Pompei med èn i (del 1)

Dag 27

27. November 2010

Vi måtte opp tidligere enn jeg ønsker å innrømme idag. Tungt å stå opp, men kom meg til hektene. Vi skulle jo tross alt til Pompeii idag, det hadde vært noe jeg hadde hatt lyst til en ganske lang tid.

Stakk innom bakeriet som var på vei til togstasjonen og tok 2 cappucino og noe greier på take away. Ikke akkurat hva jeg ville kalt en næringsrik frokost, men det var gratis, så kunne jo like greit ta det med oss. Det var såå SØTT, sånn 3kg sukker bare utenpå. Ble nok muligens for søtt for min del. Vi ankommer togstasjonen, og har ca. kvarter - 20min på å finne toget. Vi prøver å finne ut hvilken plattform toget går ifra, vi hadde jo bare tidene. Ingen hjelp å få. Spør service på service-plasser, de henviser oss til å kjøpe billetter. Vi prøver å forklara at vi har billetter, men det å være forståelig er visst et blindt punkt på disse gamle mennene. Han ene henviser oss til plattform 1. Vi sjekker ut plattform 1, avgang om 10min. Toget er låst. Leter etter en konduktør, niks & nada. Hva trenger man konduktører til å hjelpe folk for? Omsider går toget, uten en eneste passasjer på. Toget var jo låst.. Jeg blir mer enn bare irritert, stått opp så jææææææææææ*lig tidlig for å miste toget. Raseriet brenner, ikke F* om jeg vil betale for setereservasjon når de er dem som har gjort en feil, ikke min feil at de ikke kan åpne dørene på toget… 

Vi går til billettselgerene, jeg insisterer på at de skal sette oss på et tog uten at vi må betale setereservasjon. Mannen bak disken var ikke så god i engelsk og jeg snakker fort, så han mumelt noe om 20euro. Moren min drar opp lommeboka og hiver pengen på bord, og fikk billetten tilbake i hånd. "Hva gjorde du det for ?" spør jeg. "Det er jo dem som har gjort en feil. Hadde ikke vi hatt InterRailbillette ville vi jo betalt for billettene, - og toget ville allikevell ha vært låst…". "Drit i det" grynter moren min. "Vi har jo billetten nå". Da vi kom på toget blir vi satt på siden av hver vår kinesere/koreaner. En mann og en dame/jente. Jeg tror ikke at hun kan ha vært så mye eldre enn meg. Det var så merkelig å se hvor underdanig hun var mannen. Han virket utrolig kontrollerende i tillegg. Litt guffent rett og slett. På andre siden, parallelt med bordet våres satt det et annen asiatisk par og planla. Mye mulig at de skulle til Pompei de også, siden de nevnte det ganske ofte. 

1time og 55minutt senere ankom vi Napoli togstasjon. Moren min måtte ta ut penger så vi var på jakt etter en minibank. Minibanken var gjerne litt skjult, den låg nemlig bak en glassdør. Eller det var et slags rom. Moren min gikk fram og tilbake mot glassdøra, normalt sett så åpnet den seg jo når du går mot den. Du har gjerne forstått hva slags dør det var, hun er ikke SÅ blond at hun forventer at den skal åpne seg når det er håndtak. Men det var ikke håndtak, det var av den typen som skulle åpne seg når du gikk imot den. Imens hun hadde tidsfordriv der gikk jeg rundt å spurte om det fantes en litt mer kreativ løsning. Det gjorde det. På siden av døren var det en kortleser. Vi var litt usikre på om det gikk an med visakortet, men moren min drog fram kortet og prøvde allikevel. Dørene åpnet seg. Vi lo litt av hvor enkelt det egentlig var. Det var turistinfo på stedet, så vi gikk innom å spurte hvordan vi kunne komme oss videre til Pompeii. "plattform èn eller 2" sa han. Men han var ikke helt sikker så han henviste oss til en annen plass, rett over hvor vi var. "Plattform 1" sa han. 

Vi gikk ned og fant ut hvor vi skulle ta trammen. Men hvilken plattform? Vi spurte mannen som solgte billetter "display display" sa han. Men displayet hadde jo selvsagt hengt seg opp. Vi gikk opp og ned trappene fra de forskjellige plattformene. De kinesiske paret som hadde sittet parallellt med oss spurte oss om vi visste hvor trammen var. "Hvor skal du hen?" prøver jeg å si. Men det kinesiske paret fortsatte "tram! tram!". "nemmen hvor skal dere hen? Trammen er her" prøver jeg å si. Til slutt tipser jeg dem om å spør i service disken, og fortalte hvor den var. På vei bort huker de opp en koduktør og spør han. "Tram! Tram!" sier den kinesiske damen igjen. Tram var visst ikke et ord han var helt kjent med, så han stilte seg uforstående til det spørsmålet og prøvde å spør hvor hun skulle. "Tram!" skulle hun til. Han reiste skuldrene og det kinesiske paret fortsatte til serviceskranken. Vi huket han opp vi også - og spurte hvilken plattform vi måtte ta for å komme oss til Pompei. "Si si,. Platform 1" sa han og peker på seg selv, hinter til at det var der han jobbet. Du kan vell si at han ikke var så god på den engelske fronten. "Oja" sa moren min og smilte fornøyd over å endelig få et skikkelig svar. Han satte opp et STORT smil tilbake. 

