Dag 6 - 10.November
Del 3
Vi blir delt inn i grupper etter hvem som skal på homestay og hvem som skal tilbake til Saigon/Ho Chi Minh-city. De som skal tilbake til Saigon blir satt i samme buss som vi kom med, resten av oss blir stokket inn i en minibuss. Det er ett sete for lite..ekskludert guiden. Den uheldige nederlandske mannen på rundt 50 setter opp et lite glis og sier "its Alright, I can stand" med ryggen bøyd og hodet ålt oppover taket i bilen. "Only 5min" forsikrer guiden han. Underveis roper guiden ut "group of three, group for three". Det er oss det. Vi tenker at vi skal av her - at familien vi skal bo hos bor i dette området, eller at vi får alternativ transport da vi er for mange minibussen. Reiser hånda opp i lufta og før vi vet ordet av det står vi ved hovedveien.
Sjåføren henviser oss til en stor buss foran oss. Da vi kommer ombord ser vi at det er de samme folka som skulle tilbake til Saigon, i tillegg til flere andre. Bussen er full og vi blir splittet rundt omkring i bussen. Kjører i 15min, bussen stopper. Sjåføren huker tak i guiden vår fra minibussen, veksler ett par ord. Vi spør hva som skjer. Sjåføren snakker gebrokkent engelsk "It's fine, don't worry" og setter opp ett stort glis, som ikke er særlig overbevisende. Var jo sinnsykt betryggende...
Vi kjører i retning Saigon i ca. 1,5 time. Vi stopper midt på motorveien uten forvarsel, en av sjåførene roper "the three of you, come!". Ååååhkaai, huker tak i bagasjen, og der står vi.. 2hjul-, 4hjul og lastebiler med x-antall hjul passerer oss. Kjører i hundrehelvitti. Sjåføren strekker ut armene og passerer feltene i sakte gange. Viser tegn til kjøretøyene om å sakte ned. Det siste feltet, tar han ned armene og roper "run-run-run!" Vi springer uten å nøle. Klamrer oss til betongen som deler kjøreretningen og venter på at trafikken skal roe seg ned. "Runrunrun" igjen, jeg og Marius hopper over kanten, imens visse andre - Christian går over, og vi springer over veien i samla gruppe. En ny stor buss står til siden, med flere eldre turister - og slik vi forstår det, skal vi sitte på denne bussen frem til Homestay-plassen. Vi begynner turen med å kjøre tilbake strekningen vi kom fra, jepp - en hel time faktisk.
Himmelen åpner seg og sender ned flere tonn med vann og mørket siger på. Guiden kommer bak til oss å spør "you did not want hotel right? You want homestay? Nikke-nikke. "Og dere 3 vil være på samme plass?" Sender ett blikk til hverandre. "Yes! Yesyesyes". Guiden går tilbake til setet sitt fremst i bussen uten å si noe mer.
Når regnet stopper er det helt mørkt ute. Vi ankommer en turistby, og benytter sjansen til å spørre guiden om hvor vi skal.
"Sooo... Whats happening to us eeeh...now?" Helt totalt uvitende om hvor og hva vi skal til.
Guiden forklarer at det var fult på det originale homestayområdet, og det fins ca. 3-4 slike områder i distriktet. Han klarer deretter å betrygge oss med å si "vi ringer rundt nå og ser om noen har plass til dere..." Det er jo MØRKT ute!! Hva skjer?
Tar oss en is og flirer litt av hele situasjonen. Vi har allerede konkludert om at det er vi tre som skal til en fiskelandsby her i området hvor vi skal tilbringe kvelden med familien som bor der. Det høres fornuftig ut.
Tilbake på bussen og ut på motorveien. Nok en gang stopper bussen - heeelt uten forvarsel - MIDT på motorveien. En eldre, spinkel vietnamesisk mann med få tenner, rød hjelm og en rullings i kjeften viser tegn til at vi skal følge han. Han går midt ut i veien med armene strak ut, vifter litt med hånda og tar livet med ro. Ikke no hastverk her, det er jo bare motorveien og masse kjøretøy som kommer retning = oss. Ikke er det mørkt heller, ca. 4 gatelykter på 1,5km strekning. Vi krysser veien uten skade, og venter med en gatelykt på andre sia. Den eldre mannen sier "we wait" ikke noe mer enn det. Er det han vi skal bo hos..?
Jeg henviser til den eldre mannen og sier at "han deer, han kjører nok som ett svin".
2 motorsyklisten til kommer kjørende, vi får hjelm, hilser og freser videre.
200meter inn til hovedveien blir vi separert. Hva skjer nå? Jeg og Christian kjører i stikk motsatt retning imens Marius kjører rett frem!
Vi humper innover på en sidevei, veien blir smal, og jungelen tettere. Sjåføren veksler på å sladde i svinger og dykke under lave greiner. Noen familier på veien vinker og hilser idet vi freser forbi. Veien er ca. 30cm grus/sand og fliser, og opptil flere bruer på veien. Etter 10min hører jeg musikk og ser ett menneske betydelig høyere enn de andre, forstår med en gang at det er Christian. Her er det bryllup! 90% av landsbyen samlet til mat og dans. Musikken er høy, skranglende vietnamesisk musikk, det er god stemning. Utrolig sjarmerende første inntrykk. Sjåføren til Christian peker mot en sti og henviser oss opp der, men hvor er Marius? Vi går opp til hovedveien(?), hovedstien? Skranglende kommer Marius til slutt, som satt på med den eldre mannen. Marius forteller at motorsykkelen hadde fått brå stopp midt i jungelen og de hadde kjørt igjennom hull i gjerder etc. For en tur!
Vi følger den eldre mannen opp stien, som leder til ett stort hus. X-antall unger, mødre, bestemødre, tanter - og jeg vet ikke hva mer sitter på trappa og tar oss imot. Vi hilser på alle etter tur. Ser at det står masse sko i trappa, så vi tar av oss skoa og setter dem i par på trappa til tross for at de insistere. "Follow me Madam" sier de til meg og vi blir følger etter henne i huset. Ett svært rom, kombinert kjøkken og soverom åpner seg. Ikke uvanlig med så mange barn under ett tak. Nok ett annet stort rom åpenbarer seg for oss. Vi går inn og der er det langbord med gruppa vi var med tidligere. Det heier, jubler og gir oss nærmest stående applaus. Alle sammen lurer på hvor vi har tatt veien? Vi forteller. De tuller med at de har vært der ti minutt, en time - to timer. Vi vet ikke hva vi skal tro, får bekrefta senere at det faktisk var to timer. Ikke rart det da vi kjørte feil vei i en time, i tillegg til at vi tok ett pitstop og en motorsykkel tur lengre.
En ung gutt som snakker flytende engelsk introduserer oss til måltidet. En svææær "omelett" med fyll; bønnespirer, kål og kylling blir servert (vegetàr for de som vil ha det). Vanlig vietnamesisk mat. Hele grillede fisker, glassnudler, søtsur-saus, boller med vann, og "rispapir" er noe av innholdet på bordet. For ett festmåltid! De eldre kvinnene spør hva vi vil ha å drikke, også Saigon-øl er tilgjengelig.
"I will now teach you how to make fresh springrolls. Dip this <rispapir> into water until it is wet, holding it like this. Add what you want to stuff it with and roll" han gjør bevegelser i lufta for å demonstrere. "Easy right!!!" Brifer han seg med. Gutten har ett veldig tydeligt glimt i øyet og tuller med oss. Vi spør han spørsmål og han svarer kontant noe komisk hver gang. Det skal nevnes at det fins en boks ved bordet hvor han trådde oppå idet han skulle si noe - for å bli høyere.
Ei nederlandsk jente over bordet eter og eter. Aldri har jeg sett noen spise så mye. Skålene rundt henne er helt tømt, og hun er klar over det og tar det ikke ille opp. Det blir mye morsomme kommentarer rundt bordet. På dette tidspunktet har gruppa blitt en veldig sveiset gjeng. Etter måltidet tenner vi lys og spiller kort. Snakker med de andre som reiser, samt familien som bor der.
Tyskerne spør om familien har noe risvin vi kan smake. De forstår ikke hva vi mener med risvin. "Do you have happy water?" 5 minutt senere kommer de ut med en flaske og noen shotteglass og setter det på bordet, imens de humrer godt.
"Herregud! Någe krøyp øve foten min!!" Utbryter jeg, og skvetter til. Noen minutter senere sier den nederlandske jenta "there was a gekko on my arm, and I panicked, so I just picked it up and threw it somewhere. I don't know where it went". "You threw it at my foot!!" Utbryter jeg og ler. Stemningen rundt bordet er magisk. Den unge gutten er 12, og viser oss korttriks, frem til han omsider låner mobilen til Christian og spiller det han kan finne av spill inne på telefonen. Han er i en helt annen verden. Vi blir invitert til å være med opp til bryllupet, men på det tidspunktet her er det blitt sent, og vi er slitne etter en innholdsrik dag. Går å legger oss nesten rett etterpå.
Vi har slått oss i sammen med den australske jenta og deler rom med henne. Vi har til og med fått vårt eget bad bestående av ett toalett og en dusjslange med ett dusjforheng som dør. Rommet har sengekant, ei tynn madrass og myggnett rundt sengen. Vi legger oss og jeg hvisker "nå angrer jeg på at vi ikke gikk innom bryllupet allikevell...". Sovner til lyden av gresshoppere og musikken fra bryllupet.
