Mandag 14.Oktober
Frokosten er ferdig 9 og vi må sjekke ut klokka 10. Vi sliter med å komme oss opp. Tøyet vi vaskte dagen før er fremdeles vått. Springer tilbake på rommet etter frokosten for å pakke siste rest. Prøver å tørker tøyet med hårføner, det tar lang tid.. Kikker tilfeldigvis på hotellinformasjonen og for en liten sum kan du få sjekke ut 2 timer senere. Vi griper muligheten.
Sarah legger seg til å sove imens jeg sitter med hårføneren og tøyet i ytterlige 2 timer til.
Planen idag var hovedsaklig akvarium. Kikker på metrokartet og det viser seg at det er langt, litt for langt. Bestemmer oss for å ta turen innom "The Japanese Folk Museum" istedefor. Tar metroen der vi tror vi skal og går innom en liten sjappe for litt lunsj. En uteligger/fyllik ser oss og begynner å prate på japansk. Helt i hundre. Han rekker oss såvidt til brystet og er skitten, men sjarmerer oss med ett smil som inneholder 3 små tenner til venstre i munnen. Han preiker "American, americana". Etter ett halvhjertet forsøk på å fortelle at vi ikke er fra amerika, lar vi han få viljen sin. Det blir ett ganske komisk øyeblikk.
Informasjonsdisken sender oss til neste informasjonsdisk og neste der igjen. Vi får ingen konkrete svar. Ender opp med å ta metroen frem og tilbake, forstår ingenting. Helt frem til en engelsk guide plukker oss opp og tar oss med til the city information. Hun som står i disken er ikke så stødig i engelsk som vi hadde håpet på, men vet hvor vi skal. Hun gir oss ett kart og tegner hvilken vei vi skal gå fra kjøpesenteret til museumet. Det er i og for seg greit, men kjøpesenteret har jo 100 innganger, ikke bare èn som vist på kartet...
Vi prøver så godt vi kan å følge kartet men etter 45min må vi innse at slaget er tapt. På en eller annen måte har vi gått ifra den søppelfri byen til slummen. Ikke ett eneste helt vindu i sikte. Noen vinduer er spikret isammen med planker, andre har sølvtape og poser for å holdes tett. Søppel ligger omhyggelig rundt lyktestolpene og rekker oss til midt på leggen.
Går innom nærmeste kiosk.
En gammel søt dame sitter bak disken, og følger ivrig med på ett sykkelritt på en liten gammel tv med skjerm på størrelse med en ipad. Vi kommuniserer via kroppspråk og internasjonale ord. Hun er sååå blid og grei. Jeg hadde kjøpt ett smykke litt tidligere som er formet som en jordklode. Viser henne hvor vi er fra og hvor vi er nå. Hun later som om hun besvimer og legger seg inntil brusskapet med hånda over hodet. Hun er helt i ekstase, og vi blir veldig fort glad i denne fremmede dama. Hun vinker sønnen ut og han forklarer oss så godt han kan hvordan vi kommer bort. Han er rundt 40 og står med Neil Young t-skjorte.
Vi skal til å gå, fornøyde med svaret vi fikk. Den gamle dama holder oss igjen, og setter opp hendene i lufta som ett styre. Vi oppfatter det som ett sykkelstyre og at han skal følge oss. Vi prøver å fortelle at det ikke er nødvendig, men hun insistere. Sarah spør om vi kan få bilde med henne og damen grabber meg fort rundt armen og tviholder. Kikker opp på meg med ett ærlig og oppriktig blikk. Hun holder meg rundt armen som ett lite barn som tviholder seg for å ikke miste moren i mengden, enda vi står stille. Begge to gliser ifra øre til øre. Knips, knips.
Noen bilder etterpå hører en liten brumming utføre "Det er han!" utbryter den japanske dama. Og ut ifra garasjen kommer en svær sort mafiabil med sotete ruter. Sønnen åpner døren og ber oss sette oss inn. Vi blir helt rørt, og gir den gamle dama en god klem. Han kjører oss til museumet. For noen snille mennesker!
Bilen stanser, vi går ut av bilen og sier takk og farvel til sønnen. Vi snur oss, og idet vi skal til å trø inn på museumet, finner ut at det er stengt... STENGT! Etter 3-4timers leting til fots i stekvarmen, så er museumet stengt. Setter oss på en parkeringsplass og tar opp lunsjen vi kjøpte tidligere, begge to fornøyde. Vi fikk noe mye bedre, kunne strengt tatt ikke brydd oss mindre om museumet...
Går tilbake til sentrum og slapper litt av på starbucks, blir enige om hvordan vi skal bruke de siste timene i Japan. Går kjapt gjennom malstrømmen av folk, og shopper oss bortover, før vi tar metroen tilbake til hotellet.
Jeg vil gjerne sende noen ting hjem.
Hotellet fikser ALT for oss, og gir oss utmerket service på hvordan vi kan få alt gjort og fremdeles rekke flyet. Printet ut på togruter og tider.
Kommer til postkontoret hvor jeg må fylle ut ett lass med papirer, pakke og stresse. Jeg står med korta klar til å betale HELE tiden. Da jeg skal betale helt til slutt sier dama bak disken "Only cash". BARE CASH DU LIKSOM? Her har jeg stått framme med kort hele tiden. Spurte gjorde jeg og, jada svarte hun. Minibanken vil jo selvsagt IKKE ta noen korta mine, eller Sarah sine,så jeg er fucked. Kikker på klokka, og skjønner fort at vi begynner å få dårlig tid. Får en pose, kaster eska oppi og springer til buss- togstasjonen som er på andre siden av veien. Med 15 minutters margin rekker vi siste mulige buss før vi hadde mistet flyet. Bussen tar noe-å-50-minutter.
Ankommer flyplassen, sjekker skjermen og går til innsjekking. Køen er LANG og ThaiAir vises på skjermen. Hva skjer? Spør de i køen foran meg hvor de skal; Thailand. Jeg holder køen og pakker ut av eska og inn i sekken, imens Sarah springer til informasjonsdisken. De sier noe på høyttaleren på japansk. De i køen henvender seg til meg og sier at de sa noe om "Kuala Lumpur" (hvor vi skal mellomlande), men at de ikke helt greide å plukke det opp. Jeg peker på Sarah og mumler noe om kanskje hun finner ut av det.
Det gjør hun ikke: Engelsk er ikke ett språk som blir mestret i informasjonsdisken på denne internasjonale flyplassen. Sarah får ett telefonrør av mannen i disken. Setter den til øret, og der et det ett nytt japansk menneske som IKKE snakker engelsk.
Jeg henvender meg til køen igjen. Noen ifra køen spør en mann som jobber på flyplassen om hvilken gate vi skal på. En ung gutt kommer løpende ifra vakta og sier så godt han kan på engelsk at gaten vår har blitt flyttet og vi skal til A3. Peker på en LANG kø heeelt i enden. Flyselskapet ender opp med å forsinka alle, da de venter alt for lenge med å begynne innsjekking, og holder oss derfor igjen, selv om vi har ganske mange poster vi må innom før flyet skal til å lette. Hele greia er ei røre. Det er dårlig skiltet og vi prøver å henge på strømmen så godt som det lar seg gjøre. Småspringer gjennom gangen. Utrolig nok klarer alle passasjerene å komme til flyet i tide, tiltross for at gaten var flytta og flyet bestemte seg for å ta av 10 min tidligere enn planlagt. Du ser på de andre passasjerene, at også de har hatt tidspress, med å ha og kavet seg gjennom Osaka International Airport.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar