Mekong Delta - Kultur

Dag 6 - 10.November 

Del 2 

I samme lokalet som puffet ris-fabrikken og risvindestillisering foregår, fins det også en slange i ett bur.

Oppå buret ligget vesker og belter laget av slangeskinn. Slangen åler seg opp og ned i buret, og stikker tunga gjennom sprekkene.

På ett bord litt lengre borte står det flere spritflasker (tequila tror jeg) med kobraslanger. Imes de større flaskene har slanger som biter over halen på skorpioner. Dette er altså kjøpbart og drikkbart. Aldri i livet om du får det med gjennom tollen. Ei svær gjennomsiktig krukke står plassert til høyre på bordet. Shotteglass står rundt krukka. Krukka inneholder slanger, skorpioner, og en rekke andre ugjenkjennlige dyredeler. Helt på toppen ligger to ørnehorder med nebb og øyner å flyter. Guiden løfter av lokket, og en bisk lukt siver ut i rommet. Guiden finner en tekopp og fisker opp litt av "heksebrygget", uten biter vell å merke. "Anyone wanna try?" Alle ler, og tror at guiden tuller. Guiden begynner å helle oppi shotteglassene. "how about you?" Sier han og holder shotten frem. Tyskeren rynker på nesa og setter opp ett skeptisk uttrykk, usikker på hva han skal gjøre. "Ok! I will try first" sier guiden og shotter. "Mmm, very strong, very good". Flere å flere velger å prøve, inkludert Christian. Personlig holder jeg avstand.  "Det va faen sterkt" sier Christian, uten å skjære noen grimase etter shotten.

De som vil får holde slangen, jeg tenker å være tøff nok å prøve. Men skeptisk og nervøs, er jeg ikke den som trør frem først. Står i kø, akkurat idet det er min tur roper guiden at vi må tilbake til båten. "åååneeei, det var dumt deeet..." Sier jeg ironisk. 

Tilbake til båten som tar oss med videre til Dragon Island hvor vi får lunch. Helt fantastisk lokal mat. Det var mulighet for å låne sykler til å utforske øya. Øya er liten i areal, men holder allikevel hus for 4000 mennesker. Da noen av syklene er ødelagt, utforsker vi øya by foot.

Øya er frodig, grønne trær og planter så langt øyet kan se, med avbrekk av bruer og elver. Frukta ugli, minibananer og jackfruit vokser langs veien. 

Vi kan se rett inn i sjarmerende eiendommer som avslører hvordan de lever. Lokalbefolkningen tar livet med ro, noen sitter å spiller kort, andre spiller biljard, andre holder på med daglidagse ting som å henge opp klesvasken. 

Vi blir sluppet av på en ny øy, hvor det er lokal musikk i vente. Vi går innover skogen til vi møter på ett restaurantområde. Vietnamesiske instrumenter er hengt ut i midten. Vi setter oss ned, og blir servert fat med litchie, rambutan, jackfruit og melon. Guiden holder opp ett av instrumentene, det minner litt om en sitar, men det har kun 2strenger. Guiden forteller at man kan spille alle vietnamesiske sanger på dette instrumentet. Musikerene plukker opp instrumentene og setter seg på scenen. Ett ungt par og ett litt eldre par kler seg opp - og lever ut rollen de har i teksten av sangene. 

Temaet for de unge er at de finner hverandre og blir forelsket, men at de ikke helt vet hvordan de skal gå fram. 

Temaet hos de eldre er at mannen jobber hardt på åkrene imens kona sliter med sine dagligdagse ting. Når mannen kommer hjem forventer han at kona skal behandle han som en Gud siden han har jobbet så hardt. De krangler om alt de gjør for hverandre. Mannen er grov og tafser, kona smekker hendene på mannen (Nå er det nok!!), mannen unnskylder og avslutter med "I loooove youuu!". De overdriver og gjør det komisk.

Vi blir guidet videre inn i skogen på samme øy, en rekke båter ventet på oss. Vi blir part opp tre og tre, jeg og Marius fikk ei vietnamesisk jente med oss i båten. Hun var 26, hadde universitets-utdannelse, og jobber for ett stort firma i Hanoi. Hun var i sør i forbindelse med jobbe, og hadde en dag til overs, hun valgte derfor å ta seg en dagstur for å se litt kultur/områder i sør - da de er - slik jeg forstår det veldig forskjellige. 

Båten kan minne litt om italienske gondoler, én kvinne står bakerst på båten og dytter med ei åre nedover elva. Idet vi begynner å flyte, får vi utdelt 3kant-hatter, med andre ord vietnamesiske stråhatter.

Jeg tar på hatten og har solbriller i tillegg. De lokale kvinnene ler høyt og kikker på meg. 

"E det meg di ler av?"

"Du ser gaaaanske teide ud...." Svarer Marius tørt. 

Vi har god kjemi med den vietnamesiske jenta og drøser underveis. 

Hun er flink i engelsk, så det er ingen språkproblemer.

Hun spør de lokale hvor mye de får betalt.

10 000 dong pr. båt som er 5000 dong for lite til en 1,5 flaske med vann.

Dette er Hardtarbeidene kvinner, det ser ufattelig tungt ut da de dytter åra ned i gjørme.

"Er dette noe de synes er greit? Eller hva tenker de om det" spør jeg. 

Henviser til summen de blir betalt.

Kvinnen med åra sier noe kort og vifter hånda lett opp i lufta.

"De må!" Er alt den vietnamesiske jenta sier.

Hun følger opp med ett lite sukk " they are poor...and this is their reality".

Hun sier ikke noe videre, blir veldig betenkt og snur seg frem igjen.

Tilbake til motorbåten, kapteinen trykker klampen i bånn, strake veien revers - men vi rikker oss ikke av flekken. Christian reiser seg uoppfordret, setter seg på brygga og skyver med beina. Guiden presser også ifra. Vi står fast. Nok en tysker ender opp på brygga, med beina mot båten, og leira gir etter.

Christian hopper fra brygga og ned på båten. "RAMBO!" Hoiet guiden. "Rambo-rambo!" Sier han igjen og refererer til Christian. 

Ender opp tilbake til havnebyen hvor vi startet. Gruppa blir delt etter de som skal tilbake til Saigon, og de som skal ha en til dag med overnatting. Vi fikk valget mellom å sove på hotell eller homestay. Vi valgte selvsagt homestay.