Smilekurs burde vært påbudt!

Dag 21

21. November 2010

Vi våknet opp tidlig, men hadde ingen frokost i sekken. Så vi gikk innom et "knøttliten" butikk og kjøpte flaskevann og litt frukt. Mandariner. 

Så gikk vi nedover gaten og fant enda en liten kiosk. Der kjøpte vi varme, ferske baguetter, druer og hver vår banan.

Vi var blitt fortalt hvordan vi skulle komme oss til togstasjonen. VI måtte ta Tram - som er en blanding av trikk og metro, går både oppe og under land. 

Slet litt med å finne "trammen" - og hvor vi skulle. En mann henviste oss til togstasjonen - som var en buss-stasjon, hvor vi hadde en kort visitt med alle de hjemløse i trappene. Det var kombinert buss og togstasjon. Men informasjonskontoret var stengt pga. søndag. 

Gikk tilbake til trammen og fant sånn hallveis utav det. Vi gikk av etter 2 stopp, og var bokstavelig talt RETT RUNDT hjørnet. 

Kom inn på rett togstasjon - den gretne mannen fra dagen før satt enda i service-luka. Sukk, sukk var det eneste vi hørte ifra han. Vi stilte oss i billett-køen hvor det var en mann som guidet de forskjellige - endelig en som kunne engelsk. Han var bittelitt i tvil så han ba oss stille oss i køen allikevell og få det sjekket opp med billettselgerene. Moren min stod i kø, imens jeg gikk ut av køen og passet på bagasjen vår. Hun kom tilbake mer forvirret. Hun ba meg stille meg i kø for å få forklart noen ting. "Gå til han, han kan engelsk" sa hun. Jeg stillte meg i køen med godt mot. Han var sikkert ikke like gretten som de andre tenkte jeg. Men det var han. Vi var enige om ruta - men måtte vi ha plassreservasjon? jeg prøvde å få det utav han, men det var litt vanskelig. Samtalen var noe slik som dette her:

"Trenger jeg plassreservasjon?"

"Nei, bare hopp på et tog du"

"Ok, så da kan jeg bare sette meg på toget og vise InterRailbilletten altså?

"Nei? du må jo ha billett"

"Ja, men jeg har jo InterRailbilletten, må jeg ha plass reservasjon I TILLEGG?"

"Nei. bare hopp på et tog du"

"Ok, så da er alt i orden da?"

"Nei, du må ha setereservasjon"

"jammen, så gi meg reservasjonen da."

"Hvorfor trenger du det? Du har jo billett"

"Så da trenger jeg ikke reservasjon?"

"Jo, men bare hopp på et tog du."

"Okeeiii……." takk for at du er så forståelig bannet jeg inni meg. Masse hjelp å hente. Ekle franskmenn. Neida, ikke alle, studentene var dritkule.  

Sukk sukk, fortalte moren min at vi bare skulle hoppe på et tog. Dette var litt vanskelig å finne ut av. 

Vi hoppet på et tog også vi. Vi skulle ikke være vrange.

Først var det ifra Nice til Monaco. Vi spiste frokost på toget, altså druer - mandaringer og ferske baguetter. De ALLER beste mandarinene jeg NOENSINNE har smakt - det gjelder moren min også. Fantastiske gode, og så ferske. De kom RETT ifra treet - ikke noe etterbehandlinger. Kjipe norske mandarinene….vi har blitt lurt! 

Toget stopped i Monaco. Der fikk vi ENDELIG hjelp med billetten til Milano (han snakket engelsk). Vi fant også en reklame hvor det stod Barcelona - Milano, med mellomstopp i Nice. Alle de bilettselgerene vi snakket med - var ikke mulig ifølge dem… 

Endelig på toget og på vei til Milano. 6seter i en liten kupè, var litt trangt kan du vell gjerne si. Var også veldig vanskelig å tolke hva plass som var din. En jåledokke og en gutt på samme alder kom på, på hvert sitt stopp. Jeg trodde - jeg satt med vinduet, noe som en gammel gretten mann mente var feil. Skulle ikke være vanskelig jeg, så jeg hoppet bort et sete. Den gamle mannen satte seg ned. Bitter gammel mann - glodde og glodde.

Jeg satt på siden av han. Først begynte han å presse meg bortover mot moren min på andre siden. Dyttet og dyttet armen min og meg, mer og mer vekk ifra han. Jeg satt på mitt sete, men han skulle tydligvis ha det setet også. Jeg flyttet meg likegyldig, og når han glemte seg ut, tok jeg tilbake plassen min. Dette merket han så han satt bestemt med armen over armlenet og lenet seg mot meg - slik at han ikke skulle glemme seg ut. Deretter begynte han å presse skona og bena mine vekk. Han skulle ikke bare ha hele setet, men benplassen også. Bena mine var bak moren min sine - liksom med hennes sete, og han bare fortsatte å presse på. Han var sikkert lege eller noe sånt og veldig prippen av seg - og jeg var veldig forskjølt.(Hehe) Til slutt tok jeg opp papirlommetørkleet og blåse ut snått i hans retning. La meg mot han og snøt på. Han krympet seg og trykket seg opp mot vinduet. Det var bedre tenkte jeg. 

Moren min tok opp noe mat og jeg smulte og smattet på - den gamle bittre mannen vrengte seg og syntes dette var uhyggelig. Jo høyere jeg smattet jo mer presset han albuen i ryggen på meg. Så moren min og jeg ble enige om å bytte plass. For etter 1,5 time med dette var jeg begynt å bli ganske lei av den barnslige oppførselen hans. I tillegg til at han satt å baksnakket oss med jåledokka som på dette tidspunkt hadde gått av. Var lei av å bli beglodd av henne også. 

Moren min og jeg byttet plass - han krympet seg. Han prøvde seg på noen sprell - altså å dytte henne bort, men hun ignorerte det og satt like godt.

Kom fram til Milano og fikk ordnet billetter til Venezia - om 2 dagers tid. Vi fikk handlet mat på supermarketet på togstasjonen. Litt ekkelt. Var x-antall fylliker og hjemløse. Det var securitass vakter, politi og millitær på togstasjonen. men for all del, forstår hvorfor det er så mangen som ender opp som fylliker - kostet jo 1,50 euro for en flaske vin. Sånn ca. 12kr. 

Tok en taxi til hostellet, taxisjåføren var meget usikker på hvor denne plassen var, kjørte et stykke, var heldigvis en hyggelig mann. Veldig sky regn. Vi fant det og han parkerte på fortauet for å slippe regnet. Da han skulle ta ut sekkene ifra bagasjerommet greide han allikevell å trø oppi DEN store pytten. Ringte på, gikk opp og ble møtt av den glade Sri Lankeren. Utrolig hyggelig og sosial av seg. Vi fikk sjekket inn og fikk et twin rom, veldig STORT rom. Større enn hva vi hadde trodd på forhånd. Det var 3 senger inne på rommet, og det var eget bad for gutt og jente. Veldig praktisk når vi var de eneste jentene, hehe. 

Gikk ut for noe mat, og fant en bortgjemt pizza-sjappe. Masse lokale som kringlet rundt - så vi gikk inn og tenkte å ta med oss en pizza. Damen som var bak med kassen ble overlykkelig over turister - og "kom kom, sitt her, sitt her". Vi ombestemte oss, og spiste der heller. Pizzaen var NYDELIG, og den var SÅ god. Beste pizzaen jeg har smakt. Eksplosjon for smaksløkene. Tenk at den tynne pizzaen kunne være så god. 

Vi gikk hjem til hostellt og krysset fingrene for at det ikke skulle regne dagen etter. 

Nice i Nice

 Stod opp FOR tidlig - rettere sagt klokka 06:00.  Mye forstyrrelse på natten, vi hadde et par på siden av oss - vegg i vegg som ble utrolig høylytt utover natten. Sånn i 4 - halv 5 tiden om morningen. Du kan gjerne tenke deg til selv hva de holdt på med. Pakket, sjekket ut og gikk i retning for metroen. A-ha, tog direkte til togstasjonen som var gratis (med InterRaillbillettene). Vi ankom stasjonen ca halv 9. 

Gammelt tog - jeg lo. I vogna vår var det fullt av andre backpackers. Inkludert et Amerikansk par med trillekoffert og InterRailbilletter - ouch! 

Jeg var sliten etter den høylytte natten - som sagt mye forstyrrelse - lite søvn og tidlig opp, så jeg tok meg like greit en lur. Snudde jakken og la hetten foran trynet.  "NÅ MÅ DU VÅKNE!!!"  Jeg sov, ingen reaksjon. Dytte-dytte. Nei, jeg skulle sove, ingen reaksjon. Moren min presser albuen i siden på meg, "DU MÅ VÅKNE, SHIRIN!! Vi er på grensen, finn pass og billett!!" La ned hetta, helt i ørska. "Hæ?" Ser opp på en politimann. Han ler, og moren min ler med. "Oja" mumlet jeg. Fant pass og billett. Politimannen humret for seg selv og gliste. Jeg la meg like greit ned og sov videre, med hetten foran ansiktet igjen. Dette var første gangen politiet kom på toget. Ankommer Montpellier en halv time forsinka. Vi hadde 6minutter til å få billetter ifra Montpellier til Nice.  Kom oss på toget og ringte til morfaren min - hørte om han kunne sjekke opp en plass å overnatte i Nice. Hadde ikke gjort dette på forhånd pga. at folka på Barcelona var lite hjelpsomme så vi ante ikke hvor langt vi kom oss idag. Han fant en plass.

Vi skulle fikse billetter til morgendagen, men de var SVÆRT lite hjelpsomme. Først gikk vi til customer-service-luka. "hvor skal du? hvor skal du?" spør han på fransk. "Do you speak english?" "NO…french!!!!!!" 

 "Italia" sier vi, "Nice- Italia" fortsetter moren min. "Not possible" sier han med fransk aksent. "Nemmen IMORGEN!" prøver vi å si. "Not possible" fortsetter han. "Not possible" "Not possible" "Not possible". Vi gav opp, denne mannen var i dårligt humør. Han sendte oss over til en annen luke til slutt for å få "billetter" - siden det trengte vi jo…. Uten å forstå et kløyva ord av hva vi prøvde å si - gå å få billetter sa han bare. Vi gikk over til neste luke. Der ble vi møtt med "NO. French!" igjen. Vi spurte om Italia "Not possible" svarte han. Samme regla på ny - IMORGEN!! "Not possible". Nei vell, da driter vi i det så får vi prøve å ordne noe imorgen.  

Moren min måtte ha en minibank. Selvsagt så fant vi ingen minibank på togstasjonen. Så da var det bort til den SURE GRETNE GAMLE mannen IGJEN. "Destination!" "Destination!" sier den franske mannen. Jeg viser penger-penger med hendene. "ATM, mastercard, visa, cashpoint, minibank, bank" repeterer jeg meg selv. "bankautomateeeeee" prøver jeg å si med fransk vri. Respsons: "Destination!? Destination!??"  Jeg viser penger-penger med hendene igjen og sier  "ATM, mastercard, visa, cashpoint, minibank, bank, bankautomat". Han maser enda mer om hvor jeg skal -  til slutt ser han opp og ser pengetegnet. "BANKAUTOMAT?" utbryter han. Han viser penger-penger med hendene og sier "ATM, Mastercard, visacard?" "Oui!" svarer jeg. Han viser ruta med hendene og sier rett fram til høyre, rett fram til høyre, og repeterer seg selv i 5minutt. Jeg sukker og tenker at jommen var det på tide at noe begynte å fungere - sur og gretten som jeg var.  

Vi fant fram til minibanken for å si det sånn. Ruta til minibanken var blitt slukt med te-skje, for å si det sånn. Fikk tatt ut penger og hev oss inn i en taxi. Taxi-sjåføren var usikker på hvor det var - vi kjørte og kjørte. Taxisjåføren forklarte at han ikke kunne kjøre lengre opp pga. smale veier. Sekkene på, ut og gå - så blir det mat å få. Vi fant det tilslutt. Virket som det var MIDT inni hjertet. Vertinnen og sønnene hennes var utrolig innbydende og hyggelige. Vi hadde bestillt dobbeltrom - vi ble vist 2 rom som vi kunne velge mellom, begge to var 8manns rom. "8beds for you" sa hun og smilte fra øre til øre. 

Det var kodelås på dørene - hun gav oss kodene og gikk inn i naborommet hvor hun snakket med sønnen. 

Vi la fra oss sekkene og tenkte å få noe middag. Moren min prøvde å låse døren, hjalp ikke. Deretter prøvde jeg, håpløst. Vertinnen og sønnen kommer ut, og vi ber dem om hjelp. Vertinnene prøver først, deretter sønnen. Vertinnen knaker og tenker, feil kode sier hun. Sønnen prøver på ny. Døra går ikke i igjen, vertinnene diskuterer med seg selv. Da får plutselig sønnen til å låse igjen døra. Han åpner døra opp for å se om det går an å åpne den. Det går, men etterpå så greide vi ikke å låse døra igjen. Vertinnen tar over, og finner en teknikk. Døra låser seg.

Går rundt i Nice og leter etter en plass å spise. Noe som ikke var noe så alfor dyrt. Vi spiser på en tyrkisk restaurant hvor vi ble godt likt av en tyrkisk kelner. Vi tullet og lo. "Where did you learn to speak turkish?" "In Norway" sier moren min. "I´m from Norway" sier moren min igjen. "Me too" sa jeg. Han forstod aldri det puslespillet.

Dagens rom: "Haha, det er et stort hull midt i vinduet Mamma!" Nok sagt. 

ÈN detalj er ikke èn detalj, det er en del av en sammensetning av en visjon

Dag 19

19.November 2010

  


 Barcelona dag ll. 

Sov lenge, hadde alarm på mobilen. Slo den av. 

Moren min sov til halv 11, og vekket meg opp klokka 12. 

"Shirin, du må våkne nå, klokka er 12".

Reiste meg strak opp i 90grader "HÆ? 12?? HÆ?".

 Ifølge moren min var jeg i sjokk og hadde visstnok DET trynet. 

Litt frokost på rommet så gikk vi til La Sagrada Familia. 

Vi tok metroen bort, var veldig enkelt å finne fram med metroen fordi at alt stod på skiltene (severdigheter). 

Da vi kom ut av metroen så vi rett opp mot kirka. Der var det kø. Lang kø. Imens moren min stod i køen sprang jeg over til andre siden, hvor det var McDonalds og kjøpte en Mcflurry. Da vi først kom inn knipset vi bilder, MANGE bilder. Moren min ble litt skuffet over at du ikke kunne ta trappene opp. Eneste måten å komme seg opp på var med heis, hvor det var lang kø, og dyrt. Så vi skippet det og ville heller disponere tiden i Park Güell. 

 Da var det metroen på ny, også denne gangen var det enkelt å finne ut hvilket stopp vi skulle av på. 

Det vi ikke var klar over, var den syke, syke, syke (lange) bakken opp. "Denne bakken husker jeg ikke, sist gang jeg var her tok jeg taxi" sier moren min. "Gni det inn du..".

3 rulletrappen som stod UTE, i friluft. I tillegg til 3 forskjellige syke bakker som du måtte bruke bena for å komme opp. Det var langt du gitt. For å si det slik priset vi oss lykkelig over at vi hadde de små sekkene og gode sko. 20kg opp denne bakken er galskap. Da vi kom opp fikk vi jo nesten høydeskrekk - men med DEN utsikten over byen igjen. 

Vi var der i 3-4timer. Det var KANONfint der, elsket alt som var i den parken. Så mange detaljer, jeg kunne ha trødd der i dagesvis. Som sagt, MASSE deltajer og arkitektur. Gaudi hadde en så genial måte å se ting på, etter du har sett "verkene" til Gaudi - begynte ivertfall jeg å se ting/deltajer på en helt annen måte. Selv om jeg har hatt både stilinnleveringer, oppgaver og fremføringer om han var det noe helt annet å se det rett foran meg. Selvsagt er det forskjell på bilder og med dine egne øyne, men deltajene, hva kan jeg si - de var utspekulerte. Lurte seg inn og laget noe helt annet. ÈN detalj er ikke èn detalj, det er en del av en sammensetning av en visjon.  Alle detaljene Gaudi har brukt har han funnet i naturen. Han har tatt mål og bilder og brukt linjene til å skape om naturen til et kunstverk. Han brukte f.eks tang og tare, trestammer, elefanter, insekter, snegler etc. til å lage til en ugjennkjennelig detalj. Du vil først kunne se hva det er - ETTER at du har blitt bevisst på det. Noen ting ser du lettere enn andre, selvsagt. Liker måten han brukte farger og mosaikken på - slik som statuene i inngangspartiet til Park Güell. 

Spiste lunsj i Park Güell, deretter var det metroen til togstasjonen. Utrolig nok, med tanke på antall turister i Barcelona, er dem utrolig dårlig i engelsk.

"Do you speak english" - "NO! Spanol!", eller en sjelden gang "Little bit".  Vi ble sendt fram og tilbake, fra luke til luke - ENDELIG fant vi en mann som svarte "Little bit" som sendte oss til en annen  togstasjon. For å komme oss der måtte vi til en annen luke, for å få togbilletter. Vi måtte ikke ha togbilletter (InterRailbilletten) vi måtte bare ha en slags billett som vi kunne stemple og komme oss forbi stengselene. Rakk toget med små marginer. 

Kom til en ny togstasjon fant en "Little bit"-mann hvor vi fikk bestillt billetter til Monaco, vi måtte via Monaco for å komme oss videre - grensen til Frankrike etc.

Billetter i boks, metro tilbake til hostellet også var vi på jakt etter en matbutikk. Ingen i mils omkrets, og vi manglet drikke - VANN! 

Nok av apoteker for all del, var bokstavelig talt en på hvert hjørne. Selvsagt begynte det å regne idet vi var på leting. Vi endte opp med å gå innom et bakeri og kjøpe salat og baguetter. Så fant vi en Starbucks, hvor de solgte vann - takk gud. 

Spiste maten på hostellet, fant overnatting i Nice og gikk til seng på de 10cm tykke fengselssengene. 

Forskjellen på det å være LOKAL og LOKALKJENT

Dag 18.

18. November 2010

Hev i oss den "næringsrike frokosten" og tok metroen to stasjoner til togstasjonen. Vi måtte til en annen togstasjon for å ta toget til Barcelona. Der var det sikkerhetssjekk når du skulle INN på togstasjonen - når du først kom inn på selve togstasjonen så kom du ikke UT - med mindre du kom med et tog. Togstasjonen liknet på en flyplass og selve systemet var som tatt ut ifra en flyplass. Masse butikker, kafèer etc. Skulle du ha deg en røyk måtte du ut på selve parrongen, men der kom du ikke ut før du hadde vært igjennom gaten og vist diverse papirer etc. Som sagt, nesten som tatt ut ifra en flyplass. 

Toget gikk i omtrent 300km/t, fort og gale. Denne farten holdt toget omtrent hele togturen. Vi var framme i Barcelona ca. 15:30. På dette toget fikk vi også utdelt høretelefoner. Noe som satte oss i 5 gratis par med høretelefoner. 

Vi hadde lunsj på toget. Kom av toget og gikk til metroen hvor vi tok metroen til Plaza de Garcia. Letet etter hostellet, rundt og rundt. På den positive siden fikk vi sett mye til Gaudi sine verk, men her var det også et kommunikasjonsproblem med det å være LOKAL og LOKALKJENT. Etter å ha vandret langt om lenge for å finne plassen prøvde vi å ta en taxi, taxisjåføren nektet å kjøre oss og sa "2sekund, 2sekund" viste og pekte rett over veien. Etter Paris friskt i minnet visste vi jo at tidsbegrepet deres  var noe helt annet. Med andre ord 2sekunder ville altså være VERTFALL et kvarter eller mer. "Jeeeeses" sier jeg og legger på vei igjen. Etter en halv time sier jeg "mhm…2sekunder! Jævel!".

De 2sekundene var altså 3 kvarter, sånn om noen lurte. Gjentar, 2sekunder = 45min++. Vi har lært oss at jo lengre det er jo mindre tid sier de lokalkjente at det tar. Ergo 1sekund = 1 døgn -.- neida, men ca et kvarter som han Valen sier. 

Vi hadde heldigvis gatenavn og adresse. Da vi fant gatenavnet fant vi et hostel som het noe ANNET enn det som stod på nett. OBS! OBS! Vi gikk inn å spurte om vi var på rett plass. Det var vi jammen meg, men litt surr ble det jo. Snakker om å forvirra/lure kundene. Endelig framme, vi var ca. 10min å gå ifra La Rambla. Ganske sentralt kan du vel si. Nice. 

Rommet var et dobbeltrom med eget bad, og 2 fengsels-senger. Madrassen var på omtrent 10cm. Da moren min satte seg ned på senga datt halvparten av sengebånden på gulvet - men det var enkelt å fikse, tydeligvis gjort før, hehe. 

Ikke noe problem for all del, vi skulle jo bare sove der. Forresten, vi hadde også balkong!! 

La fra oss bagasjen, så var det ut å gå - igjen. 

Vi gikk opp og ned La Rambla, utforsket og koste oss med utelivet. Først ned også opp igjen, så gikk vi innom HardRocken hvor de hadde ledige plasser så spiste  vi mat der. Moren pirker og dulter borti meg "Kan ikke du spør om de enda danser på baren??". "Kan ikke du spør? Er vell du som lurer." Svarer jeg. Hun torde aldri dette. Det var et live band på scenen, de stemmet og stemmet de forskjellige instrumentene sine, brukte sikkert en time på dette. De spilte 2 sanger, deretter var de ferdig og gikk ned igjen. Hm..ok. 

Vi gikk til sengs, fornøyde med dagen.  

Mad Hostel

Dag 17.

17.November 2010

Vi våknet opp TIDLIG og nærmest sprang bort til det andre plassen. 

Takk Gud vi hadde Onkel - AKKURATT  den kvelden  manglet båden morfar og typen nett. Ikke fant vi noe greier heller, litt sent å gå på leting etter nettkafè klokka 11 på kvelden. Selv om vi kom to timer før "offisiell inn-sjekking" så var det ikke noe problem. Vi kunne bare sette ifra oss bagasjen inn i skapene våres. Rommet var ikke vaskt og ryddet skikkelig men pytt pytt, vi skulle jo ikke være der uansett - og vi var tross alt for tidlige.( alt var i skjønneste orden da vi kom tilbake) Tar dette som GOD service. Noe vi fant ut var at inni bibelen (vip-boka) så står det at du skal få MIN 5% rabatt på plassene som er listet inni boka. Siden Mad Hostel var inni bibelen så prøvde vi oss jo selvsagt. Dama i resepsjonen hadde aldri vært borti dette før, og spurte om hun kunne låne boka også skulle hun vise den til manageren sin og høre med han hva de kunne gjøre. Han kom ikke før klokka 12. "Jaja, fint det". 

Ut på vandring i Madrid - vi skulle ta metroen. Dette stilte vi oss spørrende til nok en gang - og på EGENHÅND denne gang. Hvordan skulle det gå liksom? Gikk ned i metroen og såg på kartet. "Jeg forstår ingenting jeg.." sukker moren min. "Hm..jeg forstår det sånn hallveis" svarer jeg. Kikker på de forskjellige kartene. "OJA, JEG VET HVORDAN DET FUNGERER!" Vi kom oss nå fram, var tydelig at dette var et GODT BRUKT transportmiddel. 

Store masser med folk hiver seg ut, en like stor folkemengde presser seg inn. Vi gikk på til slutt. Først var det en dame med en mikrofon og høytaler som gikk rundt i vogna og sang. Sang ferdig og gikk rundt for å se om noen ofret en mynt og to. Hun forsvant inni  neste vogn og en ny gatemusikant kom inn. En stor basse med trekkspill. Han kom også rundt for å se om det var noen gavmilde i vogna og forsvant like fort inn i neste vogn. Deretter gikk vi av for å bytte metro, på vei til neste metro passerte vi en med saxofon, og enda en til med trekkspill - dette var på ca. 10min. 

Grunnen til at vi tok metroen var pga. at vi tenkte å fikse indisk visum. Vi ble fortalt av visum-service i Norge at det kun ville ta noen få dager MAX. Måten de forklarte dette til oss var at vi omtrent bare kunne gå innom og ha visum i boks. Vi fant det indiske konsulatet, inderen der sa "DEN STOOORE RUUUUNDe bygningen med kuppel, STOOOR RUUUND KUPPEL!". Omtrent 5min etterpå befant vi oss på den indiske ambassaden. De fortalte oss at det kom til å ta ca. 7-8 arbeidsdager. Altså over en uke. Det var litt lenge å være i Madrid - så vi spiste frokost på hjørnet og diskuterte hvordan vi kunne få visumet i boks. Vi ble enige om å søke visum til India i Nepal. 

Jeg hadde pasta bolognese (hehe, gira på pasta) - og moren min hadde baguette med roastbiff - siterer ifra reise-dagboka - SNADDER! 

Deretter tilbake til togstasjonen, hvor vi byttet metro tidligere på dagen. Der sjekket vi opp Madrid-Barcelona-toget. Metroen videre, og så gikk vi ut på en liten sightseeing. 

Kom tilbake til hostellet, der fikk vi vasket klær og DUSJET! 

Vi hadde booket 4-mannrom der, men endte opp med 2 ledige senger inne på rommet. 

Damen i resepsjonen huket oss bort og tilbake betalte oss noen euro. Hun hadde snakket med manageren og de ble enige om å gi oss rabatt. En krone her og en krone der. Selv om i utgangspunktet så fikk du bare rabatt ved å bestille gjennom nettstedet vi er medlemmer hos. (Bibelen, vip-kort etc.) I tillegg til dette fikk vi gratis såpe til å vaske klærne med. Vil si at de hadde VELDIG god service her - både når det gjaldt generell info og hyggelig betjening. For å ikke nevne at de var flinke i engelsk! 

Til middag slo vi an med hver vår kopp med rett i koppen, moren min hadde nudler og jeg slo an med ENDA mer pasta, i tillegg til det hadde vi kjøpt ferske baguetter og oliven. 

På selve oppholdsrommet var det nett, så vi brukte dagen til å søke opp overnatting for de to neste dagene, blogging, skype og facebook :) 

MAD HOSTEL:

Dette hostellet var så langt det BESTE hostellet. Systemet der var at vi fikk utdelt noe klokkelignende dingseboms som vi skulle bruke til å åpne både rommet, låsene og flere hoveddører på hostellet. På klokka stod det hva seng og rom du hadde. Gjorde alt meget enkelt. Hver seng hadde hver sitt skap hvor vi kunne legge bagasjen våres i. Ok - så hadde vi litt problemer med å åpne dørene i begynnelse, men da vi først fant ut hva teknikken var, ble alt smertefritt. Det var god betjening, rent og hadde ganske grei plassering i byen (må sies at det var et stykke utenfor togstasjonen, men det var ikke noe problem med metroen som låg på hjørnet). Frokosten var nå gjerne ikke hva jeg vil kalle næringsrik, men det var ivertfall frokost. 

Av varm drikke kunne du velge mellom en kopp kakao, kaffe eller te. Du fikk èn kopp juice, og 1 croissant eller doughnut. Det var generelt sett lite støy, ikke noe trafikk, høylytte naboer eller noen ting. 

Alt i alt var det en veldig god astmosfære på dette hostellet, billig og anbefales om du skal en tur til Madrid. 

Hastverk er lastverk, ta en taxi heller - I RUN

Dag 16

16.November 2010

Vi stod opp og fikk et glass med juice, et glass med sjokolademelk og noe brødgreier til frokost. 

Jeg sier til moren min at jeg gidder ikke å lete meg ihjel fram til tog-stasjonen når vi har et tog å rekke. Idet vi sjekker ut spør moren min hvor langt det er å gå til tog-stasjonen. "10-15min" svarer dama i resepsjonen. 

HELVETE! tenker jeg..dette KAN jo ikke gå bra. 

Leter og leter, spør de lokale - de sier den veien, skiltene sier en annen. Er jo tross alt bare 4 forskjellige tog-stasjoner også da. Tiden springer ifra oss og moren min halvspringer, jeg sliter med en tung sekk som gnager mot brystet og utløser astma. "Jeg har astma" skriker jeg til tydeligvis det døve øret til moren min. Hun bare går på, fortere og fortere. Springer ifra meg og over veien. Det blir grønt lys og bilene begynner å kjøre. Selvsagt blir jeg stående på andre siden av veien. Springer videre, og jeg hulker med astmaen oppover bak henne. "NÅ MÅ DU GÅ PÅ DA! " kommanderer hun meg. "Men ..astma" prøver jeg å si. Ikke svar..eller reaksjon. Dauer du på toget så er du ivertfall på toget virket det som. Ikke at hun sa det, men det var slik det var i dette øyeblikket. Hun glir igjennom alle elevene ved barneskolen. Jeg må presse meg forbi alle gnomene. 

Hun glir forbi ungdomskolen, jeg ender oppi DEN klynga med trassalder som nekter å bevege seg. 

Helvete….. Svetten siler nedover pannen og jeg er gjennomsvett, sliter med å få luft, orker ikke mer. GUD, GI MEG STYRKE! Dette er en grei plass å dø på tenker jeg, men det hadde moren min heller ikke tid til. Toget hikstet hun gjennomsvett, "TOGET!". Trafikken står - bilene beveger seg ikke en meter, så presterer hun å si "skal vi ta taxi nå?".  "NEI!…" 

Spør en lokal dame, peker i retning og sier at togstasjonen er der. Joda, rett togstasjon. Inn på togstasjonen, jogge jobbe, forbi alle millitærmennene, jogge jogge. "Irún er på linje 1" blåser moren min ut. Dørene lukker seg 2minutter før avgang. Klokka på rutetabellen var 9:41, toget gikk 9:45. Vi hadde bokstavelig talt 1,5 minutt å komme oss ifra den nederste plattformen til den øverste. Det var 30 plattformer på den sia vi skulle. Moren min skulle sjekke billetten og plassreservasjon idet hun springer. "MAMMA!!!" skriker jeg for full hals "Hakke tid hakke tid" får jeg tilbake. "Nemmen interailbilletten din!!!" "Hakke tid hakke tid". Toget skal hun rekke, men billett trenger hun ikke. Plukker opp billetten hennes og spurter bort. HIVER oss inn på toget som stod på plattform 1, og dørene lukket seg RETT bak oss. Vi synker sammen, og tar oss en liten pause. Klamt og gjennomsvett. Slitne og lykkelige over å ha nådd toget. 

"Vi skal til vogn 17" sier moren min. Vi går igjennom vogn til vogn. Viser billetten til konduktøren "bak bak" sier han. Vi går bakover. Vogn 10, siste vogn på toget. "HÆ??". Sjekker på minitv`en..feil nr på toget. "Vi har 1855, og her står det 1865…" FEIL NR PÅ TOGET…FEIL TOG!!!!!!

Vi snakker med konduktøren, "wrong train, wrong train" sier vi og viser billetten. "next train, next train, oui oui" svarer konduktøren rolig og smiler "next station Bordeaux, Bordeaux oui oui". "NEMMEN..FEEEEEEEEEEEEIL TOG" sier vi. Han kikker på billetten, og vi viser billetten til Madrid. "Next station, next station oui oui". Så går han videre og smiler lykkelig. Imens vi sitter like blanke, bare litt MER forvirra.  Kjekke franskmennene… alltid så forståelige… Vi kom fram til at vi gikk av på neste stasjon. Neste stasjon var bare på andre siden av Frankrike, toget kjørte i 2timer før vi kunne gå av. I Frankrike må du som sagt ha setereservasjon, så hvor ender vi opp da? Joda..I GANGEN!! Lille gangen, kunne ikke strekke ut føttene engang. Var akkuratt plass til å lene knena mot det andre setet. 

I denne forbindelse skrev mamma noen ord i boken, siterer - 

"Hva gjør vi nu, lille du? Sitter på toget og gambler på at vi rekker toget til Madrid. Svetten siler. Shirin er sint og frustrert for at jeg ikke ville ta taxi. Hastverk er lastverk det er det ingen tvil om. Konduktøren sier på gebrokkent engelsk at "Next station, next station, oui?" Det var det som var planen. Toget til Madrid går 16:20, hvis vi har lykken med oss så går det vell fint forhåpentligvis."

Da vi kom av stasjonen sier moren min "aah, jeg skal bare ha en røyk, så går vi ned å sjekker om det går noe tog til Irùn". Vi måtte være i Irùn før klokken 4 slik at vi rakk toget til Madrid. Jeg sjekker rutetabellen på den lille mini tvèn. "IRÙN!!! IRÙN" bryter jeg ut. Plattform 4, 13:18. Klokka var 13:14. "Nemmen hæ?" sier moren min. "Toget vårt står jo på plattform 4. Har vi vært på rett tog hele tiden?". "Vi må spør noen" sier jeg. "Det står en i enden av toget" svarer moren min. Vi går fort bort å spør om toget til "Irùn". "RUN RUN, IN FRONT ON THIS TRAIN. RUN!!" sier konduktøren. Søren heller, vi sprang skal jeg si til deg. I run, I run, against Irùn. Alle folka i toget så oss med sekk på magen, sekk på ryggen som SPURTET forbi alle vognene, heseblesende. "MÅ..REKKE… TOGET!". Som sagt, vi fant fram til vogn 10 som var siste vogn på det toget vi var på tidligere. 10 vogner å spurte forbi på under 2min. Er langt det. Å herregud så vi sprang. Vi hiver oss inn i en vogn. "Is this is the train for Irùn" spør jeg en dame på toget om. "Do you got tickets?" spør hun. Å fy faen for en blære tenker jeg. Vi har visst gått inn på første klasse. "Do you got tickets" repeterer hun. De blåser i fløytene på utsiden, moren min hiver seg inn og dørene slår igjen. Skjermen bak jåla viser ruta, dette toget gikk visst til Irùn. Jeg pustet lettet ut og glemte helt ut den ekle dama. "Do you got tickets?" sier hun mer kvest igjen. Snurper munnen slik gamle, nyrike overklassedamer gjør på filmer.  "JA!" svarer jeg og presser meg forbi. Hun presser seg forbi meg igjen og glir ned i setet sitt. Gir meg et blikk som sier jeg-sitter-på-første-klasse-du-da?. Okai, vogn 17. Måtte jo bare gå igjennom hele toget for å finne fram til vogn 17. Da var vi plutselig på rett tog, og satt i rett seter. "Å fy faen" sier moren min. "Det var rett før vi mistet det samme toget to ganger på èn dag!". 

Moren min tar opp boka igjen og skriver videre:

Toget til Irùn går 13:18 i spor 4, WHAT? Toget vi kom av står jo også i spor 4. Vi spør en konduktør, hun peker på toget framme. 2min til de lukker dørene, vi springer med sekk foran og bak, forbi alle passasjerene i vårt første tog. De kikker. Hiver oss inn på første klasse og blir møtt av en pen fransk dame som lurer på om vi har billetter. Hun peker mot andre klasse (vognene). Jada, der stod de reserverte plassene våres tomme. For en lykke!!!!!!!!!!! Synker dypt ned i stolen, puster sakte. Shirins andre astma-anfall for dagen. To timer til grensen mellom Frankrike og Spania. 

Vi fikk byttet tog ifra Irùn til Madrid, ingen problemer. Det var en liten stasjon og vi måtte igjennom en passkontroll. 

Vi fikk 3 gratis sett med ørepropper på toget til Madrid - men selv om vi fikk ørepropper så ble det lite røyk på na mor. 12timer i strekk på toget, i tillegg til  OL i maraton/kappgang. 

Lesser bagasjen ifra toget, og setter bena på spansk jord. Klokka har nå blitt halv elleve på kvelden, så vi hiver oss inn i en taxi. Veldig koselig taxi-sjåfør, skrøydet over fine Madrid og sendte slengkyss mot byen. Spanjoler altså. Ankommer hostellet (hvor vi har booket for 2 netter). På nettet skrev vi at vi ankom klokka 23:00. Så dette skulle jo ikke være noe problem, tenkte vi. Jeg ringer på klokka, ikke noe svar. Ringer igjen. Ikke noe svar. Taxi-sjåføren tar ut bagasjen, og moren min betaler. Jeg prøver igjen, og en gretten mann svarer på callingen. Sier noe på spansk og legger på. Ringer igjen, sa noe strengt på spansk, og la på igjen. Jeg vinker bort moren min og rynker pannen. Vi blir stående som to spørsmålstegn, og ser at overnatting i Madrid kanskje blir et problem. Taxi-sjåføren ser at vi har et problem. Spør om vi har booking nr. Vi viser han booka, alt var loggført ifra adresse til booking nr. Han ringer på calinga - den gretne mannen svarer på spansk. De diskuterer på spansk. Den gamle mannen la på nok en gang. Taxi-sjåføren står på ringeklokka og hisser seg. Han sier noe om "dos senoritas", "booking nr" og "internett". De diskuterer fram og tilbake tilslutt åpnet døra for oss. Vi kom opp etter å ha gått i x-antall trapper. En gammel krokbøyd mann med sovesveis står i døråpningen. Beltet åpent, såg ut som han hadde hevet på seg buksa i all hast og helsetrøye. Han pustet tungt. Såpass tungt at jeg trodde det var noen som snakket i et annet rom først - ja såpass tungt. Han kikket på boka. "Hvor mangen netter?" spør han på spansk. Moren min svarer 2, jeg sier 1. "Neinei, ikke personer, jeg ser dere er to personer", sier den gamle mannen. "Hvor mange NETTER?" spør han på spansk igjen. Jeg hvisker til moren min på norsk "jeg sover ikke her to netter, GLEM DET!". 1 natt sier jeg. "vi har jo booka for to da", sier moren min. "Han har ikke nettt her uansett han her, Drit i det!" svarer jeg. "Uno uno uno uno!!!" repeterer jeg. Han viste oss rommet og vi fikk nøkkelen. Xucar het hostellet, ville nok ikke gått der igjen nei. 

"Hello Madrid Calling! Duuu, om du kan finne en plass for oss å overnatte imorgen, vi var ikke helt heldige med plassen idag, vi skulle egentlig sove her to netter, men Shirin løyg på seg 1".   

"Fortell meg hva jeg skal gjør du" svarer Onkel.

Redningen er innen rekkevidde, og vi kan sove med visshet om at vi har en ny plass imorgen - RETT nedforbi der vi var. Bokstavelig talt nabogata.

à Paris

Dag 16

16.November 2010

Klokka 7-8. Vi stelte oss og gikk inn til de andre studentene ved kjøkkenbordet. "Bakeren har fri" sa de og gliste. 

Vi fikk hvert vårt eple, og det var rosiner, nøtter og linser i hver sin pose på bordet, i tillegg til urtete. Mamma så teit vet du "An apple a day keeps the doctor away" lirer hun ut av seg. Etterpå var det alle 5 inn gjennom den døra som virket. "Oh oh, dere må skyndte dere, bussen er rett rundt hjørne" sier han som kjører bilen. Han parkerte bilen oppå fortauet og vi fikk såvidt åpnet bagasjerommet før bussen kom. På med sekkene, den ene studenten greide AKKURATT å stoppe bussen. 

Da vi kom fram viste Cèlestine hvor metroen var,  sånn og sånn gjør dere. Metro? hva er det liksom? Aldri gjort det før. Vi gikk på et spor og Cèlestine gikk på et annet. Hun pekte på metroen som kom og vinket adjø fra den andre siden av sporet. 

Vi tenkte å ta et tog som gikk ganske tidlig, men tingen med Frankrike er at du må reservere seter på toget. Vi MÅTTE innom Paris for å komme oss til Bordeaux som var planen tidligere. Dama som reserverte setene fortalte at vi ville komme ganske sent fram. Uten noen plass å overnatte tok vi ikke sjangsen på det, det var ingenting bibelen (Vip-boka) kunne hjelpe oss med heller.  På den plassen vi var kunne du reservere hotel og tog, men hotellet kostet jo opp imot 80-90 euro for en person èn natt. Planen våres ble da å finne en internett kafè og finne en plass sjøl. 

Paris here we come - ..om omtrent 8 timers tid. Vi måtte vente på togstasjonen fra klokken 9 til kvart over fire, og toget tok noen timer det også. Men jaja, vi brukte tiden godt til å skrive innlegg.   I tillegg til at vi var innom den internettkafèen og fikk booka en plass. Etter at vi hadde funnet en plass for natten gikk vi innom et supermarket, der fant vi noen små oster - Blue Castello, små pakninger med gulost og hvitløksost (smøreost) + noe juice. 

Vi satte oss på toget. Begge to sitter å leser, så dulter mamma albuen i meg. "Hører du det??" sier hun. Bæææ bææ, lille lam.. Det var en liten gutt noen seter bak oss som sang for full hals. "Okeeei….var det bæ bæ lille lam?". 

Faren og guttongen gikk forbi oss, og da de kom tilbake hører vi "De to jentene som sitter der er norske." 

Da vi skulle av så åpnet faren dialog. Han var fransk, men snakte norsk. Han skulle hjem til Norge med den NORSKE sønnen sin nå forklarte han. Sønnen hadde vært på ferie hos faren og snakket både norsk og fransk. Den lille gutten stusset. Faren fortalte at han hadde ikke hørt norsk på ukesvis, så dette var merkelig for han. Faren fortalte oss at når han var i Norge snakket han fransk, da han var i Frankrike snakket han norsk. 

Vi letet etter en minibank på selve togstasjonen. "MAMMA!" hyler jeg ut. "Om han hadde MASKINGEVÆR??" "Ja,det hadde han" svarer jeg meg selv. "OG en til..og mange! Millitærfolk med maskingeværet ladet i hendene"….erh..ja. 

Vi tok taxi til Aloha Hostel, sjekket inn på et 4manns rom for jenter. Ei fransk som gikk å la seg med en gang og ei som var italiensk. Ei koslig jente. 

La fra oss bagasjen og hadde sightseeing til Eiffeltårnet. Der var det også STAPPFULLT med menn med maskingevær. Fullt beredskap, både politi og millitærmenn. Det stemmer nok det, pga bombetruslene. Brukte ikke så allformye tid rundt i det området. 

Da vi kom tilbake til hostellet hadde vi middag - nudler vi kjøpte i Nord-Irland og ferske baguetter. Det satt noen menner på andre siden av oss som kikket og lo, de hadde jo tilberedt DET kongemåltidet. "Holla kjeften" sier jeg til moren min og hinter mot dem. 

Billettene til Mardrid hadde vi fikst tidligere på togstasjonen så vi trengte bare å booke hostell. Vi fant en plass som såg ok ut, ga beskjed om at vi kom sent etc. Alt skulle være i orden og booket for 2 netter. Go natt. 

Sånn om du lurte

- Foodism, food for d mood

- Iwishyouwerebeer (Wi-fi a la Amsterdam). 

- Baby bar i Milano (aner ikke). 

Noen sitater:

- The best beer in the world, is the bottle open in your hand. 

- Mange skåler så ofte for andres helse at de mister sin egen. (Dansk Ordtak)

- Sterkt øl gir store ord. 

- Mennesker består av 94% vann, og allikevel er ikke avholdsfolket fornøyd. (Odd Børretzen)

- Yes, madam, I am drunk. But in the morning I will be sober and you will still be ugly. (Winston Churchill)

- Ikke drikk noe uten å se det, ikke underskriv noe uten å lese det. 

- Det beste og skjønneste ved en reise opplever man hjemme: dels før - dels etter (Sigmund Graff) 

Vi så Orient Ekspressen!!

10 punkter på HVORFOR InterRail:

1. En drøm. 

2. Miljøvennlig.

3. Friheten til å hoppe av når en vil.

4. Avslappende måte å reise på.

5. "Det går alltid et tog" (Bortsett ifra Liverpool). 

6. Stanser midt i sentrum av byer (somregel). 

7. Ser mye av landene.

8. Utrolig enkelt å forflytte seg fra tog til tog (a-å). 

9. En følelse av å reise gratis. 

10. Hostel ligger i nærheten av togstasjonen (gåavstand - somregel). 

Storhandelen, dette har vi shoppa på 3uker:

Utenom mat så har vi kjøpt noen nøkkelringer (Shirin) og fingerbøl(er) (Anita) + et et skjerf som jeg fikk i Glasgow (det var kaldt). Vi hadde intensjoner om å kjøpe flagg i hvert land å lime på sekken, men det ga vi opp - fant ikke.

Vi har også raidet litt på bodyshop:

1 leppomade

1 håndkrem

1hudkrem (for ansiktet)

1 nattkrem (for ansiktet) 

1 rensekrem

1 hudvann

+ at vi har med Eye Gel.

I Dublin kjøpte vi en Shampoo(som vi la i små beholdere), 2 nye tannbørster og en tannkrem. 

I Milano kjøpte vi også en dusjsåpe (siden vi gikk tom for de små beholdere vi tok med hjemmefra). 

Hjemme hadde vi flere prøver med krem etc. Det har vi også tatt med oss. 

Da vi ankom Barcelona var jeg blitt utrolig forskjølt, snufsen, snått og tett hals - da tydde vi til Dr. Andreu

Må nesten nevne at vi har kjøpt en saks og en rull med dobbelsidig teip også. 

Arne Næss-boka

Dag14

14.November2010

Jeg våknet sjøsyk som bare det midt på svarte natta. Hele hodet skranglet og båten lettet på toppen av bølgen og datt HARDT ned. Dette repeterte seg noen ganger. Har aldri blitt noe spesielt sjøsyk før, men dette var tortur. Det var en stol som stod ute i midtgangen, den hadde "vugget" seg til den andre enden av rommet, jeg flyttet den tilbake.

Jeg bråvåkner, moren min stresset med å åpne doen. "Doen er låst!"..jeg setter meg halvveis opp, "Hæ?" sier jeg spørrende, "men doen kan vel bare låses innenifra?" spør jeg, "Det må være bølgene som har låst den" forsikrer moren min meg om. Bølgene hadde roet seg nå (takk gud for det). Jeg følte meg såå dæv, hadde hatt kvalmen langt opp i halsen hele natten og våknet flere ganger. Moren min gikk å dusjet. Jaja, dusje i bølgene ja…det vannet som ikke nådde sluken formet den svære tsunamien som plasket mot føttene og opp mot knemea. Vannet gikk opp og ned, og jeg flyttet med sidelengs med bølgene. Jeg greide det til slutt, ikke hva du kan kalle spa og velvære.

Som vanlig hadde vi frokost på senga med medbrakt mat, deretter pakket vi og gikk nedover mot utgangen. Kapteinen opplyste gjennom høytalerene at vi skulle snart være i land. Først stod vi tett i tett og med alle bilpassasjerene, bilpassasjerene ble sluppet ut og vi måtte vente igjen. Idag var vi bare tre fotpassasjerer. Uvisst hvor mannen ble av. Vi jenter satte oss ned på sofaen. Fransk mannen i resepsjonen bannet på fransk. Sprang ut, og inn. Vi ventet og ventet. Han kom inn igjen og beklaget seg overfor oss at vi måtte vente, men en av bilene hadde fått flatt batteri. Ganske teit situasjon egentlig. Alle bilen ville først ut og med en gang, så den bilen som faktisk hadde greid å presse seg innimellom og kommet seg avgårde først hadde fått flatt batteri og sperret for alle de andre bilene.

Moren min spurte hvor jeg trodde at jenta på siden av oss kom ifra. "Hun er definitivt fransk" sa jeg. "Pøh, tror ikke hun er fransk" avviste hun.

Vi ble sendt til et annet bildekk hvor det skulle stå en bil å vente på oss. Vi ble kjørt ut av båten og tok sjåføren tok noen "snarveier" bort til terminalen. Moren min begynte å snakke med den ukjente-jenta. Hun var fransk (dæven,jeg hadde rett!) og hun fortalte at hun skulle ta tog hjem. Så vi avtalte å gå til tog-stasjonen sammen. "Tar dere bare tog? Eller haiker dere også" spurte den franske jenta. "Bare tog" svarte moren min. "Frankrike er et ganske greit landå haike i" de er stort sett veldig høflige og greie. Hun kunne ikke ha nevnt det på et bedre øyeblikk. En trailer sakter farten, og 2fulle menn + en sjåfør sitter inni den. Mannen nærmest vinduet drar ut en høygaffel, og skriker ut "Hallo Jenter", han drar fram den andre ølen og spør "Skal dere ha skyss?" Vi ler og blir helt satt ut. Hele scenarioet - det var rett og slett bare gale. Det var rett og slett bare så sjukt at vi kunne ikke gjøre noe annet enn å le av det. Vi tok altså ikke imot tilbudet om skyss.

Tog-stasjonen låg omtrent 30min ifra terminalen - altså å gå. Ikke noe problem. Den franske jenta fortalte oss at tog-stasjon = Gare eller SNCF.

SNCF = NSB. Vi var i Normandie. Det hang enda plakater og bannere etter streiken. "Franskmenn ELSKER å streike, det er en del av hvem de er" opplyste den franske jenta om. Hun hjalp oss med å sjekke billettet etc, det var ikke mangen som kunne snakke engelsk- selv om denne jenta var eksepsjonelt god i engelsk. Toget våres gikk før hennes, så vi satt å ventet i lag. Satt og snakket om alt mulig. Hun introduserte seg selv som Cèlestine. Hun spør om vi har en plass å sove for natten. Vi fortalte at vi håpet det ville være noe ledig der vi endet opp. "Jeg skal til Rennes, det er nærme grensen det også, jeg kan godt ringe noen venner å spør om dere kan sover over - leiligheten min er bitteliten ser du, hvis ikke skulle jeg tilbudt dere å sove der." Moren min slo til, ikke noe tvil, selvsagt ville vi jo det. Hun ringte og fikk klarsignal.

Vi måtte bytte tog, totalt 2 tog til Rennes. Cèlestine fortalte at vi skulle på en bitteliten stasjon, så alle hurtigtogene kom til å kjøre forbi. Høytaleren opplyste (på fransk) at vi måtte stå BAK den gule linja, for nå kom det et hurtigtog. Javisst var det hurtigtog. Det lagte SÅ mye lyd, og kjørte noe så (unnskyld uttrykket) JÆVLIG fort. Trodde ærlig talt at jeg skulle blåse bort, og var jo helt døv etter de 7sekundene det tok toget å kjøre forbi. Du kunne ikke se vognene engang, alt var bare en klomp av forskjellige farger som var borte før du fikk tenkt deg om.

Da vi ankom Rennes, guidet Cèlestine oss rundt i byen. Byen var bygget før jesus kristi sin tid, og det var enda masse borger etc. som stod igjen etter middelaldrene midt i byen. Rennes var visstnok hvor Asterix og Oblix kom ifra. Cèlestine viste oss operaen, og altslags flotte store bygninger. Fantastisk fin - undervurdert by. Hun fortalte oss også at grunnen til at det var så mange studenter på det siste toget var pga. at Rennes hadde masse studie-muligheter for studenter.

Hun ringte vennene sine, de måtte hente oss med bil, for det var et stykke å gå forklarte hun. "Han tar ikke telefonen" sier hun oppgitt. "HAN?" repeterte moren min. "Skal vi sove hos en gutt?" spurte hun. "Nei nei..ikke èn gutt, men FIRE gutter!" Vi lo litt, og moret oss litt over tanken.

Tok bussen bort til en busseholdeplass hvor vi hadde avtalt å møte dem. Hun ringte vennen sin igjen og sa "Han er på vei. Sånn forresten, bilen er GAMMEL, VELDIG GAMMEL BIL!". "jaja det går fint" forsikret vi henne om. Vennen hennes kom, han hilset på Cèlestine på den franske måten, kyss-kyss. Jeg var ikke forberedt på dette så da han skulle hilse på meg så satte jeg ut i et skrik, og den stakkars karen hopte 5 skritt bak. "Beklager! BEKLAGER!!" roper jeg ut, "jeg..jeg.." Cèlestine ler seg skakk i hjel, samme går for moren min. Jeg ble så flau og rødmet opp til tomat. "Herregud så flaut" hvisker jeg til moren min, og hun ler enda mer.

Bilen var en Gammel, 2-dørs. Sekken gikk såvidt i bagasjerommet, og døra på passasjersiden var ødelagt, så alle fire måtte inn gjennom førersete-døra. Først jeg og moren min. Moren min hadde noen høygaffler og div. på siden av seg. Også Cèlestine så krøp opp til passasjersiden med DEN store sekken. Deretter kompisen hennes. Vi kjører et lite stykke, og plutselig åpner døra seg i 50km i timen midt på landeveien, kompisen til Cèlestine roper ut "MERDE!" og slår døra hardt igjen. "Det ordet vet jeg hva betyr" sier moren min, og alle fire hadde en god latter.

Vi kjørte omtrent 4km, og opp til en liten enebolig i kjernen av noen gårder. To av kompisene var bortreist, så det var nok av plass i det store huset. Cèlestine introduserte oss for den andre kompisen hennes. Han var god i engelsk han også. De hadde laget middag til oss. Poteter ifra hagen, coscos og ris. De fortalte oss at de var vegetarianere. Det var utrolig godt faktisk. Potetene smakte kanon-godt, de hadde noe oste-greier på potetene. Som sagt, var næmmen ikke gale. De viste oss til rommet vi skulle sove på. Og vi satt oppe i noen timer og snakket om alt og ingenting. Den ene studenten hadde faktisk en bok av Arne Næss med bilder va prekestolen etc. Var ganske kult.