Vi gikk ned plattform 1 og satte oss på en benk og ventet på trammen. Konduktøren satte seg på siden av moren min. Han viste med kroppen at han skulle passe på at vi kom trygt fram. En mann kommer bort og spør hvilken plattform man må ta for å komme seg til Pompei. "Her, her" svarer han. "Fader også nå fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet me de kinesiske. Nå har jo de det samme problemet så oss" sier jeg til moren min. "Kanskje jeg burde spurt om de skulle til Pompei, og ikke hvor de skulle? Skal jeg se om jeg finner dem igjen?". "Hvor mye er klokka?" spør moren min. "9 over" svarer jeg. "æææh, du har litt dårlig tid da, toget kommer 18, tenk om du ikke rekker det da." Klokka tikker over til 10 "ok, men da kommer jeg 2 minutt før toget går ok? Så da har jeg 6minutt på meg". "Hm..javel" svarer moren min litt skeptisk. "Skyndt deg!". Jeg rakte jakken til henne og spurtet opp trappene, tikk tikk tolv. Gikk fort igjennom togstasjonen. 13. Så at klokka begynte å springe ifra meg så jeg begynte å springe med.  Sprang til andre enden av stasjonen, letet og letet. "Faen!" tenkte jeg. Spurtet tilbake. Idet jeg satte meg ned var klokka 16. 

Konduktøren hiver seg opp og sier " TWO TWO" og peker over til plattform 2. Han vinker mannen som spurte tidligere bort til plattform 2. Alle tre skyndtet seg opp trappen og ned til plattform 2. Mannen jogger sånn hallveis bortover. "Nada" sier han, og leter rundt seg etter noe informasjon. Toget ankommer plattform 1. "Å, faen" utbryter jeg. Konduktøren på plattform 1 vinker oss tilbake, og peker på toget. Alle tre springer opp trappen, rundt til trappen med plattform 1 og spurtet ned trappene slik at vi slapp å møte paraden ifra toget. Det er ikke snakk om 2-10 personer som kommer av, nærmere 60-70. Tripp tripp tripp, på trappene. Ikke snufle nå. 

Konduktøren ler, og peker på toget igjen. "Pompeii" sier moren min oppgitt, men på samme måte så lo hun. "Pompei" sier han, nikker og ler.  Finner et sete og setter oss andpustet ned.

Toget begynner å kjøre, og en gutt på min alder kommer bort og spør om noe på italiensk. "Sorry, english" sier jeg. "Aaah, turister" sier han.  "Da vet vell gjerne ikke dere om dette toget går til *en eller annen plass*".  "Hvor skal dere?" spør han. "Pompei" svarer vi. "Går dette toget til Pompei??" utbryter han med et snev av "hvaforno" i stemmen. "Konduktøren sier så" svarte moren min. "Hm..ja kanskje. Han vet vell det bedre enn meg." Tenketenke. "Når dere skal av, huske på å hoppe litt, for det er et stort mellomrom" fortsetter han. "We will" svarer jeg. Han smiler, på den måten en brannmann ville ha smilt etter å ha reddet en katt ifra øverste grein - heltesmilet. "Åh, jeg skal av her, ha en god tur" sier han og går. 

Konduktøren kommer og sjekker billetter. Blinker til oss, han såg jo billettene tidligere. Viste at han visste at vi hadde billetter og hvor vi skulle. "Vi kan like greit gjøre det skikkelig" sier moren min, finner billettene og viser dem. 

Noen kvarter etterpå kommer konduktøren til vognen våres "Pompei next" sier han og stiller seg med utgangen. Da vi ankommer Pompei-stasjonen, stikker han hodet mot oss sier "Pompei", "her skal dere av". Han går av og toget og fortsetter jobben sin. Vi går av, han vinker og smiler bredt. 

Taxi-sjåførene stod utenfor togstasjonen. "Pompeii? Pompeii?" gauler taxisjåføren. Den ene taxisjåføren gauler Pompeii til oss. "Det er hele 2 km, taxi yes yes?". Vi kan gå sier moren min. "Hvilken rett er Pompeii?" spør moren min. Han peker til venstre. Vi gikk mot venstre. 

Etter 10-15minutters tid, sier jeg til moren "Tror du det er her? Virker litt merkelig". Moren min svarer, men jeg ble helt satt ut av en mann som tutet, såg meg direkte inn i øyene, blinket, skøv haka fram og blunket igjen. Skikkelig ekkelt sjekketriks. "MAMMA! MAMMA! HÆRREGUD FOR EN KLEIN FYR!!!" sier jeg. "Hæ?" svarer hun. "Hva snakker du om?". "En dude som kjørte forbi" svarer jeg. Vi bestemmer oss for å gå tilbake til togstasjonen.

 Det var noen indere som satt rett ved oss på toget ,de hadde snakket om Pompeii. Vi såg at de hadde kart og gikk oppover. Vi bestemte oss for å ta den veien vi også, men måtte krysse veien for å komme oss så langt. Tror du ikke at han kleine fyren får rødt lys akkuratt i det vi skal gå over. Han blunker og skyver haken fram igjen. "DER ER HAN!!! DER ER HAN!!" Gauler jeg ut helt hysterisk. "Det var han fyren jeg snakket om tidligere…!!". Moren min ler.."fangst" sier hun. "Ja,skikkelig fangst, har ikke råd til en hel bildør engang.." sukket jeg.

Møtte på en turistinformasjon på veien, fikk kart og navigerte oss til Pompeii. Forresten, selve byen heter Pompei, men gamlebyen - altså Pompeii-Pompeii heter Pompeii med to ii`er. Det er vår konklusjon på forvirring.