Jaipur

Dag 96

Fredag 4. Februar 2011

Trøtte i trynet drar vi med oss bagasjen ned i resepsjonen. Klokka tikket, klokka slo 7:40. Ramoin kom oss i møte, nå var det bare sjåføren igjen. Ca en halv time senere enn avtalt kom sjåføren. Vi satte oss i bilen og var innstilte på at neste stopp kom til å bli Jaipur. Trodde vell. India forblir India. Sjåføren måtte bare: bytte dekk, fylle bensin, drikke tè, snakke med broren etc. Hver gang han stoppet sa han "only 1 minutt, ok?" så stakk han.

Amber Palace

En god time senere var vi på vei.  

Turen fra Delhi til Jaipur er beregnet på ca. 4timers tid. Klokka ble såpass mye at vi havnet midt i Delhi-rushet. Planen vår var å starte tidlig så vi unngikk dette. De verste køene var igjennom bomstasjonene. Aldri sett så mye biler samla på ein plass. Snakk om kaos!!! Det går radigt framover. Kilometer for kilometer og klokka tikket. Det blir ganske fort klart at vi kommer til å bruke mye lengre tid enn det opprinnelige skjemaet. På en avstand på 5 km brukte vi nærmere1 time.

Det er facinerende å se ut vinduet, på hvordna livet er langs veien. De gjør sine daglige ting. Som i Nepal, står de også en samla gjeng her i Sari og pusser tennene. Da vi stoppet på bensinstasjonen sto en mann oppå taket av en blokk, og dusjet.

 Vi tok en oppsummering av dyr vi så på denne kjøreturen. Ekorn, kameler, elefanter, esler, hester, apekatter, kaniner, geiter, kyr, gris, hunder og sist men ikke minst KOBRA. 

Amber Palace

Sjåføren vår stoppte langt uti intet. Aner ikke hvorfor. Mens vi satt i bilen og ventet kom en selger bort til oss. Han selger te, nøtter etc. Vi takker nei og han forsvinner. En eldre mann kommer mot bilen. Han holder en korg i hånden. Jeg sitter bak og får ikke alt med meg. Shirin har full utsikt og sier "slange! Slange, mamma!". Panikken steg. Romain prøver å sende ham vekk, og jeg prøver å beherske meg. Heldigvis så sittter jeg i en slik posisjon at jeg ikke ser noen ting. Det jeg derimot får med meg er at denne "snille" mannen som vil vise frem kjæledyret sitt er på vei til å åpne bildøren å komme inn i bilen slik at vi kan ta bilder. Kan tro?!!! jeg brøler, et brøl som kommer langt i fra magen. Ser desperat rundt meg etter en utvei. Døren min bak er blokkert av sekken min så har ingen sjangs til å komme forbi.  Eneste mulighet er vinduet. Sitter i "rømnings-posisjon". Mannen med slangen synes dette er kjempemorsomt, og gir seg ikke. Jeg krøller meg opp og sitter klar. Romain forteller mannen at jeg er redd for slanger, og prøver å sende han vekk. Jeg sitter med håret og hånden over øyne og pannen for å ikke se ut den veien. PANIKK! PANIKK! Etter mye om og men så tar mannen endelig et hint. Han tar korgen med seg og går.

Amber Palace

Kjører et lite stykke til. Kommer til en ny rasteplass. En ny mann kommer bort til vinduet med kjæledyret sitt. Denne gangen var det en apekatt som han hadde i bånd. Apekatten klatret på bilen. 

 Apekatten viser noen triks og mannen vil ha betaling. "Sorry, sir!" sier Romain. Mannen prøver en gang til før han rusler videre. Sjåføren kommer tilbake. 

Omtrent halvveis tar vi en rast. Stopper på en typisk turistplass som ligger langs veien. Dyrt! Dvs etter indisk standar. Vi bestiller brød og te. Kjører videre mot Jaipur. Sjåføren stopper. "Vil dere ut?" Okey! Hvorfor ikke? Skimter en byggnig på toppen av et fjell. Vi rusler oppover. Da vi kom til topps så åpenbarte det seg et palass. Stort, vakkert og gammelt. Vi nyter hver kvadratmeter. Amber Palace. Vi kunne brukt en evighet her inne. Jeg hører fløytespilling i det fjerne og assosierer dette med slanger. Vi beveger oss rundt. 

  

Fra øverste etasje så vi et marked langt der nede. Finner ingenting og spør en vakt. Han geleider oss mot utgangen. Vi kommer i bunn av trappene. Tror du jammen meg at ikke at det sitter to menner med fløyter og to korger foran seg. "PICTURE?" spør mennene når de ser oss. Jeg bråsnur og springer opp trappene, "See you!".

  Shirin og Ramoin ler. De signalisere at det er trygt å komme ned. Jeg løper fort forbi med ansiktet vendt vekk fra slangene. Stiller meg i en trygg sone. Intet hørt- intet sett. Shirn og Ramoin blir stående med slangetemmerene. Vår franske venn tilbyr de en sigarett i bytte mot bilder. De spiller på fløytene. Jeg står i bunn av bakken og en mann kommer ut fra butikken sin. 

"Do you have a problem?" 

No, the only problem I have is the snake up there?, svarer jeg og peker opp.

 "No, problem" sier han og flirer. 

Shirin står i toppen av bakken, ler og vinker ned mot meg. Romain ler med. Shirin og Romain tar bildene sine og møter meg nede i bakken. 

"I HATE Snakes!" bekrefter jeg igjen. 

Vi kjører videre til Jaipur. Nok en gang spør sjåføren om vi vil ut å se. "Okey" svarer vi. Usikre på hvor vi er og hva vi skal se.

 Det er et fort/ festning som ligger rundt byen. Vi parkerer på parkeringsplassen og må ta en tuk-tuk opp til topps. En mann kommer imot oss og avtaler pris for en runde. Han er ikke guide ifølge han selv. Han jobbet her. Aner ikke hva som er forskjellen. Igjen kommer vi til et enormt svært området. Mange byggninger, masse å se. Kamerat går i ett. Etter nok en time er vi rimelig klar for å finne hostellet. Vi hadde en plan om å screenshotte adressen, men internette lå nede. Så nå sitter vi fire personer i en bil med kun et navn å forholde oss til. Sjåføren kjører tolmodig rundt å leter. Spør folk om plassen. De leder oss i forskjellige retninger. Vi kjører inn i et trangt smug. Krisna Palace here we come!  "Krisna" sier Shirin og Romain og smaker på ordet. "Jeg tror ikke det var det det het. Jeg tror det het KriSHNA, med en "h". Kan jo være en skrivefeil, diskuterer vi oss imellom, og bestemmer oss for å gå inn å se. Virket veldig feil.

Framsiden av Amber Palace

Det ser ikke helt ut som det vi så på internett. Inn- spør- ingen reservasjon her. Ut på tur igjen. Vi vet at det ligger ca 1 km fra togstasjonen. Vi tilbyr oss å finne en internettkafe slik at vi kan finne adressen. Sjåføren sier. "No problem". Shirin får en glup ide! Vi trekker frem Macen og hun klarer på ett eller annet magisk vis å finne adressen på nett uten internett. Nå ligger vi godt an. Navn og adresse. Sjåføren vår går ut av bilen atter en gang å spør om veibeskrivelsen. Nå virker han målbevisst så tydelig han vet hvor vi skal. Kommer inn i et boligområde. Krishna palace står det på et skilt. WOW!!!!  Inn og spør. Gjestehuset er faktisk et palass. Eieren tar i mot oss og ønsker oss velkomne. Han forteller oss at det var bestefaren hans som bygget huset og at det har vært i familiens eie i mer enn 75 år. Bestefaren eide også 5 andre hus rundt omkring i området. Dette palasset er anbefalt i Lonley planet sa eieren stolt.

"Fortet"

Han viser oss rommene! Johoo! King- size senger. Digre. Dette er livet! Etter en lang dag på tur spiser vi middag på takrestauranten. Tre andre gjester kommer opp, de er svenske. Imens vi sitter ute og slapper av hører vi fyrverkeri. Vi går bort til det andre bordet for å få bedre utsikt. De tre andre svenske damene jobbet med frivillig arbeid i India. Hun ene reiste alene. De to andre er mor & datter. Vi prater litt før vi går hver til vårt. En annen luksus var at de hadde Wi-Fi og det funket på rommet. Snakker med far og søstre på skype så var det bedtime for to superheldige prinsesser. 

En bra del av Delhi

Dag 95

Torsdag 3. Februar 2011

Møtte opp til frokosten. Traff Ramoin på taket. Alle tre er klare for en ny runde rundt i byen. Vi sjekket med togbilletter i travel-desken. De sa at express- toget var fullt, men det var god plass på de andre togene. Greit å vite siden vi skal innom turisbyrået igjen i løpet av dagen. Vi ringer Samir og sier at han kan plukke oss opp ved jernbanestasjonene siden vi vil innom der for å kjøpe togbilletter før vi starter sightseeing-runden. Samir sier Nei, nei. Travelt på stasjonen. Vi går heller tilbake til byrået. Vi avtaler å treffe han om ca en halv time utenfor hostellet.

Vi går ut i gaten og venter. Flere sjåfører kommer bort og vil ha oss som kunder. Vi svarer høflig nei takk og sier at vi allerede har en sjåfør. 

En mann sirkler rundt. Han spør om navnet til sjåføren, hva tid han kommer etc. 

Han får telefonnummeret og ringer. Vi håper at han ikke avbestiller Samir til sin egen fordel. Etter samtalen kommer han bort og sier at han kommer om ca 5 minutt. 

Mens mannen snakker i telefonen ser vi en dame med et europeisk utseende komme mot oss. Hun har nettopp ankommet Delhi å lurer på hva det er å se i byen. Vi forteller om forskjellige plasser/ steder. Hun spør hvor langt severdighetene er i fra her, og forteller oss at hun vil gå. Vi svarer etter beste evne, og forteller henne at det er for langt å gå, og at hun burde ta en rickshaw. Hun spør hva en rickshaw er. Vi peker på rickshawene som kjører forbi og forteller "Rickshawen kjører deg til de forskjellige severdighetene. Sjåførene parkerer utenfor og venter til du er ferdig inne på tempelet/parken. Skulle det være noe å betale i parkering så betaler rickshaw-sjåføren din det. Du betaler når du er ferdig, altså slutten av dagen". En annen rickshaw-sjåfør får med seg samtalen. Han stopper "bilen". Vi forhandler en pris til henne på 300 rupi for en dag. Hun takker nei, ser fornærmet ut og går bestemt vekk. Hva skulle hun med en rickshaw? Vi snur oss og ser at Samir har parkert bak. Han lurer på om det er problemer og sier at vi må vel ta en annen sjåfør. Han har ingen problem med det. Vi prøver å forklare at det hadde ingenting med oss å gjøre, men en annen dame. Romain forteller videre at vi prøvde å skaffe henne en rickshaw-sjåfør. Men hun ville ikke høre på oss, og var bestemt på å ta Delhi "by foot". Nei-nei-nei, sier Samir og rister på hodet "Det er for LANGT å gå!" bekrefter han til oss.

Første stopp er turistbyrået. Vi hilser på mannen i fra i går. Han sjekker togbillettene. Ingenting ledigt. Det var han samme mannen som i går kveld. I dag er han småhissig og uhøflig og sier dere må planlegge bedre ennn dette!!! Dere er i India nå! 

Han snur dataskjermen mot Ramoin. Se, se! Jeg vil ikke lure dere. 

Det står forskjellige koder bak de forskjellige togene så det er vanskelig å forstå. "Dere kan ta turistbuss eller leie en bil til Jaipur". Vi spør om priser. "Med bil er det 7000rupi pr. pers til Jaipur". (Ca.900kr for 4-5timer). Skamdyrt! 

Vi spør om lokale busser. Han rister på hodet. "Det er farlig! Selv ikke indere tar de hvis de ikke må. Dere må passe på pass, penger og bagasje. Sannsynligvis så blir dere frastjålet alt."

 Det blir eliminert. Vi takker for hjelpen og går tilbake til sjåføren vår. Det må finnes en annen måte å komme fra A- B på som er rimeligere enn det han tilbød oss. 

Samir vet om et annet turistbyrå. "He is my friend. He will help you! No problem, no problem!" sier Samir og guide oss inn på neste plass. En ny mann sitter bak skranken. Vi sier at vi ønsker å reise til Jaipur dagen etter. Han sjekker togene å sier at det første toget er ledig 17 februar. "Javel… Hm.. merkelig". Vi spør om lokale busser for å dobbelsjekke. Han sier det samme. Det er farlig og det frarådes. "Men" sier han, "dere kan leie en bil for 4 dager. Han kjører dere til Jaipur, Agra og setter dere av på togstasjonen på kvelden. Dere disponere han slik dere vil. Han blir også sjåføren deres til de forskjellige severdighetene. Pluss at dere tar tog videre til Varanasi, inkludert i prisen. Ok?" Diskuterer pris. Done! Der har vi endelig en avtale i boks. Overkommelig pris og alle er fornøyde. 

Ut igjen til vår tålmodige sjåfør. "Ok?" Jepp! Vi tar ut ekstra cash og inn i rickshawen. Kjører ut på veien, sniker seg innimellom trafikken på en fantastisk måte. Smyger seg rundt hjørnene. Fasinerende å sitte bak å se hvordan han håndterer rickshawen. 

Første turistattraksjon for dagen er en park med masse røde bygninger. Husker ikke helt navnet, men det inneholdt "Illuminati", siden det var det de formene i parken var formet som. De er runde, firkantete, med trapper, uten trapper. Nesten som geoparken i stor utgave.

Det er få turister her inne. Folk kommer bort "photo?, photo?". Først trodde vi at de ville at vi skulle ta bilde av dem. Hva de egentlig mener er at de vil ta bilde av oss, sammen med oss. Vi stiller oss opp sammen med dem og blir fotografert. De håndhilser, vinker, det kan nesten virke som om vi er selve turistattraksjonen. Bruker god tid og tar masse bilder. Leker og tuller på de forskjellige bygningene. Går til parkeringsplassen. Ingen Samir. Vi venter og venter. Der kom han susende. "Old lady, handicapped- måtte kjøre henne. Sorry madam, sorry!" Ingen problem- det går helt fint. 

 Samir er godt kjent i byen og kjører fra plass til plass som han vet kan være interessant. Han styrer løpet og vi dilter etter. I dag er ønsket mitt å se minnesmerket til Ghandi. Han spør om vi vil stoppe her. Det ønsker vi jo selvfølgelig. Vi kommer inn i nok en diger park. Masse skolejenter sitter på plenen. Når de ser Romain bler de helt ville. Tiske, viske, smile, fnise. De er ca ti- elleve år. Vinker til oss når vi passerer. Kommer opp til en sti hvor vi har oversikt over hele parken. 

 Jentene kommer springende. "Picture, picture!" Vi knipser og knipser. De vil ha mer bilder, mer bilder! Helt ville! "Picture!!". 15jenter stiller seg opp og 20kommer springende. Når vi går videre må vi håndhilse på alle. Vi spør en lærer hvor mange elever det er. Han svarer ca 500. Fem-hundre-skolejenter på 1 lærer!!! 

Vi la merke til senere at det var eldre jenter i mengden som var med å passe på de mindre. Så selv om de kun var èn offisiell lærer, så hadde han hjelp. 

Vi går ned til minnesmerket. Av med skoene og inn. Folk stiller seg foran minnesmerket og ber. Vi tusler oppover igjen. En annen skole kommer inn i parken. Denne gangen er det en gruppe med gutter. Anslår de til å være rundt ca 500 elever her også. Guttene er like nyskjerrige som jentene. Håndhilser og fniser. "Picture, picture". Ny runde. Vi er så heldige at vi står i midten av guttene og jentene og nå kreler det av skolebarn overalt. Kommer oss imellom alle barna. Vinker og sier ha det. 1000 nysjerrige elever vinker og sier "bye" idet vi passerer. 

The Red Fort

Samir kjører oss videre til Red Fort. Digert! Vi ser oss omkring og tar bilder. Idet vi passerer folk hører en hvordan mobiltelefoner og kameraer knipser bak oss. Fremmede mennesker tar bilder av oss uten at vi "vet" om det.  

Et siste "must" før vi avslutter dagen er en moskè. Visstnok populær. Den ligger på en høyde og har god utsikt til byen. Vi må betale penger for hvert kamera og mobiltelefon vi tar med inn. Jeg venter på utsiden imens Shirin og Ramoin går inn. Jeg spør hvordan det var. Shirin svarer "Det var en moskè, ingenting mer, ingenting mindre". Jeg går inn. Da jeg kommer ut igjen sier jeg "Du hadde rett, det var en moskè, ingenting mer, ingenting mindre". 

Romain,  The Red Fort

Når vi kjører fra moskeen spør Ramoin om vi skal hjem til Samir. Sjåføren vår nøler. "Dere er velkomne, men jeg bor langt utenfor byen. Minimum 1 time hver vei med rickshawen, så dere er tidligst hjemme rundt elleve- tiden". Jeg kjenner at jeg eg holsulten og makter ikke å vente 1 time til før vi er framme og i tillegg er det uvisst om vi får mat.  Ramoin spør hva vi har lyst til. Blir enige om at det er for langt vekke og bestemmer oss for samme resturant som i går. Den er rett rundt svingen.

Samir tar igjen styringen over menyen. Han bestiller og vi får severt en rekke godbiter. Shirin er i det nysjerrige hjørnet, noe han legger merke til. Hun spør om navnet på de forskjellige matrettene, og han forteller at hun må smake ditt og smake datt, og vi får spesialleveringer. Idet vi sitter å spiser inviterer Samir oss til bryllupet hans. Dato var uvisst - når moren fant en god kone til han, men han anslo at det skulle være rundt de 2 neste årene. Planene hans var klare. Først spare penger, gifte seg og få to barn. Gutt og jente. 

 Utveksler mail og telefonnummer. "Ring meg hvis dere komme tilbake til Delhi!" sier han smilende. Vi takker og bukker for to knallkjekke dager, og setter turen hjem.

Tilbake på Smyle Inn. Slitne etter to innholdsrike dager. Vi setter oss opp på taket. Slapper av. Nye gjester har ankommet. Fire jenter/ damer sitter å prater. De er fra Polen og Latvia. Vi prater sammen og spør om planer videre etc. Klokken nærme seg halv ti. En mann kommer opp på taket og brøler: "sleepingtime". "Nei" svarer de nye damene. Mannen roper igjen, "sleepingtime". Mannen forklarer at de sover oppe her, og at de skal legge seg nå. Etter å ha oppholdt oss lenge på hostellet så fant vi ut at de fleste som jobbet her- bor her. Sover, dusjer og spiser på taket. Resepsjonisten hadde seng nede i resepsjonen siden han måtte være tilgjengelig 24/7.

 Èn etter èn forsvinner vi ned til rommene våres, pakker tingene våre og tar kvelden.

Samir og hans Rickshaw

Dag 94

Onsdag 2.Februar 2011

 Går ned i resepsjonen og henter frokost-lappene. Dobbelsjekker at vi nå virkeligt har rom. Resepsjonisten er halvsur. "No rooms, no rooms". Har vi rommet fremdeles eller må vi pakke? "You need to pay 621 rupi pr night! 621!!! Ok?!" Skal vi bytte rom eller får vi ha det samme? "No rooms, no rooms"! Vifter meg vekk, snur seg med ryggen til og svarer ikke. Hadde visst fått nok. 

Da jeg kommer tilbake til rommet sier jeg til Shirin at jeg oppfattet det som om vi hadde rommet, men han var en smule stressa nede. 

Til frokost møtte vi Romain som avtalt. Han hadde allerede spist, men holdt oss med selskap. Vi hadde lovet å ta han med på en "bli kjent- runde" i Delhi siden vi hadde vært ute et par dager. 

Gikk bort til markedet. Da fikk han se hvor tog-stasjonen var i samme slengen. Selgerene så at vi kom som en gruppe, og de fleste henvendte seg til ham. Veldig greit, Shirin og meg fikk en pust i bakken fra mas og kjas. Dessuten var han veldig flink til å håndtere "slike situasjoner". 

En mann kom og ville ha oss med til et turistbyrå. Vi diltet etter. Fikk et kart og noen få opplysninger. 

Vi kom til enden med butikkene og tok opp kartet for å studere området. En mann kom bort til oss. "Du må gå her og her og her. Nei, for langt å gå. Dere kan sitte på med meg så kan jeg kjøre dere rundt". 

Romain forhandlet om pris. Får til en god deal og vi hopper inn. Denne rickshawen er som en moped. Farten kommer opp i 50-60 km som ny og 40 km når den er gammel. 

Dette var på baksiden av tempelet. 

Vi kommer til et stort tempel. For å gå inn må vi ta av oss skoene og legge fra oss kameraer og mobiltelefoner i et skap. Vi bruker god tid ved tempelet.

Får vite at vi kan gå ut i hagen å ta bilder hvis vi ønsker. Som sagt så gjort. Utroligt at det finnes en så fredelig plass midt i Delhi. Hektisk på utsiden og musestille på innsiden. Folk sitter i parken og slapper av. 

Går tilbake til sjåføren vår. Han ønsker å kjøre oss videre. Ramoin forhandler igjen om pris. Vi blir enige. Nå har vi sjåfør i 6 timer. Han kjenner til alle monumentene som er og alle er fornøyde. Han presentere seg som Samir. 

Den lille gule rickshawen er Samir,
som kjører  i ring på det engelske området.

Vi freser mot neste stopp. Kommer til parlamentet. Sjåføren vår sier at dette er fra den engelske tiden. Her er det ikke lov til å parkere så Samir kjører sakte rundt. "I will drive slowly, slowly, slowly around, ok? Slowly, slowly, madam".

 Vi går og knipser. Ser Samir tar løypa rundt. Han ser at vi går videre og kjører en ny slowly runde. 

Parlamentet. En STOR hage følger med.

Setter oss i "bilen" igjen. Det som er ubehagelig med å sitte i et såpass åpent transportmiddel er at det kommer tiggere helt opp i ansiktet ditt. De ber og ber om penger. Små barn, mødre med barn og gamle menner. Med en gang trafikken stopper så er de der. 

Indian gate neste. 

Her er det ingen plass å stoppe så vi suser bare forbi. Får akkurat tatt et bildet før den forsvinner i det fjerne. 

Kommer til en park. I følge Samir så ligger det en moskè her inne som vi MÅ få med oss. Det er som en miniatyr av Taj Mahal.Vi vandrer rundt i parken. Blir igjen overvelda over hvor fredfylt det er bare noen få meter fra veien.  Finner tre bygninger. 

I det jeg skal opp i den tredje så kommer han gammel mann og fester en lapp på armen min. 

"Hvorfor gjør du det?"

 Det er for de blinde barna. 

"Skriv deg opp" - Penger takk!

 Gir en liten seddel.

"Få se høyre hånden din"? - Sett deg ned. 

Peker på plenen. Han skriver 3 ting på en lapp. Gir meg den å sier at jeg må legge den i venstre hånd- uten å åpne den. Gir meg en ny lapp. Ber meg om å skrive opp: Hva jeg ønsker i livet mitt, et tall mellom 1- 10 og navnet på en blomst. 

Jeg er en smule utspekulert og skriver det andre som faller meg inn istedenfor det første. Han ser mistenkelig på lappen. Langt fra fornøyd. 

Shirin dukker opp. Han ber om at hun setter seg ned. Ser i hånden hennes. Utfører det samme rituale. Sånn som meg så gjør hun akkurat det samme. Skriver det andre som faller ned i hodet istedenfor det første. Får hver sin stein som "lykke til". 

I tillegg får jeg beskjed om å kjøpe en sølvring. Shirin får beskjed om 24 karats gullring.  Vel, på ingen måte klokere eller kanskje ble vi det allikevel. Han hadde rett i mye av det han sa, noe vi fant ut når vi kikket på lappen han ba oss holde uåpnet i venstre hånd.

På vei ut av parken vår møter vi en haug med skolejenter. De flokker seg rundt Romain. Fniser og ler. Det strømmer flere og flere jenter til. De henvender seg til alle tre. "Where are you from"? What are you doing here?" "What is your name?" etc. Tar bilde og rusler mot utgangen. Samir står og venter. Vi studerer kartet over området og ser at vi har glemt en bygning. Det var visst den viktigste. "Kom an" sier Samir. " Jeg kan vise dere. Kjedelig å bare vente utenfor." Han guider oss rundt og gir oss masse nyttig info. Forteller at han har hørt på guider og snapt opp info. 

Da vi kommer tilbake til parkeringsplassen er dekket punktert. Han må fikse dette . "Tilbake om 2 minutt". Vel, India er India. Vi venter og venter. Shirin og meg kjøper hver sin is. Mens vi speider etter sjåføren vår kommer en elefant gående midt i hovedveien blandt busser, biler, motorsykler etc. Why not!?

Etter en god halvtime-time kommer en andpusten Samir tilbake. "Åh! Så bra at dere er her enda. Mange ville bare ha gått". Det skal sies at vi hadde ikke betalt han noen ting så muligheten var absolutt tilstede. 

Samir har fått kartet vårt. Han er ikke fornøyd. Dette er et dårlig kart. Det er et privat turistbyrå. Dere må gå til det statlige byrået. De gir god, nyttig info og skikkelige kart. Han kjører oss til byrået. Vi kommer inn og setter oss ned. Romain tar føringen. Nyttig å ha med en mann. Vi blir møtt med en helt annen holdning/ respekt. Spør om togbilletter til Jaipur og åpningstidene på diverse severdigheter. De prater og prater og studere kartet. Jeg stiller meg opp ved siden av. En eldre mann som jobbet der reiste seg opp insisterte at jeg skulle sette meg ned i stolen hans. Får masse info. Prater og prater. Vi har masse å tenke på. Må avtale videre i kveld. De spør om vi reiser sammen. Nei, vi møtte hverandre i går. Ah! Ingen problem! Går dere overens = reis sammen. Det er vårt råd. Mye kjekkere for alle tre. I det vi skal gå så kommenterer mennene på turistbyrå. : "You have a beautiful girl". Jeg nikker og sier meg enig. 

Vår tålmodige sjåfør venter. 

Samir sit motto:: "Money-saved & time-saved. Step by step."

Vi freser videre i richshawen sulten lurer seg innpå. Klokken er blitt sen ettermiddag. Samir vet om en billig god, indisk restuarant som ligger i nærheten. Han parkerer sykkelen og blir med oss inn. Studerer menyen. Bestemmer oss for å gå for Thali. Nope, utsolgt. Samir anbefaler oss å prøve sør- indisk mat. Han er stamgjest her og vet hva som er godt. Han tar ledelsen og bestiller litt av hvert. Maten kommer. Knallgodt! Vi tar regningen og spanderer på vår hyggelige "driver". Mens vi sitter rundt bordet sier han at vi er velkomne hjem til han og moren hans kan lage lunch til oss i morgen. Ok, vi er med på den tanken. Samir er 27 år. Han forteller videre at han skal gifte seg om ett års tid -hvis moren kan finne en bra jente til han. Han ønsker seg to barn. En gutt og en jente. Standarsvaret i India. 

Mens vi sitter og prater sier vi at vi er mor & datter. Han bare. NEI!! ikke mulig! Det hadde jeg ALDRI trodd. Jeg var sikker på at dere var venner. 

Etter en god matpause kjører Samir oss tilbake til Markedet og hostellet. Vi kjøper litt frukt før vi går tilbake til rommet. En gammel dame kommer bort til" fruktdisken". Hun hilser, smiler og spør hvor vi kommer fra. Klapper Shirin og meg på armen før hun forsvinner inn igjen i mengden. Selvsagt finnes det mange merkelige mennesker i India, men du finner også denne type mennesker. Som er glade, ærlige og gir deg respekt på en helt ny måte du aldri har erfart før, bare av den intensjon å være hyggelig. 

 Når vi kom tiltake til Smyle Inn satte vi oss ned alle tre og ble enige om en foreløpig plan videre. Ramoin spør om det er greit at han henger seg på. Vi har allerede bestemt oss for å reise til Jaipur og Agra for å se Taj Mahal. Han bookker rom på det samme hostellet.  Vi synes også det er knallkjekt. Forandring fryder. 

Endeligt så er vi i såpass god form at vi kan bevege oss videre. Digger`det!

Oppsummering: slideshow

Siden vi ikke har fått lagt ut bilde på de siste innleggene, så har vi tatt en liten oppsummering her med et slideshow. 

Utsiden av rommet

Dag 93

Tirsdag 1. Februar-2011

Kommer oss opp til frokost. Går ned i resepsjonen etterpå å spør om vi kan være her to ekstra netter. Svaret vi får er at vi må vente til i morgen klokken 12, før de kan gi oss det endelige svaret. Vi setter oss på internett og søker opp overnattinger i Jaipur som er neste stopp på veien. Finner et rimelig bra hotell til en god pris ca 1 km fra togstasjonen.  Bokmerker det og håper på postivt svar om to ekstra netter her slik at vi får tatt oss en sightseeing-dag i Delhi. Mens vi er på internett jobber de med oppgradering av nettet. Det er kun Shirin og meg der av hostellet sine gjester. I tillegg kommer en mann fra "gata" innom for å låne nettet. Oppgraderingen tar lengre tid enn de hadde tenkt. De sjekker med oss som sitter på det trådløse nettet om vi har kontakt. Mens dette foregår snakker "mannen fra gata" og en annen mann sammen. Jeg snapper opp at han som oppdaterer nettet er sjefen sjøl. Eieren av Smyle Inn. 

Vi tar oss en luftetur ut å går bort til Connaught place, markedet vi var på i går.

Finner enda flere butikker i dag. Det er en gedigen bygning med mange lange "tunneler" markert fra A- H. Vi går og går. En indisk gutt spør oss hvor vi er fra. Jeg svarer ikke. Han spør hvorfor jeg er så suspicious. Han spør om ikke jeg tør å snakke med fremmede menner. Jeg svarer : Nei. Han spør meg hvorfor. Kommenterer at moren min har lært meg at jeg ikke skal snakke med fremmede menn. Han blir irritert og forsvinner. Jeg ler og synes det var et genialt svar. Lite visste han om at det var datteren min  som gikk ved siden av meg. 

Spaserer et stykke til. To menn stopper oss å spør hvor vi er fra. De lurer på hvor vi skal. Vi svarer at vi bare går rundt å ser. De tilbyr seg å være med oss på en turistinformasjon for å hente kart over Delhi. Det er god karma å hjelpe fremmede som ikke er kjent i følge dem selv.  "Tenk hvis vi kom til Norge da ville dere gjort de samme." Vi trenger ikke kart. Har innebygd GPS. Peker på hodet. De bare ler. HAllOOOO! "Jeg vet hvor jeg er- jeg bor her. Dere kommer til å gå dere vill. Kom igjen vi skal følge dere bort. " Nei takk! Vi klarer oss fint uten kart. Ellers takk! De tar fart og går i håp om at vi følger etter. Vi takker for hjelpen  og sier at vi ønsker å gå en annen vei. Vi går en annen retning. Kommer til Central park og metro.

Snur og går tilbake. Vi shopper tre t- skjorter til Shirin i en Levis butikk. Kjøp tre- betal for to. God deal. Betaler. På vei ut må vi vise kvittering pluss varene til en securitas-vakt. Han ser at vi betaler, men sjekker allikevel posen. Shirin har lagt kvitteringen oppi  lommeboken og pakket den ned i sekken. Vakten kikker og kikker i posen. Finner ingen lapp. Shirin rekker han kvitteringen og vi får passere. 

Tar en tur innom MacDonald`s igjen for å spise lunch. Mens jeg stiller meg i køen leter Shirin etter sitteplasser. Hun spør ett eldre ,utenlands ektepar om vi kan sitte med dem. Her setter folk seg der det er plass. Faktisk så har de en vakt som "plasserer" folk rundt på de ledige stolene.  De vi deler bord med er amerikanere. Sønnen deres jobber her i India. De har vært i Jaipur og gir oss noen tips om hva vi bør få med oss. bla ett apetempel.

De takker for seg og går. To unge ,indiske jenter setter seg ned ved bordet vårt. De gir ikke uttrykk for å ville ha noe med oss å gjøre. De går. 

Tre nye ungdommer slår seg ned. Mens Shirin og hun ene sitter alene, og venter på oss andre som står i kø, prater de i sammen. Hun spør hvor vi er fra. Shirin sier Norge. Hun kikker spørrende på henne. Ukjent land for henne. Shirin forklarer at det ligger Nord i Europa og er en del av Skandinavia. Hun viste ikke uttrykk til å ha hørt om enten skandinavia, Sverige eller Danmark heller. Jeg fortalte henne så at Skandinavia var nærme England, bare sjø imellom. Hun visste hvor England var i Europa. 

Rusler ut igjen. På ny går vi mot hostellet. Vi ser menn som ligger langs veien og sover. Menner som sitter linjet opp på huk inntil fortauet og tisser. Noen selger "ferske" grønnsaker og mat i det samme området. Lite delikat. Frister ikke spesielt å kjøpe et eple å spise på veien. 

Vi holder pusten på de verste plassene. Tråkler oss i vei forbi et marked som ligger rett ved jernbanestasjonen. Her er også møtestedet til taxier og rickshawer så det er rimelig trangt på det lille området. I tillegg så kjører biler og mopeder i begge retninger. Her er det lurt å kikke både til høyre og venstre før en krysser gaten. 

Inn på basar-området.  Madam! Madam! De stikker solbriller, armbånd, smykker etc. rett oppunder nesen på oss. Tiggere roper Madam, please! 

Puh! Hjemma. 

Jeg går opp å tar meg en røyk. Ser at sjefen sjøl sitter inn på internett - rommet. Frekkheten lenge leve! Jeg sier at vi ønsker en sightseeingdag i Delhi, men vi er usikre på  om vi har rom. Vi ønsker rom til fredag. Forteller at de i resepsjonen ba oss om å vente til i morgen klokken 12. Han nikker. Spør om romnummeret. Tar en telefon ned. Alt er i boks. Vi har rom til fredag klokken 12. Fine!  Gjelder å være på "hugget".  Noen knep har vi lært oss etterhvert. ;)  Vi sjekket dette opp allerede på lørdag tidligere i uka, for å være ute i god tid. Da ba de oss om å komme tilbake dagen før vi skulle sjekke ut. Noe vi gjorde. Resepsjonisten ba oss vente til imorgen, i tilfelle de skulle være fullbooket. Neinei! Ikke godt nok det. Gir meg ikke så lett! Plutselig står vi uten noen plass imorgen. 

 Han spør om Shirin er bedre i formen. Jeg sier at det kommer seg. Han anbefaler kokt ris med yoghurt. Hvis vi trenger det så gir vi beskjed til de nede også fikser de dette for oss- uten ekstra kostnader. De gir det som en ekstraservice til gjester med mageproblemer. Kjekt å få vite etter at vi har hatt problemer siden vi kom.  Vi har og prøvd med kokt ris, men er villige til å prøve igjen. 

Jeg sa at vi fikk et tips om svart kaffe og honning på tom mage. Men siden Shirin er allergisk mot honning så er det ikke ett alternativ. Har noen få idoform igjen… deler på godene. Det må vel gi seg snart- forhåpentligvis- 

Hvis vi trenger hjelp til sightseeng, booking av hotell i jaipur, togbillettter etc så hjelper de til i travel- desken. Det er bare til å gi lyd. Jeg sa at vi har funnet hotell online i Jaipur. Vi får bestille dagstur senere i dag. Shirin tar seg en velfortjent hvil. Mens jeg fordøyer inntrykk. Kjenner at det skal bli godt å bevege seg videre fra Delhi. Det er det som er så bra med å ikke planlegge for mye. Skjer det noe uforutsett så har vi muligheten til å utsette planene uten at det går ut over noe. Nå har vi tid til å få fatt i togbillett og få booke oss inn på hotell i Jaipur før vi må reise videre. Så på fredag er alt i boks! 

Sånn som det ser ut nå så reiser vi til Jaipur, Mumbai/Bumbai(Bollywood) og muligens Goa. 

Etter at Shirin hadde fått hvilt så gikk vi opp på "taket". Uteplassen som tilhører hotellet. Logget oss inn på nett. Snakket med pappa / morfar på Skype. Booka overnatting i Jaipur til fredag. Vi kunne bare booke fire netter om gangen. Får spør når vi komme  fram om det er en mulighet for å bli lengre. Ofte lettere å booke lengre opphold på en plass når en ankommer pga avbestillinger, endringer etc. Vår erfaring er at det kan stå fullbooket på nettet også er det ledig kapasitet på hotellet. Vi møtte en koselig franskmann som hadde reist rundt  i de landene vi skal reise til. Han skal videre til Nepal/ Kathmandu etter India. Han fikk se noen bilder fra Nepal.  Vi avtalte å møtes i morgen til frokost  og ha en felles sightseeing etterpå. 

"Hi, Slutty!"

Dag 92

Mandag 31 Januar

I dag er dagen hvor vi omsider er i form nok til å ta en tur rundt i området. 

Går for å fine "The City Center". Finner det ikke. Vi møter masse folk på veien som skal selge ditt og selge datt. "Hello madam" Where are you from? How long are you staying here? Where are you going after Delhi?" 

Shirin sier " Eg hate India", som svar på alt kaoset og aggressiviteten på selgerene. 

Det blir endel mas fra alle kanter. Biler, mopeder, rickshawer og tuting fra alle kanter. Folk kreler. Tiggere kommer mot oss, peker på babyene sine. " Milk, milk".

Forferdelig!

Går tilbake til hotellet for å få ny forklaring på hvor senteret ligger. Jeg går opp på taket for å ta meg en røyk. Kommer halvveis opp ser at det står flere menn på rekke og rad som tar seg et bad. De går rundt i håndklær og/eller shorts og smører seg inn med lotion. Jeg lister meg stilt og rolig ned. 

Ut igjen, går samme veien som vi kom. Finner fremdeles ikke fram. 

Jeg vil inn på jernbanen for å se om vi finner en minibank. Shirin setter seg på bakbeina. "Mamma, de står med maskingevær, og det er masse sikkerhet! Du går ikke inn der for å se etter en ATM… Det MÅ jo finnes andre plasser".

Tar turen tilbake til basarområdet. En mann reiser øyenebrynene, og flørter med Shirin idet han går mot henne. Hun føler seg ukomfortabel og ignorer. Idet han passerer, bøyer han seg mot øret hennes og sier "Hi slutty!". 

"Hørte du det?" sier Shirin helt sjokkert. 

Finner en ATM, og prøver visakortet. Ingenting skjer. ATM`en nekter å ta det, og displayet sier det er ett ugyldig kort. 

Ok! Må prøve en gang til. Nope! Banken avviser kortet igjen. Det står ingen plass at de godtar visakort så det mulig det er problemet. 

Finner en kafeteria hvor vi setter oss ned å bestiller lunch. Det er masse turister på denne kafeen så den virker ok. Helt grei mat. 

"Er det en radio, eller er det faktisk en mann som snakker?" spør Shirin. 

Myste utover kafeteriaen, vi satt helt inderst, så vi hadde utsikt helt ut. 

"Det var visst en mann!" sier Shirin.

Det satt to engelskmenn på utsiden av kafeteriaen. 

Da vi skulle gå la vi merke til hvem "radiomannen" snakket med. Han var rundt 60, og hadde lange dreads. Mannen med dreads snudde seg og vi fikk utsikt til månen. 

"Haha, det er første gang jeg har sett en person med måne ha dreads!" ler Shirin.

Kommer oss tilbake til hostellet, og tar oss en liten pust i bakken. Studerer kartet og legger en foreløpig plan for reisen videre. 

Ut igjen med godt mot. Vi skal finne dette senteret. Resepsjonisten spør om vi fant senteret. Nope! Trenger dere hjelp? Nei, takk vi finner det nok til slutt . Han sier det er enkelt. Dere kan gå der til i blinde. En annen gjest sitter i trappen. Han tilføyer : " nei, ikke gå i blinde dere blir overkjørt av rickshawer".

 Vi sier at vi passerte et sykehus på veien, og spurte om det var i den gaten. Resepsjonisten ser spørrende på oss. "Hospital?" Ja, svarer vi. Hospital? gjentar han. Aldri sett ett sykehus der. Heldigvis så får vi backup av gjesten som sitter i trappen. Jaja, sykehus, det så vi også. Selvfølgeligt så kunne vi hoppet i en richshaw, taxi eller en moped. Det finnes nok av "kollektivtrafikk" i denne byen, men vi velger å gå. Trenger å få beveget oss etter x antall dager på rommet. 

Går for tredje gang mot anvist plass. Denne gangen går vi ut på hovedgaten. Ah! ser skilt som viser retning mot  det berømte senteret. Kommer fram. Vi tror, av en eller annen grunn, at det er ala Arkaden. Det er det også forsåvidt. Det er ingen hovedinngang, men masse småbutikker på rekke og rad. Vi ser flere kjente merker som Levi`s, Adidas, Reebook. En minibank dukker opp. Inn- prøver lykken. Takk så mycket! Det gikk an å ta ut med visa-kort her.

Vi går og myser. Folk ser og noen spør "Where are you from". Vi fortsetter rett frem. Overhører mennene som roper etter oss. Legger en slagplan- De neste som spør svarer vi på norsk. Gjør som om vi ikke kan engelsk. Ca 2 minutt og vi har selskap. "Hey girls!" Where are you from?" 

2 unge gutter/ menner kommer opp på hver sin side av oss. Vi svarer på norsk. Norge?. " Do you speak english?" Nope! Vi går videre. Han ene snapper opp Norge. Han forteller at broren hans bor i Sverige. Han lirer utav seg noen setninger på svensk. Stopper opp å snakker med de en liten stund. Han ene inviterer Shirin med ut på en pub på kvelden. Shirin takker nei. Han henvender seg til meg siden han vil ha "godkjenning" av moren. Glem det! min datter SKAL IKKE ut  med dere. Jeg blir invitert med. Nei takk! 

Vi skal ikke kidnappe henne eller noe hvis  det er det du er redd for.. Hm… tenker jeg. Datteren din har sånn funny, beautiful face. Dessuten så må du tenke på karmaen. Det du sender ut får du tilbake og du må ha tillit til folk fortsetter han. Jeg tenker at å holde seg langt vekke fra disse to, "sjarmerende" mennene vil være det tryggeste valget både for oss og karmaen.

 Vi står rett utfor McDonald`s. En dørvakt har fulgt med oss. Vi vil riste de av oss. Vi sier at vi vil inn på Macen. De viser tegn til å ville være med inn. Vi sier at vi ønsker å gå inn alene. De trekker seg tilbake. Håndhilser og sier at hvis det er meningen så treffes vi igjen… Jeg har mine mistanker. Venter de utforbi til vi er ferdige eller går de videre? Lufter tanken for Shirin. Hun sier "pfft" Klart ikke , mamma"! 

På MacDonald`s er det endel dyrere enn andre spiseplasser som vi har sett til nå. De fleste er turister eller indere kledd i dyre dresser/ klær. På menyen har de kun kylling, fisk eller  vegetar. Den "skikkelige" hamburgeren har måtte vike. Kanskje ikke så rart når kyr er hellige i dette landet… 

Kommer oss ut og legger kursen hjemover. Mørket har lagt seg over Delhi. Vi har et stykkke å gå før vi kommer hjem. Mens vi tusler i retning av basaeren kommer "plutselig" en kjent mann opp ved siden av oss. Ska sei! Jammen var det ikke en av de to vi snakket med tidligere. Han spør oss om hvor vi bor etc. Vi prater, men gir ingen opplysninger. Han vil møte oss igjen i morgen, . Nei takk! 

Han kan ta oss med på en rundtur i Delhi- kun 400 rupi for 5 timer. Firmaet hans ligger rett her nede. Vi kan være med han hvis vi ønsker. Vi takker nei takk atter en gang og krysser veien.

Går sånn omtrent midt i veien. Langs veikanten sitter det mennesker og dyr om en annen. Vi kjenner stanken av krydder/ mat og urin. Det ligger søppel overalt. Blir enige om at de som går med sandaler er modige. Frister ikke oss noe særligt! Ære være de norske fjellskoene. 

Kommer oss velberget hjem! 

Delhi Belly

Dag 91

Søndag 30 jan

Ingen store høydepunkt i dag heller. Shirin dropper frokosten i dag, Vil sove. Jeg går opp alene. Resepsjonisten spør hvordan formen hennes er. Jeg sier litt bedre, men må hvile. Han nikker. Sier til "kokken" at hun ikke kommer. Spør om det er greit at jeg tar med juice og banan til henne. Han nikker og kommer med to bananer så hun kan få. Snillt! 

Jeg sitter og leser. Strømbrudd. Tar ca 5 minutt så kommer strømmen tilbake. 

Vi går ut en liten tur, men også idag var en "dårlig dag". Tilbake til rommet. Satte oss på taket, og surfet litt på nettet. Pendler mellom tak og rom.

Nok en dag hvor vi er lenket imellom de samme veggene. 

Det er visstnok veldig normalt å bli dårlig i magen når du kommer til India. Sier du at du er syk, så referer de med en gang til (the) "Delhi belly". Med indisk klang så vil du også høre at det rimer. Vi synes det er litt morsomt også.  

Dag 90!

Dag 90

Lørdag 29 Januar. 

"3mnd" på tur!

Ber de om å setta på varmen til vannet. Her må dusjing planlegges. Det tar ca 20 minutt før vannet er varmt opp. Da har du 10 minutt på deg før vannet forsvinner. Det er gutta-boys i resepsjonen som styrer knappene. 

Shirin velter seg utav sengen for å bli med til frokost. Inn på rommet. Virker en smule bedre i dag. Fremdeles vondt i mage og kvalmen. Men ser bedre ut. Hun setter på tven. Bollywood for alle penga. 

Det går sakte, men sikkert framover. Hun klarer å ta seg en dusj og vi sitter på taket ett par timer på kvelden. Så lenge vi holder oss i nærheten av rommet så går det greit. Etter en ukes tid med magetrøbbel så begynner min form å ta seg opp… Krysser fingrene for at det blir bedre snart. 

Jeg var nede i resepsjonen for å spør om de hadde ledige rom fra tirsdag av. Vi har sett lite og ingenting av Delhi så langt. "Dere har nok tid. Èn dag i Delhi, og èn dag i   Agra. Kom tilbake når det nærmer seg slutten av bookingen, så skal vi komme fram til en løsning" sa resepsjonisten og smilte. Ingen hast med det tydligvis. 

Vi får passordet til det trådløse nettet. Så greit! En mann som jobber her setter på musikk fra 80-tallet for oss. Vi er de eneste som sitter inne på internettcafeen. 

Bestiller mat på taket nok en gang, og spiller kort før vi tusler ned til rommet.

Stekt ris, please!

Dag 89

Fredag 28 Januar

Opp til frokost. Shirin får i seg en banan. Hun går ned på rommet igjen. Jeg blir sittende alene. Alle bordene er opptatt og et par kommer inn. De ser seg rundt å spør om de kan sette seg ned. De er fra Canada, og kom i natt. Wes og Cindy. 

De skal til Nepal etter at de har vært her i India. 

Jeg trekker meg tilbake og sjekker tilstanden til barnet mitt. Fremdeles dårlig, men mot alle odds så steller hun seg. Vi tar en svipptur ut for å se. Kjøper shampoo og balsam. Shirin reagerer på lukter ute. 

Når en i utgangspunkter er kvalmen så er de ulike luktene, alt ifra røkelse- "dolukt" ganske mektig å ta inn. Resepsjonisten kommenterer at det var en rask tur. Det tok ca 10 min. Shirin må spy. Tilbale på rommet. Hviler og samler krefter. 

Vi kommer oss opp på taket og bestiller stekt ris. Back to bed.

Kaputt!

Dag 88

Torsdag 27 Januar.

 Delhi- 1 dag. 

Får med oss frokosten- såvidt. Begge to er syke. Magen så slår seg vrang. Holder oss inne på rommet hele dagen. Ligge bare å slapper av på sengene. Godt vi har booka oss inn her noen netter. 

Jeg er den av oss som er i best form. Tar en tur opp på taket. Der selger de vann/ brus og enkle retter. Kjøper en flaske vann og tilbake på rommet. Går opp på internettcafeen en halv times tid. Shirin er på rommet hele dagen etter frokost-stuntet.

Vi bestiller roomservice utover dagen. Deler èn liten lunchrett, noe som var akkuratt passelig. Kvile, kvile. 

Hi Delhi

Dag 87

Onsdag 26 Januar.

I dag er dagen for å forlate Kathmandu og Nepal kommet. Shirin våkner opp om morgene og er ikke heilt i form. Hun kaster opp.

 Hun  får slappet av en halv times tid før vi må sjekke ut.

 Taxisjåføren står utfor å venter på oss. 

Vi kommer oss til flyplassen hvor vi treffer taxisjåføren fra sightseeingen. Begge taxisjåførene ønsker oss god tur videre. 

Nå var det å finne rett inngang inn på flyplassen. Navnene på de ulike flyselskapene står på skilt utenfor. Stiller oss i en lang kø. Når vi kommer bort til døren står det en militærvakt og passer på at alt går riktig for seg. Han snakker på nepalsk. Shirin ser at han ser på henne imens han snakker, og kikker bak for å se om det var noen andre han snakket til. Han såg på henne igjen og snakket mer nepalsk. Hun forstår ingenting, han tolker det som at hun ikke hører pga. bråket. Han referer seg da til nærmeste klubbmedlem og spør meg om Shirin er datteren min. "Ja". Han spør hvor faren er. Han peker på en blond mann som står lengre fremme i køen. Jeg rister på hodet- "nei, det er ikke han " Han kikker spørrende på meg. Vi må følge køen og går uten at han får stilt flere spørsmål.

Kommer oss frem til neste post etter mye trengsel. Virker som om det gjelder å komme først frem. Her må vi vise pass + flybilletter. Ok! Godkjent. Han sender oss videre til en kvinnelig vakt som kroppsvisitere alle damene som skal inn flyplassen. De gjennomlyser også bagasjen.  Jeg går først. Inn i ett lite avlukket. Hm… hun stopper opp- kjenner visakortet mitt som er gjemt på en hemmelig plass. Tar det ut- viser det frem- går igjennom. Shirin sin tur. Hun roper : " Mamma" . Jeg må tilbake for å holde flaske og pass som hun holder i hendene . Kontrolløren gjentar "mamma"? Shirin bekreftet at jeg var moren hennes, og sa at jeg såg så ung ut til å være moren hennes. Hun hadde også spurte hvor gammel Shirin var.  Slipper henne kjapt igjennom. 

Endelig inne ved skrankene. Speider på skiltene fo å finne rett flyselskap for å få sjekket inn. En mann kommer bort og spør om vi trenger hjelp. Han tar billettene i fra oss og ber oss stille oss i DEN køen. Flyselskapet har 3 luker for innsjekking og vi blir sendt bort i luken med minst folk. Ingen problem. Ser at vi kommer før folk som sto langt framme i køen på utsiden . Får boardingpasset og tar rulletrappen opp til 2 etg. Fyller ut skjemaet for utreise. En kineser stiller seg ved siden av oss. Han spør om å få låne pennen.  Sure! :)

Inn i en ny kø. Vi stiller oss inn i rekken, følger strømmen. En vakt kommer og "flytter" oss over i " rett " kø. Den for utlendinger. Shirin først, jeg etterpå og kineseren til slutt. Vi snakker sammen mens vi venter på at Shirin skal bli ferdig. 

Mannen i luken vinker meg bort. "Anita??!!!! Why do you have a nepali name??" BOMBA! Forklarer at det er et populært navn i Norge. Kommer oss igjennom etter at han har stemplet oss ut. Venter inne i terminalen. Setter oss ned i ti minutt. En mann roper Delhi- Delhi. Klokken er halv to og på billetten står det boarding 14.20. Altså en time igjen. Hekkan! Der røyk den røyken i vasken. 

Ny kontroll. Damer i èn kø, menn i en annen. Ny kroppsvisitering, også denne gangen kjenner dama visakortet. Fram med det atter en gang. Går igjennom. Neste stopp. Gjennomgang av håndbagasjen. Stempler boardingpassene. Går bittelitt videre. Ny kroppsvisitering og ny kontroll av håndbagasjen. Endeligt fremme ved gaten. Ombord på bussen og gjett hva??? Ny kontroll av håndbagasjen før vi får går inn på flyet. Ny kroppsvisitering og nytt stempel på boardingpasset. Omsider ombord. 

Går til setet vårt. "Hello!" vinker og hilser en mann. Kineseren har fått sete rett bak oss. Vi hilser tilbake. Han spør om å få låne pennen igjen. 

Får en lapp av han hvor han har skrevet opp et tips til hva vi kan gjøre i Delhi. 

Vi takker og bukker. Kommer oss opp i luften etter mye forsinkelser. Shirin sitter ved vinduet og mens vi ser ut for å nyte utsikten dukker Mt. Everest opp. Flyet og fjellet lå ca i samme høyde. Fjellet strekker seg langt over skyene. Dessverre så lå kameraet i sekken, som var i hyllen. Idet vi skal gå av flyet spør vår "nye venn" om vi trenger skyss noen plass- om vi har hotell etc. Vi bekrefter dette. 

Inne på terminalen må vi finne registrerings-skjema. Alle hyllene er tomme. Vi går bort til en skranke. Kineseren er hakket foran og tar med tre skjemaer. Han får atter en gang låne penn. Han gir oss mailadressen sin og telefonnummeret sitt og sier at hvis vi trenger hjelp til noe, lurer på noe eller vil finne på noe så må vi bare ta kontakt. Shirin gir vår mailadresse til han. 

Shirin likte denne mannen og er oppsatt på å spleise oss. Tilfeldigvis så leste vi i et horoskop på flyet. Der sto det at det ville dukke opp en mann helt uventet.

Jeg deler ikke samme tanke som henne. 

Vi stiller oss i en ny kø. Må registrere oss i innsjekkingen. En "streng" mann som sitter alene, vinker meg bort. Han spør om diverse, sjekker visumet og slipper meg inn. Shirin derimot har blitt ropt opp i en annen skranke. Hun står med ei ung jente som reiser alene. De bak skranken tror at Shirn og hun reiser sammen. Det de ikke ser er at visumet er fra to forskjellige land. Jenta har fått sitt visum i Roma , og på hennes visum mangler flere opplysninger. 

De spør om de reiser sammen og begge sier nei. 

Begge to slipper igjennom.

Når vi skal hente bagasjen så kommer han til unnsetning igjen. Veldig hjelpsom og hyggelig mann. 

Vi veksler inn penger på flyplassen slik at vi har noen indiske rupi. Går ut av terminalen og ser sjåføren våres som venter. Ser på klokken at vi er 1,5 time forsinket i forhold til det oppsatte skjemaet. 

Førsteinntrykk av Delhi: - mye mer rikdom her enn i Nepal. Tydelig at vi er kommet til en storby som er moderne. Kjører forbi strore hotell og digre palass. Sjåføren peker ut statuen av Mahmat Gandi. 

Kommer etter en halv times tid inn i en gate som minner oss om Thamel. Mye folk i gaten, tuting, turister, kuer etc. "Yes, madam", peker inn i ett lite smug for å vise oss at vi er framme. