Nobody! ...Again!

Dag 77

Søndag 16. Januar 2011

Ingen lys, eller strøm da vi våknet. Det var helt mørkt på rommet. 

Avtalt at vi skulle få frokost klokken 8 idag, sånn at vi rekker det før bussen går. 

Vi pakker siste rest, og går til frokostsalen. 

Døra er låst, merkelig. 

Vi gav beskjed igår om at vi kom tidligere.

Mannen i restauranten ser oss, og kommer å låser opp.

Får servert tè, og han kommer med havregrøt "It is Nepali". 

Shirin var helt sjokkert over at vi fikk servert havregrøt i Nepal. 

 "Jeg trodde det var noe nordisk greier…! Liksom G RØ T." sa Shirin. 

Etterpå ble vi servert to toast, omelett og pommes frites. Solid frokost. 

Spiser og går tilbake til rommet. De kommer og henter bagasjen, vi takker pent for oss, leverer inn i nøkkelen og går ombord på bussen. 

Kommer til busstasjonen, vi er de første passasjerene på vår buss. 

En mann står i en stige og vasker bussvinduene. Sakte men sikkert kommer det flere passasjerer, de blir transportert i busser og jeep. Til og med hest og kjerre.

Bussen skal gå 9:15 får vi beskjed om. Vi venter og venter, klokka tikker, og 9:15 går mot 9:20. Et sete ledig i bussen, de ringer og styrer. Mangler tydligvis èn passasjer. Ser en hest som kommer springende i full hast. Ser en mann med ryggsekk, sitter bak i kjerra. Klokka er nå halv 10, vi er fulltallige og kjører avgårde, som den siste bussen.  

Ved siden av oss, sitter det en mann. Han tar opp ulike typer tredyr/figurer som han vil selge. Han som sitter bak han igjen tar opp et strykeinstrument som de prøver å selge til alle turistene i bussen. Instrumentet har 6 strenger (tror jeg) muligens mer +  en liten "fiolin-bue". De holder det i hendene foran magen og spiller på det. Shirin holder på å klikke, hun har en liten gutt bak seg som sitter å spenner i stolryggen hennes. Overser selgerene, de satt bare på et bittelite stykke. 

Det kommer mer og mer folk på bussen, store og små. 

Familier deler en toseter, og har 3 unger oppå fanget. Tett med folk. 

Det er ikke nok sitteplasser til alle, så de setter seg på små krakker laget av strå i midtgangen. 

Èn times tid etterpå er det tissepause, mennene strømmer ut av bussen. Damene sitter igjen. 10minutt senere legger vi ivei, det går oppover, oppover og oppover. 

Bussen sliter opp bakkene, og biler/busser/lastebiler kjører forbi. 

4 timer etter vi startet, kommer vi endelig til en veikro, hvor vi får en stopp på 30 til 45 minutt, alt etter hva sjåføren føler for. Shirin + meg + alle andre tar seg en vellfortjent dopause. Jeg ledet an, etter å ha ventet på pausen i noen timer. 

¨

Vi kjøper vann + en pose med chips. Frokosten sitter fremdeles godt i. 

Imens vi står/sitter utforbi med bussen, hører vi en skranglelyd. 

"Hva er det?" bøyer oss ned og ser en mann med verktøy som sitter å mekker under bussen vår. Tenker at det muligens er et dårlig tegn, når de sitter å mekker på bussen imens vi har en liten stopp. 

Ombord igjen, klar for siste økt. Vi kjører og kjører. Fasinerende å se folkene vi kjører forbi. Di gjør sånn "vanlige sysler". Èn mann sitter med symaskinen å syr, en mann dusjer utendørs i en dusj som kun dekker det "viktigste". Damer, menn og barn pusser tennene. Noen spiser frokost og drikker tè. Selgerene så står langs veien tar seg en høneblund, midt på bordet mellom grønnsakene og frukten de selger. 

Bussene som kjører forbi, har bagasjen + mennesker på taket. Noen sitter å nyter utsikten, imens andre tar seg en lur. Fylt av inntrykk på veien. I tillegg så er veien et kapittel for seg selv. 7 timer senere er vi i Kathmandu. Vi har blitt lovet av damen vi hadde bestilt turen av, at de skulle komme å hente oss. Nobody!

Samme skjer igjen. Vi er på en helt annen plass en hvor vi har vært tidligere, og aner ikke hvor vi er. Ingen for forstår ingenting. Hundrevis kommer, føles det som om, av taxisjåfører, hiver seg over oss når vi kommer av bussen. "Taxi!" "Taxi!" Taxitaxitaxitaxi!! De følger etter oss. Jeg kjenner jeg er trøtt i hodet og orker ikke å svare. Dvs. vi sier at vi blir hentet. 

Shirin er pissetrengt, noe jeg ikke har fått med meg. Jeg spør hvor langt det er å gå, og får et solid slag i armen + hissige gloser som ramler ut ifra Shirin sin munn. Taxisjåføren bare ler, han skjønner at Shirin ikke har planer om å gå hjem. 

Til slutt bestemmer vi oss for å ta en taxi, på vei bort til taxien åpner slusene seg og det begynner å lyne og tordne. 

Kommer til gjestehuset, og vi må sjekke inn på ny. Før vi reiste, sa de at det ikke var noe problem. Han vi snakker med i resepsjonen, leter etter bookingen. 

Vi forklarer at vi har vært på tur, og fikk beskjed at vi IKKE trengte å booke rom før vi reiste. Han leter i papirene, og vi forklarer atter en gang. 

Til slutt gir han oss et rom. Naborommet til det rommet vi hadde før vi reiste. 

Shirin er ikke helt i slaget. Vi kjøper internettkort og benker oss foran laptopen. Det pøsregner ute. Får ta oss noe middag iløpet av kvelden. 

Vi har fått masse nye opplevelser å fordøye. 2 dager fullbooket av aktiviteter, gjør at vi tar en liten pause idag. Shirin sovner, jeg er kanonsulten. Går ut på supermarketet å handler baguetter, pålegg, knekkebrød og vann. Tar det med inn på rommet. Vi spiser og slokner.