Liverpool, vi HATER deg!

Dag 6.

6. November 2010

- Hat, Frustrasjon & Bimboer

Ett av hovedstoppene våre var Glasgow i Skottland, men for å komme seg til Glasgow, måtte vi gjøre en stopp på veien. Liverpool ble enklest rutemessig. Det er en stor by, og vi hadde ikke hatt tilgang på internet, så vi håååååpte jo at vi skulle finne en plass og overnatte. Siden vi ikke hadde fått booket online da. Som sagt det er en stor by, og det burde i bunn og grunn ikke være et problem.

I Manchester kom det så sinnsykt mange passasjerer på toget. Så jeg spurte hoved-kilden min om det hadde vært Liverpool/Manchester kamp. Manchester kamp idag, Chelsea mot Liverpool imorgen, fikk jeg til svar. Nemmen så greit tenkte vi. Da er vel halve Liverpool på Chelsea-kamp idag.

Vi fant ut senere at det var Liverpool mot Chelsea, med andre ord, ALLE kom til å være i Liverpool. Det var tilogmed en STORKAMP. En av de verste dagene å være i Liverpool på, garantert.

Det satt en student på siden av moren min på toget. Han prøvde å ringe et par plasser hvor han hadde venner som drev overnattingplasser. Det var fullt på alle stedene og noen plasser tok de ikke telefonen en gang. Studenten anbefalte oss noen plasser hvor vi kunne spør, og gav oss noen numre vi kunne prøve å ringe.

Før vi gikk på hotell-jakt, tenkte vi at vi skulle finne litt om morgen-dagens rute. Vi spurte mannen i billett-luka om kunne skrive eller printe ut noen ruter fra Liverpool til Glasgow, Edinburgh, eller tilogmed Aberdeen for den saks skyld. Det betydde jo ingenting for oss. Vi hadde jo InterRail-billetter uansett. Først started mannen å rope og skrek som en gal da jeg spurte om ruta. OGSÅ PRINTE DEN UT ELLER SKRIVE DEN NED I TILLEGG!!! Det var jo ikke hans jobb! (det sa seg jo selv…) Så skrek mannen enda høyere og hisset seg opp 10ganger mer da vi ikke hadde en spesifikk plass å reise til!! Herregud vi måtte jo vite hvor vi skulle!!!! Vi skal til Skottland sa vi. OG da skjellte han oss ut for full hals.

Jooo..du..Vi skulle fra Liverpool til Skottland, ferdig med det liksom. Var det noe problem? Ta det som er enklest på en måte. Er vel enklere det å finne den ruta som er mest brukt, istedefor å lete høyt å lavt etter ÈN rute. Men nei, hans jobb var å være en sur hissig gnom bak disken, som skulle skrike i mikrofonen til kundene som stod bak glasset, - glasset som reddet dem ifra spyttet han delte ut mens han snakket.

Jeg sa til moren min at jeg ikke håpet alle i Liverpool var like fiendtlig-innstilt som mr. gnom. Men det var dem visst. Når vi var ute å trasket i Liverpool på jakt etter en plass å overnatte skrek folk "Fucking Backpackers". Andre skrek "Fuck you" og stakk fingen langt oppi trynet på oss. Omtrent 1 av 10 slengte frekke kommentarer etter oss. Ja, såpass mangen. Joda du, vi følte oss VELDIG velkomne. Appropo hva vi følte. Det føltes ut som himmelen åpnet seg og tømte ut hele middel-havet på oss. Sinnsykt MYE regn!

Veldig dårlig første-inntrykk. Jeg hatet plassen. Fra det øyeblikket jeg gikk av toget sa jeg "La oss lete etter et natt-tog til Glasgow eller noe, jeg liker meg ikke her". Moren min mente temperamanget mitt skyldtes lite blodsukker og sa at jeg måtte gi byen en sjangse. No way! "Jævla ditt, jævla datt, faen jeg hater denne byen, Satan, dritt-by. Helvete.++ gloser Etc." Dette var noe min kjære mor syntes var underholdene så hun gikk å flirte på høyre side. Dette var FØR vi begynte å lete etter et rom. "Jeg liker ikke folka her heller, kan vi ikke bare stikke herifra"….

På en eller annen måte begynte vi å snakke med en securitas, han skrev ned 6-7hoteller vi kunne spør om et rom. Det gjorde vi også.

Gå, gåå, gåååå.

Det begynte å bli sent og alle svarte "Fullt", "Stor kamp imårra`", eller rett og slett bare "Nei."

Så stoppet en mann oss. Øyene var vid-åpne. Pang!-jeg-er-våken-opplegg. Han hadde sikkert røykt eller tatt noe av ett eller anna slag. Uvisst hva.

"Hva gjør dere?"

"Går" sa vi.

"Men det er sent, hvor skal dere overnatte?"

"Pfft..vet ikke enda" svarte vi.

"Hvor er teltet?"

"Hæ? telt? Vi har ikke telt med oss vi". Jeg så på moren min med et WTF-blikk.

"Ok, hør på detta da: Jeg har et hus som dere kan få overnatte i for 50pund per person for natta."

"Nei, vi klarer oss!" sa moren min.

"Det er Tv der og alt. Det VERTFALL bedre enn dette!! Jeg har en tv! Tenk at du kan være varm, få på deg noen varme klær og se på TV om omtrent 10-minutters tid!"

"Nei takk du" sa jeg igjen.

"Nemmen…DET ER EN TV I HUSET!! Jeg vil gi dere nøkkelen, også vil dere være heeelt alene i huset. Ja, baaaaare dere to. Deeeeere to vil være dem eneste med nøkkel til huset. Det er en TV i huset forresten, nevnte jeg det?". Og han la ut om at det var en tv i huset.

"Bare gå Shirin" sier mamma på norsk, fordi denne mannen kommer ikke til å gi seg. Jeg var enig, og svarte at jeg betalte ivertfall ikke 100pund for å bli solgt og rundstjålet.

OK, vi fant ut hvor alle bimboene hadde redet. Det var en bimbo på hvert eneste hjørnet. De kom traskene på DE høye hælene, og med 4kg sminke. Tænna, clips/- hair-extension og bittesmå kjoler. Det var bitende vind utføre. Men korte kjoler med ingenting under, det skulle dem ha. Det var ikke alle kjolene som dekket bakpartiet en gang. og det var ikke alle som hadde tatt seg bryet med å faktisk skjule det heller. O.o

Hei hei fjortissa`.

4 timer senere kom vi tilbake til securitassen, han stod enda utfor. "Nei?" spurte han. Vi ristet på hodet, "nei". Han sa at vi kunne prøve den og den plassen. "Det er fullt, vi har prøvd" sa vi. "Wow.." han så overrasket ut. Han kikket vekk, og du kunne nesten høre han tenke. "Hva med tog-statsjonen, har ikke den døgnåpent?" spurte han. "Stenger klokka 12" sa jeg. "Hm..hva med buss-stasjonen?". Jeg spurte om han tenkte på buss-stasjonen nede med "the docks". (Det var ingen plass å gå inn å varme seg, og omtrent ikke tak over heller). Han pekte oppover, og fortalte oss at der var en til buss-stasjon. National Express. Han var usikker på om den var døgnåpen, men det var en viss sjangs siden det kom busser dit hele natta. Imens jeg står å skravler med Securitassen har moren min to-tre fulle, innpåslitne, ufordragelige menn hengende over seg. "You can stay at my flat, stay at my flat. 10 pound for each." Hun satte opp et blikk som kunne drepe. Så svarte han på blikket med å si "No sex, no sex!! or sex if you want..!!" så satte han opp et flir som tydelig sa at han var fornøyd med kommentaren sin.

En annen mann bøyde seg over meg og sa "Go home! Go home! Get a room, find a place to stay. GO HOME. GET A ROOM! I`m serious GO HOME!". Han så meg rett inn i øynene mens han sa det. Rett inn, med en streng tone. Nesten som han kjeftet på meg.

På den tida vi snakket med dem hadde vi gått rundt i Liverpool for 4,5 time i regnet, vi hadde sjekket hosteller, hoteller, B&B`er etc. Vi hadde tilogmed sjekket opp natt-tog, båter og buss! ALT! Var PLENT umulig å komme seg VEKK ifra denne byen.

Det var kaldt og vi frøs. Jakken min sparte meg ikke for regnet og jeg var gjennombløt til beinet - bokstavelig talt. Til og med Goretex-skoene (!) hadde begynt å trekke inn vann. På toppen av det igjen må du huske på at vi bærer ca. 25-30 kg på ryggen og ca. 10kg på magen i den lille sekken. Opp og ned gatene. Steg for steg. Gå-gå-gå. Jeg sa til moren min at vi kunne prøve å finne en pub eller en nattklubb som hadde åpent til litt utover natta - hvor vi kunne varme oss, få på noen nye klær og få en normal kropps-temperatur igjen.

Som jeg sa - vi var ute med de ufordragelige mennene som stod på siden av securitassen. Jeg skalv og hakket tenner. Klakk-klakk-klakk.

Jeg spurte den snille sekuritassen om han visste om et sted hvor vi kunne bli få igjen varmen litt. Som i pub. Hendene mine var helt rynkete av vannet og jeg var prikkete og lilla-blå på hendene. Jeg viste hånda bare for å legge til at jeg var kald. Den ufordragelige mannen som hadde sagt "No sex" - tidligere grabbet tak i hånda mi og drog den oppover mot ku-tunga si. Ekle store, lange, hvite tunga si. Jeg prøvde å dra hånda mi tilbake, men det var det lite hjelp i. Klar til å slikke på hånda. Det gikk i slow-motion. Moren min greide akkuratt å avbryte mannen med noen få nanosekund. Jeg fikk hånda mi tilbake. De tre mennene stod å lo av oss. De så ned på oss. Jeg følte meg utrolig liten, det var akkurat som om de kunne gjøre hva de ville - utnytte oss - fordi vi ikke hadde noe valg - mente de. Nå er jeg nærmere til å forstå hva trafficked-jenter går igjennom. Hvor ufordragelige både menn og kvinner kan være mot dem. Nærmere - altså. For min skyld håper jeg at jeg aldri får vite.

Det var omtrent 1,5time igjen før Liverpool Lime Street stengte (tog-stasjonen). Vi så noen politimenn vandre fram og tilbake. Jeg så på moren min og hvisket "Kanskje vi skulle spørre dem om de har en glattcelle vi kan låne? Eller om vi bare kan sitte ute med resepsjon-tingen?" Vi lo, men det var en god idè da. Alt er bedre enn å måtte vandre utenfor i mange lange timer, i regnet og mørket. Jeg gikk bort til politimannen og spurte "soooo, what do you do when you find yourself homeless, and you run out of options?". De guided oss til noen FLERE hoteller på Lord Nelson St. Vi gikk bort, det var rett bak tog-stasjonen.

Mannen i resepsjonen ristet på hodet "Sorry, we`re full, big game tomorrow". Forresten, den karen var first mann som faktiske sa "sorry"/beklager. Alle andre bare ga faen for å si det rett ut. "Nei, fullt" - (så se å kom dere ut!). Ingen høflighet i det hele tatt, hvor ble alle de engelske gentlemennene av? så gikk vi videre til et annet hotel som het "Blue Lagoon" eller noe sånt. Vi spurtei dama bak resepsjonen. "No" sa hun, og hintet mot utgangen med hodet. Moren braste ut. Resepsjons-dama holdt blikket stivt på oss, og passet på at vi gikk ut. Jeg snudde hodet og så at securitass-mannen rynktet pannen. Han bøyde seg og sa "What? what are you doing? We have rooms available". Dama bak resepsjonen gryntet og sa litt halvhøyt "Not to them, look at them, look how they are dressed", hun satte opp et selvtilfreds glis.

Det tok såååå lang tid å komme seg ifra A til B. Noe så sykt med trafikk-lys. Rødt, gult, grønt. Rødt - en evighet, gult - en halv evighet, grønt - spring! "Herregud, drit nå i de jævla trafikklysa, bare gå over du. Blir vi påkjørt så får vi vertfall en plass å være i natt" kommanderte jeg moren min.

På vei til buss-stasjonen National Express kommer vi til en nedoverbakke. Plutselig ser jeg èn arm, to armer, noen føtter? "FAEN" skriker mor min ut. Jeg snur meg til venstre og der ligger moren min i den merkeligste stilling på bakken. "Jeg sklei" sier hun igjen. Noe av det mest komiske jeg har sett.

Jeg sendte melding til Marius "Kan du være så snill å se etter en plass å overnatte?". "Jeg finner ingenting, alt er fullt. Hva skal du gjøre nå" fikk jeg tilbake. "Jeg vet ikke. Vi må vel fortsette å gå".

Plan beta - National Express buss-stasjon.

Etter å ha trasket i regnet i omtrent en time på jakt etter National Express, fant vi det endelig. Vi hadde fått feil instrukser. Det var varmere på innsiden enn utsiden ivertfall. Men var ingenting som kunne minne om sahara-ørken-varme. Det var et toalett der også. Godt nok for oss tenkte vi. En mann i gul vest kom.

"What are you doing here? Are you waiting for a coach(buss)?". Han var veldig streng i toneleiet.

"No.." Vi krøp ned i setet. Så slitne.

"Did you come off a coach (buss)?"

"No.." sa vi igjen. Krympet oss enda mer.

"When do you close here?" spurte jeg.

"Now!" Sa han enda mer strengt.

"WHY are you HERE?" Han så på oss strengt.

"We got no-where to go" sa moren min.

"Why do you got NO WHERE TO GO??"

"We have been walking in the rain for 6hours, they`re all full, and those who actually had rooms available sent us away because we were not dressed properly".

"Oh well", sa han lit mykere. Han tinet.

"You can`t be out all night, now thats for sure…" En liten dose av medlidenhet.

Han rettet blikket mot moren min. "DO YOU SMOKE?"

"NO! NO.no-no-no" sier moren min.

"Wait here.." kommanderte han oss.

Han kom tilbake 2-3 minutter etterpå. "Come here". Vi fulgte etter han. "You sleep here" han pekte på en benk. "and you sleep here" - han pekte på en annen benk. "NO FEET on the bench. You will only have a few hours, make yourself as comfortable as you can. Do you know how the coffee-machine, and candy-machine works?" "Yes we do. Can we use the toilets" spurt moren min. "Crawl under…no charge." Sa mannen i gul vest, så vugget han bort. Han låste døra, også forsvant han inn en dør som var skiltet med "private".

Moren min drog opp et teppe ifra sekken hennes, og la det rundt meg. Det var fullt av hjemløse ru

ndt bygningen som kikket inn. Vi gjemte oss så godt som vi kunne til de gikk sin vei. Så kjøpte vi oss hver vår kopp med kakao, og en liten pose på chips som vi hadde på deling. Vi fikk på noen tørre klær og gikk og la oss i "senga". Vi satte de våte skoa ved radiatoren, og hang de våte jakkene og klærne over stolene som var rett med radiatoren.

Vi sank under teppet - hadde 1 benk og ett teppe på deling. DUNK DUNK DUNK, noen kom å banket på vinduet, og ristet den låste-døra fram og tilbake. Han skrek " "Hello, HELLO!!". Vi latet som vi sov. Vi frøs helt til. Ikke en bevegelse. Så sluttet dem og gikk rundt bygningen. Jeg prøvde å se om de var borte. Jeg så noe gult, jeg trodde kanskje det var mannen i gul vest. Men jeg så det bare for et sekund. Jeg kikket lenge, men kunne ikke se noe mer. Et menneske kunne vel ikke forsvinne så fort? Hm.. Lyder. LYDER! "Vi er ikke alen

e" sier jeg til moren min. Hun ristet på hodet "Legg deg til å sov, selvsagt er v

i alene her, hvem skulle vel ellers ha vært her? Det var jo bare vi som fikk lov til å være her. " "Fikk lov ja…" sa jeg bittert. Lyder…skritt. Lyder! 10 min senere kom mannen med gul vest utifra døra som var merkt med "privat" igjen. "åååjaaa" det er sånn det henger sammen. Vi følte oss sikre for første gang i Liverpool.

Rommet vi var i hadde glass på 3 sider. Det var lys inne, og mørkt på utsida. Vi kunne se biler passere på utsiden på en eller annen hovedvei. For å si det slik så var vi ganske enkle å se.

KNOCK,KNOCK,KNOCK! DUFF DUFF DUFF! KNOCK KNOCK KNOCK "HELLOOOO!!! I CAN SEE YOU IN THERE. HELLO! I CAN SEE YOU" KNOCK KNOCK KNOCK! DUFF,DUFF. Jeg halv-åpnet det ene øyet. Jeg så en hjemløs utforbi kledd i svart. Han prøvde å komme inn! Panikken slo meg. "Mamma, mamma!" hvisker jeg. Ingen respons. "MAMMA!" hvisker jeg litt høyere. "Lat som du sover" hvisket hun tilbake. Jeg skalv. Skalv så utrolig mye, som om noen ristet i me

g. "Slutt å rist sånn, da ser han at vi er våkne" sier moren min. "Jeg kan ikke, jeg greier det ikke" svarer jeg. Lat som du er død, lat som du er død! hvisker jeg til meg selv.

Vår barmhjertige samaritan kom "Good morning. You got to sit up, there are other people coming now". Han satte opp et lite smile.