Nice i Nice

 Stod opp FOR tidlig - rettere sagt klokka 06:00.  Mye forstyrrelse på natten, vi hadde et par på siden av oss - vegg i vegg som ble utrolig høylytt utover natten. Sånn i 4 - halv 5 tiden om morningen. Du kan gjerne tenke deg til selv hva de holdt på med. Pakket, sjekket ut og gikk i retning for metroen. A-ha, tog direkte til togstasjonen som var gratis (med InterRaillbillettene). Vi ankom stasjonen ca halv 9. 

Gammelt tog - jeg lo. I vogna vår var det fullt av andre backpackers. Inkludert et Amerikansk par med trillekoffert og InterRailbilletter - ouch! 

Jeg var sliten etter den høylytte natten - som sagt mye forstyrrelse - lite søvn og tidlig opp, så jeg tok meg like greit en lur. Snudde jakken og la hetten foran trynet.  "NÅ MÅ DU VÅKNE!!!"  Jeg sov, ingen reaksjon. Dytte-dytte. Nei, jeg skulle sove, ingen reaksjon. Moren min presser albuen i siden på meg, "DU MÅ VÅKNE, SHIRIN!! Vi er på grensen, finn pass og billett!!" La ned hetta, helt i ørska. "Hæ?" Ser opp på en politimann. Han ler, og moren min ler med. "Oja" mumlet jeg. Fant pass og billett. Politimannen humret for seg selv og gliste. Jeg la meg like greit ned og sov videre, med hetten foran ansiktet igjen. Dette var første gangen politiet kom på toget. Ankommer Montpellier en halv time forsinka. Vi hadde 6minutter til å få billetter ifra Montpellier til Nice.  Kom oss på toget og ringte til morfaren min - hørte om han kunne sjekke opp en plass å overnatte i Nice. Hadde ikke gjort dette på forhånd pga. at folka på Barcelona var lite hjelpsomme så vi ante ikke hvor langt vi kom oss idag. Han fant en plass.

Vi skulle fikse billetter til morgendagen, men de var SVÆRT lite hjelpsomme. Først gikk vi til customer-service-luka. "hvor skal du? hvor skal du?" spør han på fransk. "Do you speak english?" "NO…french!!!!!!" 

 "Italia" sier vi, "Nice- Italia" fortsetter moren min. "Not possible" sier han med fransk aksent. "Nemmen IMORGEN!" prøver vi å si. "Not possible" fortsetter han. "Not possible" "Not possible" "Not possible". Vi gav opp, denne mannen var i dårligt humør. Han sendte oss over til en annen luke til slutt for å få "billetter" - siden det trengte vi jo…. Uten å forstå et kløyva ord av hva vi prøvde å si - gå å få billetter sa han bare. Vi gikk over til neste luke. Der ble vi møtt med "NO. French!" igjen. Vi spurte om Italia "Not possible" svarte han. Samme regla på ny - IMORGEN!! "Not possible". Nei vell, da driter vi i det så får vi prøve å ordne noe imorgen.  

Moren min måtte ha en minibank. Selvsagt så fant vi ingen minibank på togstasjonen. Så da var det bort til den SURE GRETNE GAMLE mannen IGJEN. "Destination!" "Destination!" sier den franske mannen. Jeg viser penger-penger med hendene. "ATM, mastercard, visa, cashpoint, minibank, bank" repeterer jeg meg selv. "bankautomateeeeee" prøver jeg å si med fransk vri. Respsons: "Destination!? Destination!??"  Jeg viser penger-penger med hendene igjen og sier  "ATM, mastercard, visa, cashpoint, minibank, bank, bankautomat". Han maser enda mer om hvor jeg skal -  til slutt ser han opp og ser pengetegnet. "BANKAUTOMAT?" utbryter han. Han viser penger-penger med hendene og sier "ATM, Mastercard, visacard?" "Oui!" svarer jeg. Han viser ruta med hendene og sier rett fram til høyre, rett fram til høyre, og repeterer seg selv i 5minutt. Jeg sukker og tenker at jommen var det på tide at noe begynte å fungere - sur og gretten som jeg var.  

Vi fant fram til minibanken for å si det sånn. Ruta til minibanken var blitt slukt med te-skje, for å si det sånn. Fikk tatt ut penger og hev oss inn i en taxi. Taxi-sjåføren var usikker på hvor det var - vi kjørte og kjørte. Taxisjåføren forklarte at han ikke kunne kjøre lengre opp pga. smale veier. Sekkene på, ut og gå - så blir det mat å få. Vi fant det tilslutt. Virket som det var MIDT inni hjertet. Vertinnen og sønnene hennes var utrolig innbydende og hyggelige. Vi hadde bestillt dobbeltrom - vi ble vist 2 rom som vi kunne velge mellom, begge to var 8manns rom. "8beds for you" sa hun og smilte fra øre til øre. 

Det var kodelås på dørene - hun gav oss kodene og gikk inn i naborommet hvor hun snakket med sønnen. 

Vi la fra oss sekkene og tenkte å få noe middag. Moren min prøvde å låse døren, hjalp ikke. Deretter prøvde jeg, håpløst. Vertinnen og sønnen kommer ut, og vi ber dem om hjelp. Vertinnene prøver først, deretter sønnen. Vertinnen knaker og tenker, feil kode sier hun. Sønnen prøver på ny. Døra går ikke i igjen, vertinnene diskuterer med seg selv. Da får plutselig sønnen til å låse igjen døra. Han åpner døra opp for å se om det går an å åpne den. Det går, men etterpå så greide vi ikke å låse døra igjen. Vertinnen tar over, og finner en teknikk. Døra låser seg.

Går rundt i Nice og leter etter en plass å spise. Noe som ikke var noe så alfor dyrt. Vi spiser på en tyrkisk restaurant hvor vi ble godt likt av en tyrkisk kelner. Vi tullet og lo. "Where did you learn to speak turkish?" "In Norway" sier moren min. "I´m from Norway" sier moren min igjen. "Me too" sa jeg. Han forstod aldri det puslespillet.

Dagens rom: "Haha, det er et stort hull midt i vinduet Mamma!" Nok sagt.