Dag 9 - Siste innspurt i Osaka, Japan

Dag 9

Mandag 14.Oktober

Frokosten er ferdig 9 og vi må sjekke ut klokka 10. Vi sliter med å komme oss opp. Tøyet vi vaskte dagen før er fremdeles vått. Springer tilbake på rommet etter frokosten for å pakke siste rest. Prøver å tørker tøyet med hårføner, det tar lang tid.. Kikker tilfeldigvis på hotellinformasjonen og for en liten sum kan du få sjekke ut 2 timer senere. Vi griper muligheten. 

Sarah legger seg til å sove imens jeg sitter med hårføneren og tøyet i ytterlige 2 timer til.

Planen idag var hovedsaklig akvarium. Kikker på metrokartet og det viser seg at det er langt, litt for langt. Bestemmer oss for å ta turen innom "The Japanese Folk Museum" istedefor. Tar metroen der vi tror vi skal og går innom en liten sjappe for litt lunsj. En uteligger/fyllik ser oss og begynner å prate på japansk. Helt i hundre. Han rekker oss såvidt til brystet og er skitten, men sjarmerer oss med ett smil som inneholder 3 små tenner til venstre i munnen. Han preiker "American, americana". Etter ett halvhjertet forsøk på å fortelle at vi ikke er fra amerika, lar vi han få viljen sin. Det blir ett ganske komisk øyeblikk.

Informasjonsdisken sender oss til neste informasjonsdisk og neste der igjen. Vi får ingen konkrete svar. Ender opp med å ta metroen frem og tilbake, forstår ingenting. Helt frem til en engelsk guide plukker oss opp og tar oss med til the city information. Hun som står i disken er ikke så stødig i engelsk som vi hadde håpet på, men vet hvor vi skal. Hun gir oss ett kart og tegner hvilken vei vi skal gå fra kjøpesenteret til museumet. Det er i og for seg greit, men kjøpesenteret har jo 100 innganger, ikke bare èn som vist på kartet...

Vi prøver så godt vi kan å følge kartet men etter 45min må vi innse at slaget er tapt. På en eller annen måte har vi gått ifra den søppelfri byen til slummen. Ikke ett eneste helt vindu i sikte. Noen vinduer er spikret isammen med planker, andre har sølvtape og poser for å holdes tett. Søppel ligger omhyggelig rundt lyktestolpene og rekker oss til midt på leggen.

 Går innom nærmeste kiosk. 

En gammel søt dame sitter bak disken, og følger ivrig med på ett sykkelritt på en liten gammel tv med skjerm på størrelse med en ipad. Vi kommuniserer via kroppspråk og internasjonale ord. Hun er sååå blid og grei. Jeg hadde kjøpt ett smykke litt tidligere som er formet som en jordklode. Viser henne hvor vi er fra og hvor vi er nå. Hun later som om hun besvimer og legger seg inntil brusskapet med hånda over hodet. Hun er helt i ekstase, og vi blir veldig fort glad i denne fremmede dama. Hun vinker sønnen ut og han forklarer oss så godt han kan hvordan vi kommer bort. Han er rundt 40 og står med Neil Young t-skjorte. 

Vi skal til å gå, fornøyde med svaret vi fikk. Den gamle dama holder oss igjen, og setter opp hendene i lufta som ett styre. Vi oppfatter det som ett sykkelstyre og at han skal følge oss. Vi prøver å fortelle at det ikke er nødvendig, men hun insistere. Sarah spør om vi kan få bilde med henne og damen grabber meg fort rundt armen og tviholder. Kikker opp på meg med ett ærlig og oppriktig blikk. Hun holder meg rundt armen som ett lite barn som tviholder seg for å ikke miste moren i mengden, enda vi står stille. Begge to gliser ifra øre til øre. Knips, knips.

Noen bilder etterpå hører en liten brumming utføre "Det er han!" utbryter den japanske dama. Og ut ifra garasjen kommer en svær sort mafiabil med sotete ruter. Sønnen åpner døren og ber oss sette oss inn. Vi blir helt rørt, og gir den gamle dama en god klem. Han kjører oss til museumet. For noen snille mennesker!

Bilen stanser, vi går ut av bilen og sier takk og farvel til sønnen. Vi snur oss, og idet vi skal til å trø inn på museumet, finner ut at det er stengt... STENGT! Etter 3-4timers leting til fots i stekvarmen, så er museumet stengt. Setter oss på en parkeringsplass og tar opp lunsjen vi kjøpte tidligere, begge to fornøyde. Vi fikk noe mye bedre, kunne strengt tatt ikke brydd oss mindre om museumet...

Går tilbake til sentrum og slapper litt av på starbucks, blir enige om hvordan vi skal bruke de siste timene i Japan. Går kjapt gjennom malstrømmen av folk, og shopper oss bortover, før vi tar metroen tilbake til hotellet. 

 Jeg vil gjerne sende noen ting hjem. 

Hotellet fikser ALT for oss, og gir oss utmerket service på hvordan vi kan få alt gjort og fremdeles rekke flyet. Printet ut på togruter og tider.

Kommer til postkontoret hvor jeg må fylle ut ett lass med papirer, pakke og stresse. Jeg står med korta klar til å betale HELE tiden. Da jeg skal betale helt til slutt sier dama bak disken "Only cash". BARE CASH DU LIKSOM? Her har jeg stått framme med kort hele tiden. Spurte gjorde jeg og, jada svarte hun. Minibanken vil jo selvsagt IKKE ta noen korta mine, eller Sarah sine,så jeg er fucked. Kikker på klokka, og skjønner fort at vi begynner å få dårlig tid. Får en pose, kaster eska oppi og springer til buss- togstasjonen som er på andre siden av veien. Med 15 minutters margin rekker vi siste mulige buss før vi hadde mistet flyet. Bussen tar noe-å-50-minutter.

Ankommer flyplassen, sjekker skjermen og går til innsjekking. Køen er LANG og ThaiAir vises på skjermen. Hva skjer? Spør de i køen foran meg hvor de skal; Thailand. Jeg holder køen og pakker ut av eska og inn i sekken, imens Sarah springer til informasjonsdisken. De sier noe på høyttaleren på japansk. De i køen henvender seg til meg og sier at de sa noe om "Kuala Lumpur" (hvor vi skal mellomlande), men at de ikke helt greide å plukke det opp. Jeg peker på Sarah og mumler noe om kanskje hun finner ut av det. 

Det gjør hun ikke: Engelsk er ikke ett språk som blir mestret i informasjonsdisken på denne internasjonale flyplassen. Sarah får ett telefonrør av mannen i disken. Setter den til øret, og der et det ett nytt japansk menneske som IKKE snakker engelsk.

Jeg henvender meg til køen igjen. Noen ifra køen spør en mann som jobber på flyplassen om hvilken gate vi skal på. En ung gutt kommer løpende ifra vakta og sier så godt han kan på engelsk at gaten vår har blitt flyttet og vi skal til A3. Peker på en LANG kø heeelt i enden. Flyselskapet ender opp med å forsinka alle, da de venter alt for lenge med å begynne innsjekking, og holder oss derfor igjen, selv om vi har ganske mange poster vi må innom før flyet skal til å lette. Hele greia er ei røre. Det er dårlig skiltet og vi prøver å henge på strømmen så godt som det lar seg gjøre. Småspringer gjennom gangen. Utrolig nok klarer alle passasjerene å komme til flyet i tide, tiltross for at gaten var flytta og flyet bestemte seg for å ta av 10 min tidligere enn planlagt. Du ser på de andre passasjerene, at også de har hatt tidspress, med å ha og kavet seg gjennom Osaka International Airport.

Dag 8 - Nipponbashi

Dag 8

Søndag 13.oktober

Står opp litt over 9, noe som kjennes umenneskelig tidlig, for å rekke hva som skulle være ekte japansk frokost. Vi fikk nok ikke helt utbytte da begge to går på autopilot. Såvidt vi får med oss hvor vi er og hva vi spiser. Fortsetter dagen med å legge oss til å såve igjen..

Kommer oss ikke ut før 13-tiden, og glemmer selvfølgelig å spør hotellet hvor nærmeste metro er. Vi trasker, langt om lenge før vi spør noen som viser opp på mobil-gps hvor vi må gå. 

Ved første inntrykk virker Nipponbashi veldig moderne og fancy, inntrykket endre seg idet vi setter avgårde - deadset- mot alle smågatene i Nipponbashi for å kjøpe kimono eller yukata.

I og med at vi er litt høyere enn resten av befolkningen så kan du si at vi har ett greit overblikk over hva som er foran oss. Ansikt og bakhode så langt øyet kan se, gata har ingen ende!

Desto lengre inn i gata, jo mer mennesker. Vi flyter avgårde med mengden. 

Kommer omsider over en kimono-sjappe. 

Forelsker oss i kimonoene og vil ha. Ett eneste problem, prislappene er smidd i helvetet...

250 000 yen (= 15 250kr). 380 000 yen (= 23180). 880 000 yen (= 53 862). Sukk.. 

Det skal nevnes at hun hadde en kimono til 20 000 yen også, men det er fremdeles dyrt, tungt og uten "bånd" som fungerer på samme måte som sølv til bunad. Du må ha det for å få en helhet. 

Spør om hun har yukataer, hun peker på andre sia av gata. 

Kimono = Silke, sexy, elegant vs. Yukata = Gardiner sydd om av oldemor. 

Men til syvende og sist så funker det jo. Det er litt som en bunad kjøpt på spar kjøp. Det er en bunad, men det er jo mye mer stas å velge alle detaljene på bunaden selv. Din egen bunad med ditt personlige preg. 

