Dag 6.
6. November 2010
Vi fikk engelsk frokost klokka 9 på lørdagen. Alt var bare deilig og fint, tilogmed været var fint. Med godt mot og nydusjet gikk vi inn i et rom hvor det var dekket på et bord for 4. På bordet var det forskjellige typer frokostblandinger. På siden var det dekt til 4 supperskåler oppå de 4 tallerkenene. Mannen som drev dette B&B sammen med kona lagte frokost. Han sa god morgen og spurte om vi hadde sovet godt. Vi svarte at vi hadde sovet som en sten. Vi satte oss ned med bordet, og tok litt blanding til forrett. Mannen kom og tok de tomme suppetallerkene gikk inn med dem på kjøkkenet, kommer ut med toast, også 2 store tallerkener. På tallerkene var det tomatbønner, stekt egg - bacon - tomat - champignon og toast. NAM! Vi fikk tilogmed servert mini tekanner med te hver. Steinkult! Med tanke på at vi har spist medbrakte brødskiver og pålegg den siste uka var dette absolutt luksus.
Denne frokosten er absolutt på må-gjør-før-du-dør-lista!
Må bare legg til at vi skrev i gjesteboka på Hanover Inn, som også var i frokost-rommet.
Vi pakket ferdig og gikk ut av selve Hanover Inn, ut kom Rebecca springende. Vi snakket litt, sa hadet igjen, og gikk mot togstasjonen. Meh, skulle ønske vi kunne ha brukt èn til dag i Harwich. Vi var enige om det, men vi var også enige om at vi ville fortsette videre. Da vi kom fram mistet vi toget med bokstaveligt 1sekund, men vi fant en buss som gikk til Manningtree rett rundt hjørnet. Vi kjøpte en billett, gikk ombord og drog bagasjen helt til enden av bussen - det var litt bedre plass der. Jo lenger innover vi kjørte, jo fler kom ombord på bussen. Tilslutt ble det veldig mye folk og folk ble litt småirriterte over de store sekkene, men hva kunne vi gjøre? Vi fikk uønsket oppmerksomhet for å si det slik. Men-men, INGENTING kunne eller kan ødelegge hva gøy vi hadde det på fredagen.
Som sagt, vi tok en buss fra Harwich til Manningtree. Buss-sjåføren roper ut "Manningtree", "Manningtree". Før vi gikk ut av bussen spør vi buss-sjåføren hvor tog-stasjonen er. Alle øyne er rettet mot oss, og hele bussen skriker "Ta bussen!!!" som i "Take the bus!!!". Vi gikk av bussen og bussen kjørte ifra oss på buss-stoppet i midten av denne lille småbyen. Nedover gata kom en gammel dame. Hun stoppet, og kikket på sekkene våre. Veldig gammel, men igjen veldig koselig, det skal være sagt. Hun spør oss hvor vi skal, og vi forteller henne at vi skal videre til togstasjonen. "Never heard of it. Where is it? I`m from Nice in France", sier hun. Moren min bøyer seg litt nærmere og sier "train-station..". Igjen svarer den gamle damen at hun aldri har hørt om denne plassen. Moren min bøyer seg enda nærmere og sier høyt "THE TRAIN-STATION!". "Åååh der ja…ja det er kaldt fortsetter hun, det er VELDIG kaldt her, men jeg er for gammel til å reise tilbake til Nice nå, der er mye varmere der", forteller hun. Så fortalte og underholdt hun oss litt om når hun var ungdom og bodde i Nice, Frankrike. Imens den gamle damen forteller kommer det en mann over veien, han spør hvor vi skal. Jeg forteller ham at vi skal til tog-stasjonen og at vi ikke helt vet hvor det er. "Nemmen herregud, bare gå, dere må vente her i 10-15min uansett, og da er dere framme ved togstasjonen". Han gir oss instrukser. Vi sier hadet til dem og går videre. På veien bort til togstasjonen sier jeg "Se mamma, se! Ser du det skiltet med Elderly People?". Hun nikker og går videre "jammen såg du det skiltet over, eller bare det skrift-skiltet?". "Hæ?" utbryter hun. Jeg viser henne og vi ler. Små gleder, hehe.
Vi kom fram til tog-stasjonen og fikk hjelp av konduktørene til hvordan vi skulle komme oss bort til Liverpool. Konduktørene fortalte oss at vi måtte ta tog til Norwich, også måtte vi spør dem fra der, for de hadde ikke de ruter på. Men det gikk ivertfall tog ifra Norwich til Liverpool.
Idet vi kom fram ifra Norwich kom vi fram til den første "skikkelige" tog-stasjonen. Javisst! VELDIG ENGELSK! Store klokker, svarte skilt med times new roman skrift og veldig brun/mørkt.
Vi gikk til service-disken og spurte hvordan vi kunne komme oss videre til Liverpool. "Liverpool hvor?" spør mannen bak disken. "Liksom Liverpool Lime Street eller Liverpool-ett-eller-annet". Liverpool Lime Street svarer vi. "Beatles" gliser han, "forresten der et veldig gjerne dere for unge til å huske". "Nei, nei det husker jeg" utbryter moren min. Mannen bak disken printer ut noen ruter som vi må følge. Deretter printer han ut ruter ifra Liverpool til Glasgow imens han flirer og forteller noen vitser.
Toget gikk ifra Norwich til Liverpool. Der var helt ok, fram til vi kom til Manchester. Der hadde det vært kamp og folk skulle til flyplassen, i tillegg til morgendagenskamp Liverpool - Chelsea. Denne kampen visste ikke vi noe om på forhånd for å si det sånn. Det kom masse folk på jo nærmere vi kom til Manchester. Moren min fikk en student på siden av seg, imens jeg fikk en syk mann i 30-åra på siden av meg. Syk som i krøpling, gal, forstyrrende etc. Han kom med 4 andre personer, og gjorde litt utav seg for å få oppmerksomhet ifra det andre bordet. Dette gikk altså utover meg. De kjente ham tydeligvis, ugh. Jeg unngikk blikket hans, og krøp helt opp i vinduet, imens han beveget seg helt opp i trynet på meg og gulpet opp giftig ånde. Intens, ekkel, oppgulp ånde. Så snudde han seg så laaangt vekk ifra meg, så på meg som brakk meg i skjul, og lo. Dette gjorde han FLERE ganger i 1,5 til 2 timer. I tillegg til at han svingte seg fram og tilbake, presset og slengte seg opp imot meg - imot vinduet. Det var rett før han skadet meg.
Velkommen til Liverpool!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar