangen områder, og dette var et av områdene, noe hun frydet seg over. Utover kvelden ble det kurdisk dans igjen, og jeg ble invitert.. igjen. Det må nevnes at jeg er vokst opp med både kurdisk musikk og dans, det har jeg fått inn med morsmelken, men det er veldig mangen år siden det har blitt praktisert, så jeg var relativt støl og blind. Men siden det var en såpass enkel dans 2-step (2steg: fot fram, fot tilbake, bevege for å repetere: ett skritt til høyre), ble tilogmed jeg med. "Hva gjør man så?" tenkte jeg og stod støl på dansegulvet. Prøvde å finne takten, fant takten og de rette stegene og da jeg begynte å få dreien på det, datt folkene foran meg ut av takt, og da ble jeg jo ivertfall forvirra. Mulig at jeg trenger litt trening på det området. 

Kvelden var fylt av latter, fyrverki, nye bekjentskap og sent introdusert bursdagskake (rundt 1-1:30tiden). I 3-tiden rundet vi av og gikk hjem for søvnen sin del.