Vi inntar yukatasjappa, litt motløs men målbevisst. Vi finner kjole og bånd og kombinerer etter fritt valg alle fargene. En gammel dame som jobber i butikken viser oss kombinasjoner og hjelper oss. 

Den gamle dama kler på Sarah en av kombinasjonene Sarah hadde plukket ut. Dette har den gamle dama gjort før. Sarah oser av stolthet og er selvtilfreds. Elsker det. Selv om den gamle dama ikke kan ett kløyva ord engelsk, forstår vi hverandre. Fornøyde hiver vi ut i malstrømmen av folk med hver vår yukata i hånda. 

Vi får oppleve Nipponbashi fra sin beste side. Søndag er helg så det er mye aktivitet i gata. Vi står på en bro og kikker ned på turistbåten som passerer. Barene som ligger ved kantene, aktivitetsnivået på hovedbroa bak oss. Folk som står i kokkeklær og leverer ut brosjyrer til de forbipasserende. Nyter det. 

Fokuset endrer seg fra shopping til mat. Vi kommer over en liten kjellerrestaurant hvor de serverer japanske delikatesser. Vi aner ikke hva som venter oss på andre siden av trappa, men spaserer ned likevel. Blir hilset av ALLE kokker og kelnerer, vi støkker litt og flirer. Lar oss bli plassert på barstolene av kelneren. Plassen er smal med border på den ene siden og en slags bar på den andre, med ett 15cm høyt glass som skiller gjester fra kokker. Det står 4kokker med svære flate stekeplater og steker grillspyd på japansk måte. Vi er de eneste turistene der, og får en meney og ett ark på japansk. Kelneren tar seg selv i det og henter en på engelsk. Menyen forklarer rettene imens arket er bestillingen. Rettene er skrevet opp, du må bare skrive ned antall spyd etc. 

Sarah blar i menyen, støkker til, setter seg opp og lager en sur mine "FRESH HORSE??" utbryter hun. 

Jeg må le. Menyen inneholdt masse merkelige greier bl.a. "fish eyes"og masse typer rogn. Vi kjører trygt og bestiller "asparges with pork", avokado salat, rekebrød på spyd og kongereker på spyd. Idet vi venter på maten får vi servert bønner og noe kålmos av ett eller annet slag. Observerer kokkene idet de lager mat. Blikket låser seg helt. Kokken strekker armen til andre siden av glasset og serverer maten, som er helt nydelig. 

Tilbake til hotellet og vi hjelper hverandre med å ta på yukatene. Igjen er vi 14år og bruker alt av energi på å virvle fram og tilbake på rom og gangen. Gapskratter.

Tidligere på dagen bestilte jeg og Sarah 30 min massasje til klokka midnatt. Blir møtt i respesjonen av en ung gutt, han viser oss hvordan vi bestiller - som selvfølgelig er via en automat. Han viser oss til massasjerommet. "Ånei, tenk om det er han som skal masserer oss!" utbryter Sarah. Vi springer helt til enden av rommet i håp om å finne noen kvinnelige massører der - da vi har vært overbevist siden dag 1 at hotellet hovedsaklig består av kvinnelige ansatte. En annen massør trør inn dørene, og vi blir pinlig berørt. Usikker hvor vi skal gjøre av oss, ber de oss ta av oss klærne og legge det i en kurv. Det kom som ett sjokk..! Vi virvler i ring, massøren ser hvor dette går hen. Og før vi vet ordet av det ligger vi på hver vår benk - med klærna på - med x2 håndkler og blir massert. 

Jeg merker at massøren kaver, og prøver å smugkikke gjennom hullet til ansiktet. Jeg kan observere hva han gjør via skyggen. Plutselig ser jeg at bena "forsvinner". Massøren står med kneet i korsryggen og den andre foten i veggen med hånda godt plassert på knuter lengre opp på ryggen og knekker til. AAAALT i ryggen rettes opp. Fantastisk! Åh gud bedre så flinke de var. Alt av stressknuter blir fjernet og jeg har fått ett nytt syn på livet igjen. Bruker resten av dagen til å vaske klær i badekaret..

Dag 7 - Tokyo -> Osaka

Dag 7

Lørdag 12.Oktober

Utsjekking er klokka 10. Vi tar taxi til togstasjonen og bestiller Super Nozomi Shinkansen (det raskeste høyhastighetstoget i Japan) til Osaka.

Toget går hvert 5-10minutt til Osaka. Blir bedt om å velge hvilket tidspunkt jeg ønsker å reise. Mannen i luka tapper på tidstabellen som står på japansk. Jeg prøver å forklare at jeg ikke forstår japansk skriftspråk. Han tapper utålmodig på tidstabellen igjen. Jeg begynner og peke og spør hva som er hva, han innser etter en liten kamp hva som må til. Han finner fram en engelsk tidstabell og tapper like utålmodig på den..

Kommer oss endelig på toget og går bort til setene våre. På Sarah sitt sete sitter det allerede en dame. Vi viser henne billetten til Sarah, den japanske dama tar opp sin billett og vi sammenligner. Det viser seg at den japanske dama sitter på feil tog! Hun grabber sakene sine, takker oss og springer avgårde. Sarah kikker på klokkå - Stakkar, nå gikk toget hennes. Fikk litt vond smak i munnen på hennes vegne. 

Snakker om vond smak. Før vi gikk på toget sprang jeg fra kiosk til kiosk for å kjøpe "bento" - matpakke. Fant noe sandwichgreier. Noe var egg, noe var potetsalat og noe var rett og slett uspiselig. ANER IKKE hva det var, men rart var det hvertfall. 

Ankommer Osaka, og må få tatt ut penger. Som vanlig har vi problemer med minibankene som ikke tar kortene våre. Etter å ha prøvd alt av kort på 4 uavhengige minibanker stiller vi oss i taxikøen og spør hvor mye til hotellet. De regner ut og vi klarer det med en margin under 10norske kroner. Taxisjåføren er usikker på hvor vi skal og ringer kollegaer og hotellet - finner utav det til slutt.

Hotellet tar imot oss med åpne armer, da vi er litt tidlige blir vi bedt om å vente 1 time før å sjekke inn. De tar imot sekkene våre og vi rusler i nærområdet. 

Dette området er slik du forventer en japansk by skal se ut. Omtrent alle sykler og omtrent bare japanske bokstaver. Det er lite folk i gatene. Vi finner en salat-sjappe og bestemmer oss for å spise lunsj der. Plassen heter "Martha`s" og minner om bøker&børst med en japansk vri. Treveggene er dekket og kledd med forskjellige figurer og klær, alt ifra gitarer og japanske instrumenter til en trestol i taket.

Sjekker inn på hotellet og blir tatt like godt imot denne gangen. Vi får en goodie-bag og en kvittering. Kvitteringen inneholder 6 sifre som er koden inn til hotellrommet. 

Setter fra oss tingene og på senga ligger det en badekåpe i kimonostyle. Vi eskalere fra å være to slitne jenter til å bli helt ville! Hiver fra oss tingene i hytt og pine. Kler på oss badekåpa og springer rundt som ville menn på hotellrommet over senga og ut på gangen. Virvler og storkoser oss. 

 Etter 10 minutt er det siesta-time og ole lukkøye får drysse litt støv på øyelokka. 

Det var tilsynelatende lite å velge mellom av restauranter i området vårt, vi gjør det enkelt; Tar turen til 7-i-holdings, som er en japansk versjon av 7/11. Også her er utvalget av mat svært. Du har alt ifra ramen,sushi og risballer, til innpakket omelett og nudler, til pølse i brød med sennep pakket i plastikk og klar til å varmes. Det er utrolig mye tørket mat i Japan. Tørka frukt, kjøtt og sjømat. Især sjømat; bl.a. blekksprut, reker og selvfølgelig fisk.

Vi pakker opp goodiebagen når vi kommer tilbake med varm mat og finner ansiktsmasker, bodylotion, q-tips og masse andre velværeprodukter. Perfekt!

Dag 6 - Shinjuku, T.G.I Fridays

Dag 6

Fredag 11.Oktober

Sarah tar tak i skuldrene på meg og rister "SHIR! Du må våkne, klokka er faen meg halv 2!". Jeg har lyst å si "orkesje..." men uttrykket til Sarah bekrefter at det ikke er noe alternativ. "Hvordan kan vi være så trøtte etter 11timers søvn... Seriøst, hvordan er det mulig lissom?".

Idag var planen å besøke "The Japanese National Garden" og ett nasjonalmuseum i Ueno. 

Begge to er utbrent av inntrykk etter en begivenhetsfull uke. Har også problemer med å omstille oss døgnrytmen.

Vi kommer oss til metro-stasjon og begynner å gå. Vi går i blinde, aner ikke hvor vi skal gå, men det gjør for øvrig ingen av de vi spurte heller. Gir opp første stopp på lista, og bestemmer oss for å disponere tida i Shinjuku som ekte turister med kameraet på magen heller.

SUPERFASINERT av fotgjengerfeltet. DEN klynga med folk som skal over gata, helt vanvittig. 

Sjekker ut hva Shinjuku har å tilby og er greit fornøyd. Blir mett på shinjuku etter kort tid da både oksygennivået og intimsonen minker. Tenker å komme oss til nasjonalmuseumet heller. Det vet vi hvertfall hvor ligger. 

(Det må nevnes at det er 2 fotgjengerfelt til, som ikke kom med på bildet. Du kan gange antall folk på bildet med 2 nesten 3 pr. fotgjengerfelt).

Ned på metroen og skal ta E01. 5 trapper leder til E27 + E01. Kun 27-28, eller 27-26. Ikke noe E01. Forstår ingenting. Det tar oss 2timer på metroen, etter å ha krysset kjøpesenteret opptil flere ganger, at en smarting forklarer hvordan ting funker. Kompliserte greier.

 Vi kommer oss til Ueno-området. Gir opp hallveis i trappa opp til overflaten. Føttene verket og magen skrek, dermed ble mat neste prioritering. Kikker på mulighetene og går like så greit ned igjen, for å ta metroen ytterlige 16stopp, slik at vi ankommer Roppongi. 

Bestemmer oss for å ta gå på T.G.I Fridays. Som har stort sett det samme konseptet som Hard Rock Cafè men med sport i fokus. Ingen av oss hadde vært der før, så det ble enstemmig. 

Kelneren vår heter Bob og er fra Libya, han passet på at alt var greit. 

Etter forrett, middag og dessert, finner vi veien ned igjen til baren, det er tross alt fredag! Drinker blir bestilt, folk kommer og går, og stemningen er generelt sett ganske god, tiltross for at nærmeste nabo underveis har bestilt tre damer til å holde ham selskap gjennom natten, og det blir snakket høyt og tydelig om hvordan det skal gjennomføres. "You can do it fast..." - hopper opp og ned på barstolen, "-or... sloooow..." sier en av damene og gnikker og åler seg på barstolen. Hun hiver seg inn i all slags posisjoner og det blir utrolig kleint. De forlater baren med ett skikkelig balletak som gjør at mannen nesten faller over på Sarah. Arr i skallen....arr i skallen...

Bob kommer plutselig ned i baren med kviterringa vår i hånda, og gir den til oss. Han forteller at vi har vunnet en "verdikupong" med en gratis mat som vi kan benytte oss iløpet av ett par måneder, namnam. 

Klokka går, og ett par drinker senere rusler vi fornøyde tilbake til metroen, i tilsynelatende bedre humør enn da vi kom fra den, selsagt. Dagen endte godt selv om den ikke gikk helt etter planen, rekker man ikke det ene i denne byen så er det ingen fare, du finner du somregel noe annet som kompanserer litt for det, i dette tilfelle var T.G.I vår redningen.

Dag 5 - Ueno Tempel og Zoo + Hatos Bar

Dag 5
Torsdag 10.Oktober

Idag tok vi turen bort til Ueno-hirokoji. Vi ble enige dagen før at dagen skulle brukes til dyrehage. Vi kommer opp ifra metroen og står midt i storbyen, har med oss huskelapp og finner plassen på kartet. 100meter fram og inn til venstre, og alt blir fredelig. Det virker som en park av noe slag rundt ett stort vann. I vannet var det planter høyere enn oss, rundt vannet var det gamle menn som matet fugler, businessmenn i dress som tar seg en kvil på sklia - avisen over ansiktet, med småbarn som springer rundt på samme lekeplass. Uteliggere på parkbenkene og kinesiske turister med kameraet i hånda. På andre siden av vannet skimter vi ett rødt vakkert tempel. Åååh, paradis! Vi beveger oss innover parken, og nærmer oss tempelet - det var akkuratt slik vi håpet å få se.

Tempelet har mulan-gravsteiner utenfor, en rekke statuer og en slags fontene med noe spadegreier oppå. Usikker hva bruksområdet på den er.

 På siden av tempelet henger det kleslinjer med hvite vridde ark knyttet rundt snoren, og noen femkantede planker med skrift. Regner med at det er ønsker/bønn.

De som jobber på tempelet forteller at jeg er født i apekattens år (vann), imens Sarah er født i hane-året (vann). Rett bak oss står en gigantisk klokke med ett like svært tau. Litt fremfor ligger det en kiste med riller. En japansk dame kaster mynter i kista, drar i tauet, og ber en bønn imens klokka kimer. 

Alteret innerst i rommet er dekorert med gull og røkelse. 

Når vi omsider kommer oss ut av tempelet, etter å ha hamstret litt armbånd, nøkkelringet etc. fortsetter turen gjennom en ny park, og vi finner omsider Ueno Zoological Garden, dyreparken. Og akkurat som med tempelet, om ikke midt i sentrum - så ligger også dyreparken i byen, og dyreparken viser seg å være stor. Noe Sarah setter pris på, da nesten hele dagen forsvinner der inne til å fasineres og ta bilder av alle dyra. De hadde alt fra pinnedyr til maurslukere, og marekatter til elefanter. Artig! Om ikke det var for at andre ting sto på planen, kunne lett en full dag gått der inne, sier Sarah. Rettelse: en hel dag gikk der inne. Nå vet jeg hvordan det er å ha småbarn du gitt, snakker om å springe frem og tilbake for å hente Sarah. Mistet henne hver gang jeg snudde ryggen til...

Shir trenger en dusj etter en lang dag som barnevakt, får pustet ut på hotellet. Vi hadde hørt om Hatos Bar og bestemte oss for å ta turen dit. Tok metroen til Naka-meguro, og gikk dit vi trodde vi skulle gå. Ender opp med å gå i sirkel, og finner ikke plassen i det hele tatt. Blir sendt i ring når vi spør om retning. Finner til slutt ut hvor det er... og at vi har passert plassen sikkert 3 ganger..... 

Plassen er KNØTT-liten, og vi blir møtt av DEN gjengen med mannfolk i dress med inngangen. Skeeeeptisssssk. Står å diskuterer i ett kvarter om hva vi skal gjøre, tar mot til oss og går inn. Møter på servitøren som spør etter reservasjon. Deeeeet har vi jo ikke......Blir sendt ut igjen :(

En japansk dude med dreads får med seg alt, og gir bort bordet sitt til oss. Han hadde god tid. Han forteller oss at det er hans exhibition på veggen for oktober måned. Neste måned vil det være en annen kunster/fotograf. 

Menyen er en planke med svart tusj på sølvtape. Setter meg godt tilbake i en plastikkstol tilsynelatende dekket med ett laken, og kikker opp på himmelen med jazz i bakgrunnen. Vi bestiller "byens beste spareribs" ifølge ryktet. Kjøttet er møøørt, og smeelter! Nyter øyeblikket.. Det er godt å kjenne at jeg lever!

Dag 4 - Tsukiji, Akihabara og Roppongi

Dag 4

Onsdag 9. Oktober

Vi startet dagen med å ta oss ut til Tsukiji, hvor vi tenkte å gå innom ett fiskemarked. På veien bort kom vi over Tsukiji Hongwanji, som er ett buddhist tempel. Vi fikk ikke lov å ta bilder, men kunne sette oss i tempelet og observere en privat seremoni. 

Etter en stund tok vi beina fatt og endte opp i Tsukiji fiskemarked. Gatene var trange, og fiskelukta overvelmende til tross for at vi var sene. Det var nesten stengetid, så mange boder var allerede stengt. 

Morsomt å se kontrasten. 

Tørket blekksprut 

Vi fortsetter dagen til Akihabara, som er ungdomsdelen av byen. Det var skyskrapere med bøker fra topp til tå, teknologisentre og parker hvor ungdomer satt med hver sin bok/nintendo/mobil/ipad og spilte.

Ender dagen i Roppongi, som er "The American Quarter". TGI Friday, Wendy`s og McDonalds er litt av utvalget. Neonskilt og turister hører hjemme. Det var mye mer hektisk og vi fortausfeltet var trangere. 

Avslutter dagen på Hard Rock Cafè. Sarah: Må nevne at det var TOPP-stemning med en gang vi trødde inn dørene. Bestemmer oss for å bruke de to gjenværende dagene i Tokyo, istedefor Osaka. Vi likte oss så godt heeeeer, selv om det er utenomjordisk..

 

Litt om Tokyo

Tokyo er en enormt stor by, og med erfaring fra andre store byer forventet jeg at det skulle være mye støy og bråk. Det er det ikke. Asfalten er annerledes, laget med noe dempende, slik som du gjerne finner i turnhaller o.l. Biler, syklister og fotgjengere passerer lydløst. Japanerene er stort sett alene, svær sjeldent i klynger mer enn 3. De nærmest hvisker når de snakker med hverandre. De ansatte er overhyggelige og kjempehøflige. Handelen ender med ett smil uansett hvor du er. 

Gatene er ryddige, ikke en eneste tyggi-flekk i sikte, forsåvidt ikke så mange søppelbøtter heller. Har du noe søppel så kan man fort ende opp med å bære på det i både 30 og 60 min før man får kastet det. 

Det er vanskelig å forklare hvordan atmosfæren er, da hver bydel bærer sitt eget særpreg og sine egne lukter. Den eneste felleslukta er fisk. 

Roppongi, bydelen som minner om New York, bærer neonskilt og reklame av, vell alt. Reklame er vell stort sett det eneste fostyrrende elementet jeg kan komme med. 

Med imponerende skyskrapere, bygninger og veier er byen stilren og satt isammen av behagelige fargetoner. Det føles nesten litt programmert til tider. Som om vi er i ett spill, og bygninger/mennesker rundt oss ikke er ekte. Det er nesten FOR gjennomtenkt. Byen er perfeksjon av en annen tidsalder, det skremmer vettet av meg. 

Dag 3 - Odaiba, Tokyo

Dag 3

Tirsdag 8.oktober

I og med at vi brukte så og si hele dagen igår til å kvile (dvs. spille kort). Så ble vi enige om å hente inn tapt tid ved å være effektive idag. Vi fikk satt oss inn i metro- og togsystem og tok turen til Daiba (Odaiba). Det er del av tokyo som er satt isammen av fornøyelsesparker, kjøpesentre, sandstrand og park. 

Etter å ha besøkt hva som tilsynelatende er frihetsgudinnen i Japan, tok vi turen til Fuji Television. 

Det var en "kule" boltet fast mellom bygninger. 

Brukte stort sett resten av dagen på kjøpesenter, vi fant nemlig ut at det var ganske billig her :)

Dag 2 - De ansatte bukker for bussene av respekt

Dag 2

Mandag 7.oktober

Rett før vi skal boarde sjekker vi sete og oppdager at Sarah sitter på 12A, jeg derimot endte opp på sete 18G. Ikke noe gøy når vi skal ta en 9timers flytur. Vi spør de som boarder om vi kan få sitte sammen og får beskjed om å snakke med dem ombord. Flyet er bygd opp slik AB CDHG EF setemessig. Jeg og Sarah sitter derfor på hver vår side av midtgangen og har 2 forskjellige flyvertinner å forholde oss til. Vi får først beskjed om å vente til alle passasjerene er ombord. 2min til letting og folk har komt seg på plass. Sarah huker tak i flyvertinnen på sin side "2min please, 2 min.." svarer hun og fyker avgårde. Jeg huker tak i flyvertinnen på min side, setter opp dådyrøyne og spør om det e mulighet til flytte litt rundt, da det er mange ledige seter rundt om kring. "Your ticket, your problem" svarer hun surt og fyker også avgårde. Flyet letter og jeg sniker meg fram til Sarah så fort som det er mulig. Sarah spør mannen på siden av seg om han kunne tenke seg å bytte sete. Han ville ikke det. "I want to stayh heeeeahr!" svarer han snilt på engelsk med japansk aksang. Ikke at det var noe problem, lov å si nei. Men jeg hadde ett ledig sete på siden av meg som 4 jenter på vår alder brukte til å ha bagasjen på. Jeg prøver å forklare til flyvertinnene at det er ledig sete på siden av meg, og om Sarah kan sette seg der. De misforstår og holder på at det kun er 2 ledig seter på flyet. Med ett halvt godt øye teller jeg vertfall 3. Huker tak i en ny flyvertinne og hun fikser opp. Jentene i sete CD og blir møkksure når de må flytte vekk bagasjen og skuler stygt på Sarah. "Faen så forbanna" sier jeg, Sarah ler og breier seg ut. Gliiiser selvtilfreds. 

Sarah sover som en stein og er hovedsponsor for snorking på flight SU262. Jeg derimot klarer IKKE å såve, da jeg sitter ytterterst med midtgangen. Hver gang øyene limer seg sammen, kommer det noen vaggende gjennom midtgangen og dulter borti meg slik at jeg hopper himmelhøyt. 

4 timer igjen av turen. "Water, miss"? sier flyvertinnen og grabber meg forsiktig i armen. 1 time... 1 times søvn, forbanna. Vekker Sarah "Nå får du passe på, di henvender seg til meg. Jeg er så trøøøøøøøøøøøtt..... =( ". Sarah ler godt og ser det trøtte trynet mitt som skuler mot henne. Medfølende sier Sarah "Bare sov du, så skal jeg passe på". Tar meg en 15min-siesta, så kommer frokosten trillende gjennom flyet. 

Vi får 2 lapper utlevert på flyet, en til immigrasjonkontoret og en gul lapp med japansk skrift. Prøver å spørre hva lappene er til. "You deliver it at arrival" svarer flyvertinnen. Sitter som ett spørsmålstegn og fyller ut etter beste evne. 

Ankommer flyplassen og får vårt første møte med elektriske toaletter og japanske tegn. Følger strømmen. 

Vi leverte inn den ene lappen og tar med oss den gule videre, tenker at den skal ikke brukes. Plukker opp bagasjen og skal til å trø ut av flyplassen. En mann i offisiell uniform vil ha den gule lappen fylt ut. Han snakker ikke engelsk. Brøler noe på japansk, vifter med den gule lappen i den ene hånda og peker ut mot ett tomt bagasjebånd med den andre. Jai ike forstå... ?

En reddende samaritan i form av en japansk jente med lilla hår kommer oss til unnsetning og finner fram de 2 nye gule lapper på engelsk og forklarer hva de er til. Vi fyller ut og kan fortsette trygt gjennom tollen.

Så var det neste utfordring, komme oss til hotellet. Vi snakker med personalet på flyplassen og opplever litt språkvansker. Alt blir en røre da vi snakker om forskjellige ting, forskjellige priser på forskjellig språk. 

Blir enige om å ta buss til en busstasjonen og ta taxi fra der. 

Viser addressen til taxisjåførene, taxisjåføren vinker bort flere og stresser på japansk. Problemet viste seg å være at det er på 2 forskjellige alfabet. Med en gang vi uttalte hva som sto på lappen forsto de hvor vi skulle, men de klarte ikke å lese det selv. Vil også nevne at vi det var egne folk til å lesse bagasjen på buss. De bukket dypt når bussen kom og kjørte. Merkelig. 

Dag 1 - Danger, danger

Dag 1

Søndag 6. oktober 13

Vi starter rett på; vi ankommer Gardemoen kl. 10 og får beskjed om å vente i 60 laaange minutter. Idet klokka slår 11 befinner vi oss på flyplassens treigeste innsjekking. Klokka tikker og folk finner helt nye måter å temme tålmodigheten på. Opptil flere finner ut etter 20min i kø, at de kjenner personen 40cm ifra seg. En russisk dude henviser seg til oss og spør om vi skal til Russland på engelsk. "Ja" svarer vi. 

Han forteller om at han veddet med kompisen om hvem i køen som skulle til Russland og hvem som skulle videre fra Russland. Han hadde tapt 2 ganger allerede.. "Jeg trodde INGEN ville til Russland!" sier han oppgitt og rister på hodet. Og daaa gjorde vi noe vi IKKE skulle ha gjort...

"Oja, er det sånn å forstå. Vi skal bare mellomlande og videre til Japan!" utbryter vi. "Tokyo?" "Ja" svarer vi helt gira. Han fortsetter å spør spørsmål og væremåten hans endrer seg litt. Spørsmålene blir merkelige og vi vegrer oss for å svare. Samtalen i seg selv blir veldig merkelig, og vi vet ikke helt hva hensiktene hans er lengre. Vi kjører en liten telepati-runde og bestemmer oss for å snu ryggen til og snakke engasjert om noe på norsk. Han er fremdeles ikke ferdig med spørsmålsrunden, og etter enda en ubehagelig samtale til, med meget diskrè svar, avslutter han samtalen og bestemmer seg for å stirre på oss heller.

Gjett HVEM som trødde oss i hælene gjennom flyplassen..?! Med ett nødskrik klarer vi å riste han av oss. Han sier ingenting men dukker opp rett foran eller bak oss, og vi ser blikket bak hyllene.

Vi puster ut og får gjort det vi skal. Når det nærmer seg boarding hiver vi oss ned i setene på Gate 58A. Igjen kjenner vi blikket i bakhodet, igjen ignorer vi ham. Vi sitter 17rader fra hverandre, og håper at han skal stille seg i køen snart. Venter til omtrent alle har funnet veien inn på flyet, før vi blir nødt til å agere. Tilfeldigvis velger også russeren å stille seg i kø, RETT BAK OSS. Selvfølgelig blir det ett problem så han skal bæpte gjennom billetten, må hjelpe kollegaen, og vi blir på stedet holdt som neste person til å boarde. Kjenner at russeren åler seg mot sekkene. Vemmeligt.

Lager slagplan på flyet om hvordan vi skal forholde oss til "stalkeren". Trøster oss med at vi ikke har russisk visum og derfor ikke har mulighet til å forlate flyplassen. Forhåpentligvis skal russeren strake veien hjem.. DANGER, DANGER. 

Tror vi klarte oss helt fint, sitter foreløpig på flyplassen i Moskva og venter på at klokka skal slå 20.00 slik at vi kommer oss på flyet til Tokyo. Har hatt litt problemer med nettet, dvs. at flyplassen i Moskva er den eneste plassen som har gitt meg kontakt med omverdenen sålangt.

Tenk - at vi skal til JAAAPAAN imorra!!

"TENK! - at vi skal til JAAAPAAAN imorra!!" utbryter Sarah. "Ja" mumler jeg, vell vitende om at vi  starter turen klokka 06.25, da skal vi være i bilen til bestemoren til Sarah. Hun var grei nok til å kjøre oss til togstasjonen hvor vi skal ta tog til Gardemoen og kjede oss i noen timer før vi endelig får komt oss på fly videre til en random plass i Russland. Kjede oss i 4 timer til, før kursen går mot Japan. Cirka klokka " mandag formiddag" er vi framme. Jeg blir avbrutt av mitt meget gjennomtenkte FØRSTE blogginnlegg (på en stund) av Sarah "tenk at for de neste 3 ukene, så skal vi leve av de som ligger oppi der" og skuler mot baggen. Snytt av at hun hadde så god plass, når jeg har mast i flere månder om at vi kommer til å ha dårlig plass. "Ingenting er bedre" svarer jeg. "Jeg må jo ha glemt noe" svarer hun. Vi får nå se på det. 

Idag har vi dedikert dagen til siste finish og tømt g-max for varer. Relativt sikker på at jeg har svidd kortet. Usikker, må nesten sjekke - Nei, ikke enda. Er trøtt, må dusje, rydde og bestille togbilletter. Klokka jogger avgårde. 

Vi har faktisk vært såpass effektive idag at vi har klart å ta turen innom Maren og Susann i tillegg. Kjempekoselig å få spille kort og få tankene hvertfall sånn halvveis vekk ifra sjekklista i hodet. "Vi må gjøre det, og vi må gjøre det, og vi må gjøre det". Det har seg sånn at nå må jeg faktisk få fingen ut og gjøre noe av det også. Sarah sitter fast med hestebilder, får vell ta litt intiativ. "Tetag!".