Tokyo er en enormt stor by, og med erfaring fra andre store byer forventet jeg at det skulle være mye støy og bråk. Det er det ikke. Asfalten er annerledes, laget med noe dempende, slik som du gjerne finner i turnhaller o.l. Biler, syklister og fotgjengere passerer lydløst. Japanerene er stort sett alene, svær sjeldent i klynger mer enn 3. De nærmest hvisker når de snakker med hverandre. De ansatte er overhyggelige og kjempehøflige. Handelen ender med ett smil uansett hvor du er.
Gatene er ryddige, ikke en eneste tyggi-flekk i sikte, forsåvidt ikke så mange søppelbøtter heller. Har du noe søppel så kan man fort ende opp med å bære på det i både 30 og 60 min før man får kastet det.
Det er vanskelig å forklare hvordan atmosfæren er, da hver bydel bærer sitt eget særpreg og sine egne lukter. Den eneste felleslukta er fisk.
Roppongi, bydelen som minner om New York, bærer neonskilt og reklame av, vell alt. Reklame er vell stort sett det eneste fostyrrende elementet jeg kan komme med.
Med imponerende skyskrapere, bygninger og veier er byen stilren og satt isammen av behagelige fargetoner. Det føles nesten litt programmert til tider. Som om vi er i ett spill, og bygninger/mennesker rundt oss ikke er ekte. Det er nesten FOR gjennomtenkt. Byen er perfeksjon av en annen tidsalder, det skremmer vettet av meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar