Dag 36
Mandag 6. Desember 2010
DUNK DUNK DUNK!!! PASSPORT! PASSPORTSSS!. Toget var i ro, åpnet et øye. Lyden av menn som gikk å bråket i gangen vekket meg. Menn som gjorde hærværk på toget og vekket meg begynte å føles ut som en rutine. PASSPORT! DUNK DUNK DUNK. "SHIRIN!! HVOR ER PASSET DITT!? FINN PASSET DITT!! Finn passene, sekkene er oppe med deg!". Åpnet det andre øyet, satte meg opp i 90 grader. DUNK! Dunket hodet i taket. Djesus. Alt spant, rundt og rundt. Grabbet den brune sekken, hev den ned. "AUU!" hører jeg ifra køyen nedenifra. "Unnskyld! Går det bra?". "Jada, men den var tyngre enn hva jeg trodde, så jeg fikk sekken rett i hodet". Lirket opp passet mitt. Ga det til moren min. Ventet, bråket utenfor begynte å nærme seg, ble høyere. PASSPORTS! Ventet, moren min satt klare til å gi passene. Jeg la hodet oppå puten og lukket øyene. Sterkt lys. Kan alltids bruke hørselen.
"Passports please!" sa en mann i uniform. Kikket først på damen i nederste køy sin. Ga tilbake. Tok våres. Kikket på moren mitt sitt pass. Virket ikke til å være noe problem. Åpnet mitt pass. Kikket på bildet, begynte å bla i det. En mann gikk forbi. Mannen i uniform med passene våres i hendene ropte på assistanse, det var 3 menn ved inngangen våres nå. De snakket. Sendte passet til nye hender og nye øyne, gransket. "Reis deg opp Shirin. De kikker på bildet ditt". Åpnet øyene, satt meg opp. Trøtt. Alt sjanglet i hodet mitt. Mannen med uniform kom nærmere, kikket på passbildet. Ropte på mer assistanse. Èn mann i sivil kom. Han gransket passet han også, holdt passet opp i lyset og letet etter gjenskinn. Ropte på mer folk. Granske, granske. Jeg klødde meg i hodet, begynte å bli nervøs. Halve Bulgaria skulle jo sjekke om passet var falskt visstnok. "She is my daughter" sa moren min. De satte passet mitt og moren min sitt opp mot hverandre. Kikket på meg og på passbildet mitt. Samme rutine med moren min. Kikket på moren min, og meg. Kikket på meg og moren min, kikket på passet. "Herregud, det spørs om du kommer inn Shirin!" sier moren min. Panikken slo henne for et sekund så sa hun. "Hvis vi ikke kommer inn kan vi ringe Cemal. Han snakker bulgarsk!". Hun bet munnen igjen. De gransket enda. Kikket på sekkende, og klærne våres, og meg og passet mitt for ørtende gang. De ristet på hodet og reiste skuldrene. "Where are you going?" spurte mannen i uniform. "Sofia" svarte moren min. De nølte men bestemte seg for å gi passet tilbake. Hele klynga forsvant ut av toget, og toget begynte å bevege seg igjen. "Jævla utlandske navn. Sove nå.." mumlet jeg og la meg ned igjen. Sov videre. Lett søvn igjen, men litt søvn er bedre enn ingen.
Våknet igjen, det dunket og ristet i hele vogna. Greide ikke å sovne igjen.
Selv om jeg var oppe tidlig, så hjalp det svært lite. Jeg kom meg ikke ned! Damen i nederste køye hadde satt mellomst køy opp, så jeg hadde ingenting å trø på. Konduktøren hadde vært innom med billetten hennes, så moren min mente at hun skulle av snart, siden vi ikke hadde fått noen billett. Toget var visst nok forsinket i tillegg. Var helt ør i hodet. Hele natten føltes som oppadgående/stigende rus. Så gjorde ikke noen stunt for å komme meg ned. Nei, da ventet jeg heller.
Og ventet og ventet, klokka tikket og tikket. Dama skulle visst ingensteder. Hun forsvant ut på gangen hvert 10ende minutt for å tenne opp en røk eneste. Tilslutt tok moren min affære å la ned mellomste køye slik at jeg kom meg ned.
Jeg grabbet toalettvesken og gikk ut på doen for å pusse tennene. Da jeg kom ut på gangen, hvor skillet til neste vogntog VAR, var det plutselig et vindu. Noen togskinner, skog, og herregud en mann med heste og kjerre. "Hva i alle dager…" mumlet jeg for meg selv. "Sykeste greiene…!"
Kikket ut vinduet, nesten litt hypnotisert.
Ferdig stelt, stokk like godt på tilbakeveien også. "Dette var ikke siste vogn igår? Eller var det?" spurte jeg. "Haha, nei jeg tror ikke det. Det var jo kjempelangt igår..! Husker du ikke hvor langt fram vi måtte for å komme oss på?". "Jo. De har vel delt det imens vi sov. Sikkert derfor det var så lange pauser da vi stoppet". "Helt sikkert" sa moren min og bød på frokost.
Spiste hver vår skive + frukt. Moren min ringte Salih å fortalte han at toget var forsinket.
Vi ankom Sofia, èn time forsinket. Fikk IKKE billetten tilbake, og dama som skulle av før oss, gikk av i Sofia hun også. Det var endestoppet. Aner ikke hva som skjedde med det, men noe kluss ivertfall. Samme kan det være, vi er framme. Ringte Salih, gav beskjed om at vi var framme. "HOLDT PÅ TINGENE DERES!!" kommanderte Salih. "De stjeler som ravner, masse sigøynere".
Til å være en togstasjon i en hovedstad, var togstasjonen svært liten. Omtrent samme størrelse som togstasjonen i Stavanger.
En taxisjåfør kom bort til oss.
"Taxi?"
- No.
"Hotel?"
- No.
"Friend?"
- Yes.
Han gjorde store øyne og gikk videre. "Taxi?".
Jeg hadde en rosa haremsbukse på meg. Folk fikk jo karasjokk. Her holdt de seg i hvitt - grått og svart. Mange hadde lappet klærne så mange ganger at det var vanskelig å se hva som var lappet og hva som var plagg. Det var tydelig at det var et fattig land. Det var også masse vind ute. Det trakk i buksa, den blåste seg opp som en ballong. Jeg satte meg oppå et tårn av bagasje imens moren min ringte til Salih. Beskrev hva farge det var på klær og sekker. Folk kikket.
En kurdisk mann kom å hentet oss. Han het Rojo, og var gift med en bulgarsk dame. De hadde en jente på 6-7 år sammen. Satte ifra oss tingene i leiligheten deres, 7ene etasje, med heis heldigvis. Han viste oss leiligheten, jeg bytet bukse, han spurte om vi var sultne. Det var vi. Rett rundt hjørnet, bokstavelig talt var det en restaurant. Spiste lunch der. Han fortalte oss at de pleide å spise der når de gikk ut for å spise, siden det var så nærme. Vi bestilte hver vår pizza. Det var et askebeger inne på restauranten . "Kan du røyke inne?" spurte moren min. "Hehe, ja" sa Rojo. "Nemmen, dere er jo i EU, ikke sant?" spurte jeg. "Jo, men høyere makter i Bulgaria, har ikke villet innføre røykeloven her…enda!". Moren min gliste, og var fornøyd. Hun nølte litt med å røyke inne på en restaurant fordet, vanesak.
De vi bodde hos skulle i bursdag og navnedag til noen venner av de, så vi gikk tilbake til leiligheten. Det var is på bakken ute. Kaldt.
Vi ble møtt av kona og barnet hans da vi kom inn. Hun hadde akkuratt komt ifra jobb, og jenta ifra skolen. De gjorde seg klare til å gå. Idet de tok på seg skoene fortalte de oss at vi også var invitert. "Hæ?" sa moren min. "Kan jo ikke si nei heller, vil jo ikke være uhøflige. Men sykt spennende da! " sa jeg. Tok på oss skoene og ble med.
Vi ble møtt av mann, kone, en liten gutt og moren til konen. Kjempehyggelige folk. Datteren til paret vi bodde hos var kjempesøt, og passet på den lille gutten. Lekte og tullet med ham, selv om hun bare var et barn selv. Det var masse mat på bordet, nesten som tapas. Plukk og ta det du vil ha. Jeg og moren min smakte og utforsket maten. Noe falt i smak, andre ting klarte vi oss godt uten. Det vi ikke var forberedt på var at dette var forrett. I Bulgaria starter de alltid med salat, går over til forrett, DERETTER hovedrett, også dessert. De bruker TIMER rundt bordet. Helt annerledes enn hva vi er vandt med. Vi får en tallerk - et opp. Her var det forrett, tapas, også en tallerk - et opp + dessert. Vi var så høflige som vi kunne, var jo IKKE forberedt på at det skulle være MER mat. For det kom jo mer og mer mat på bordet non-stop. Så vi spiste det vi ble servert. Var så sprekkfulle, kom til å være mett en måned framover. Så UTROLIG mye mat. Vertene kunne snakke engelsk, så vi pratet og ble kjent. Snille mennesker, som det var lett å like.
Det begynte å bli sent, det var bare en mandag så vi måtte runde av. Mor og barn måtte opp tidlig neste dag. Vi takket for oss og var fornøyde med både mat og selskap.
Mor og barn gikk å la seg, imens jeg, moren min og Rojo satt å snakket litt.
Idet vi skulle legge oss, begynte hørte vi fullt av lyder. Etterhvert som lyden fortsatte å dundre på kunne vi også høre "HEELP! HEEELP! POLITZIA!!! POLITZIA! HEEEEEEELP! POLITZIA!". Konen kom inn og spurte hva som skjedde. Alle stod helt forvirret. Jeg og Rojo gikk ut på gangen, ingenting der. Prøvde å finne ut hvor lyden kom ifra. Nedenifra sa han. Han tok nøklene og fikk med seg noen naboer. De utforsket videre. Kona unnskyldte seg, dette hadde aldri hendt før. Det hadde vært litt høy musikk nå og da, men ingenting annet enn det. Kona gikk å la seg igjen. Rojo kom opp igjen. "Det var bare noen fulle ungdommer gjorde hærværk, så hadde politiet komt og prøvd å jage dem videre, vekk. Så hadde de begynt å lage enda mer bråk." sa han og pustet lettet ut. Vi gikk å la oss, bråket fortsatte litt utover natten, men roet set etterhvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar