Hastverk er lastverk, ta en taxi heller - I RUN

Dag 16

16.November 2010

Vi stod opp og fikk et glass med juice, et glass med sjokolademelk og noe brødgreier til frokost. 

Jeg sier til moren min at jeg gidder ikke å lete meg ihjel fram til tog-stasjonen når vi har et tog å rekke. Idet vi sjekker ut spør moren min hvor langt det er å gå til tog-stasjonen. "10-15min" svarer dama i resepsjonen. 

HELVETE! tenker jeg..dette KAN jo ikke gå bra. 

Leter og leter, spør de lokale - de sier den veien, skiltene sier en annen. Er jo tross alt bare 4 forskjellige tog-stasjoner også da. Tiden springer ifra oss og moren min halvspringer, jeg sliter med en tung sekk som gnager mot brystet og utløser astma. "Jeg har astma" skriker jeg til tydeligvis det døve øret til moren min. Hun bare går på, fortere og fortere. Springer ifra meg og over veien. Det blir grønt lys og bilene begynner å kjøre. Selvsagt blir jeg stående på andre siden av veien. Springer videre, og jeg hulker med astmaen oppover bak henne. "NÅ MÅ DU GÅ PÅ DA! " kommanderer hun meg. "Men ..astma" prøver jeg å si. Ikke svar..eller reaksjon. Dauer du på toget så er du ivertfall på toget virket det som. Ikke at hun sa det, men det var slik det var i dette øyeblikket. Hun glir igjennom alle elevene ved barneskolen. Jeg må presse meg forbi alle gnomene. 

Hun glir forbi ungdomskolen, jeg ender oppi DEN klynga med trassalder som nekter å bevege seg. 

Helvete….. Svetten siler nedover pannen og jeg er gjennomsvett, sliter med å få luft, orker ikke mer. GUD, GI MEG STYRKE! Dette er en grei plass å dø på tenker jeg, men det hadde moren min heller ikke tid til. Toget hikstet hun gjennomsvett, "TOGET!". Trafikken står - bilene beveger seg ikke en meter, så presterer hun å si "skal vi ta taxi nå?".  "NEI!…" 

Spør en lokal dame, peker i retning og sier at togstasjonen er der. Joda, rett togstasjon. Inn på togstasjonen, jogge jobbe, forbi alle millitærmennene, jogge jogge. "Irún er på linje 1" blåser moren min ut. Dørene lukker seg 2minutter før avgang. Klokka på rutetabellen var 9:41, toget gikk 9:45. Vi hadde bokstavelig talt 1,5 minutt å komme oss ifra den nederste plattformen til den øverste. Det var 30 plattformer på den sia vi skulle. Moren min skulle sjekke billetten og plassreservasjon idet hun springer. "MAMMA!!!" skriker jeg for full hals "Hakke tid hakke tid" får jeg tilbake. "Nemmen interailbilletten din!!!" "Hakke tid hakke tid". Toget skal hun rekke, men billett trenger hun ikke. Plukker opp billetten hennes og spurter bort. HIVER oss inn på toget som stod på plattform 1, og dørene lukket seg RETT bak oss. Vi synker sammen, og tar oss en liten pause. Klamt og gjennomsvett. Slitne og lykkelige over å ha nådd toget. 

"Vi skal til vogn 17" sier moren min. Vi går igjennom vogn til vogn. Viser billetten til konduktøren "bak bak" sier han. Vi går bakover. Vogn 10, siste vogn på toget. "HÆ??". Sjekker på minitv`en..feil nr på toget. "Vi har 1855, og her står det 1865…" FEIL NR PÅ TOGET…FEIL TOG!!!!!!

Vi snakker med konduktøren, "wrong train, wrong train" sier vi og viser billetten. "next train, next train, oui oui" svarer konduktøren rolig og smiler "next station Bordeaux, Bordeaux oui oui". "NEMMEN..FEEEEEEEEEEEEIL TOG" sier vi. Han kikker på billetten, og vi viser billetten til Madrid. "Next station, next station oui oui". Så går han videre og smiler lykkelig. Imens vi sitter like blanke, bare litt MER forvirra.  Kjekke franskmennene… alltid så forståelige… Vi kom fram til at vi gikk av på neste stasjon. Neste stasjon var bare på andre siden av Frankrike, toget kjørte i 2timer før vi kunne gå av. I Frankrike må du som sagt ha setereservasjon, så hvor ender vi opp da? Joda..I GANGEN!! Lille gangen, kunne ikke strekke ut føttene engang. Var akkuratt plass til å lene knena mot det andre setet. 

I denne forbindelse skrev mamma noen ord i boken, siterer - 

"Hva gjør vi nu, lille du? Sitter på toget og gambler på at vi rekker toget til Madrid. Svetten siler. Shirin er sint og frustrert for at jeg ikke ville ta taxi. Hastverk er lastverk det er det ingen tvil om. Konduktøren sier på gebrokkent engelsk at "Next station, next station, oui?" Det var det som var planen. Toget til Madrid går 16:20, hvis vi har lykken med oss så går det vell fint forhåpentligvis."

Da vi kom av stasjonen sier moren min "aah, jeg skal bare ha en røyk, så går vi ned å sjekker om det går noe tog til Irùn". Vi måtte være i Irùn før klokken 4 slik at vi rakk toget til Madrid. Jeg sjekker rutetabellen på den lille mini tvèn. "IRÙN!!! IRÙN" bryter jeg ut. Plattform 4, 13:18. Klokka var 13:14. "Nemmen hæ?" sier moren min. "Toget vårt står jo på plattform 4. Har vi vært på rett tog hele tiden?". "Vi må spør noen" sier jeg. "Det står en i enden av toget" svarer moren min. Vi går fort bort å spør om toget til "Irùn". "RUN RUN, IN FRONT ON THIS TRAIN. RUN!!" sier konduktøren. Søren heller, vi sprang skal jeg si til deg. I run, I run, against Irùn. Alle folka i toget så oss med sekk på magen, sekk på ryggen som SPURTET forbi alle vognene, heseblesende. "MÅ..REKKE… TOGET!". Som sagt, vi fant fram til vogn 10 som var siste vogn på det toget vi var på tidligere. 10 vogner å spurte forbi på under 2min. Er langt det. Å herregud så vi sprang. Vi hiver oss inn i en vogn. "Is this is the train for Irùn" spør jeg en dame på toget om. "Do you got tickets?" spør hun. Å fy faen for en blære tenker jeg. Vi har visst gått inn på første klasse. "Do you got tickets" repeterer hun. De blåser i fløytene på utsiden, moren min hiver seg inn og dørene slår igjen. Skjermen bak jåla viser ruta, dette toget gikk visst til Irùn. Jeg pustet lettet ut og glemte helt ut den ekle dama. "Do you got tickets?" sier hun mer kvest igjen. Snurper munnen slik gamle, nyrike overklassedamer gjør på filmer.  "JA!" svarer jeg og presser meg forbi. Hun presser seg forbi meg igjen og glir ned i setet sitt. Gir meg et blikk som sier jeg-sitter-på-første-klasse-du-da?. Okai, vogn 17. Måtte jo bare gå igjennom hele toget for å finne fram til vogn 17. Da var vi plutselig på rett tog, og satt i rett seter. "Å fy faen" sier moren min. "Det var rett før vi mistet det samme toget to ganger på èn dag!". 

Moren min tar opp boka igjen og skriver videre:

Toget til Irùn går 13:18 i spor 4, WHAT? Toget vi kom av står jo også i spor 4. Vi spør en konduktør, hun peker på toget framme. 2min til de lukker dørene, vi springer med sekk foran og bak, forbi alle passasjerene i vårt første tog. De kikker. Hiver oss inn på første klasse og blir møtt av en pen fransk dame som lurer på om vi har billetter. Hun peker mot andre klasse (vognene). Jada, der stod de reserverte plassene våres tomme. For en lykke!!!!!!!!!!! Synker dypt ned i stolen, puster sakte. Shirins andre astma-anfall for dagen. To timer til grensen mellom Frankrike og Spania. 

Vi fikk byttet tog ifra Irùn til Madrid, ingen problemer. Det var en liten stasjon og vi måtte igjennom en passkontroll. 

Vi fikk 3 gratis sett med ørepropper på toget til Madrid - men selv om vi fikk ørepropper så ble det lite røyk på na mor. 12timer i strekk på toget, i tillegg til  OL i maraton/kappgang. 

Lesser bagasjen ifra toget, og setter bena på spansk jord. Klokka har nå blitt halv elleve på kvelden, så vi hiver oss inn i en taxi. Veldig koselig taxi-sjåfør, skrøydet over fine Madrid og sendte slengkyss mot byen. Spanjoler altså. Ankommer hostellet (hvor vi har booket for 2 netter). På nettet skrev vi at vi ankom klokka 23:00. Så dette skulle jo ikke være noe problem, tenkte vi. Jeg ringer på klokka, ikke noe svar. Ringer igjen. Ikke noe svar. Taxi-sjåføren tar ut bagasjen, og moren min betaler. Jeg prøver igjen, og en gretten mann svarer på callingen. Sier noe på spansk og legger på. Ringer igjen, sa noe strengt på spansk, og la på igjen. Jeg vinker bort moren min og rynker pannen. Vi blir stående som to spørsmålstegn, og ser at overnatting i Madrid kanskje blir et problem. Taxi-sjåføren ser at vi har et problem. Spør om vi har booking nr. Vi viser han booka, alt var loggført ifra adresse til booking nr. Han ringer på calinga - den gretne mannen svarer på spansk. De diskuterer på spansk. Den gamle mannen la på nok en gang. Taxi-sjåføren står på ringeklokka og hisser seg. Han sier noe om "dos senoritas", "booking nr" og "internett". De diskuterer fram og tilbake tilslutt åpnet døra for oss. Vi kom opp etter å ha gått i x-antall trapper. En gammel krokbøyd mann med sovesveis står i døråpningen. Beltet åpent, såg ut som han hadde hevet på seg buksa i all hast og helsetrøye. Han pustet tungt. Såpass tungt at jeg trodde det var noen som snakket i et annet rom først - ja såpass tungt. Han kikket på boka. "Hvor mangen netter?" spør han på spansk. Moren min svarer 2, jeg sier 1. "Neinei, ikke personer, jeg ser dere er to personer", sier den gamle mannen. "Hvor mange NETTER?" spør han på spansk igjen. Jeg hvisker til moren min på norsk "jeg sover ikke her to netter, GLEM DET!". 1 natt sier jeg. "vi har jo booka for to da", sier moren min. "Han har ikke nettt her uansett han her, Drit i det!" svarer jeg. "Uno uno uno uno!!!" repeterer jeg. Han viste oss rommet og vi fikk nøkkelen. Xucar het hostellet, ville nok ikke gått der igjen nei. 

"Hello Madrid Calling! Duuu, om du kan finne en plass for oss å overnatte imorgen, vi var ikke helt heldige med plassen idag, vi skulle egentlig sove her to netter, men Shirin løyg på seg 1".   

"Fortell meg hva jeg skal gjør du" svarer Onkel.

Redningen er innen rekkevidde, og vi kan sove med visshet om at vi har en ny plass imorgen - RETT nedforbi der vi var. Bokstavelig talt nabogata.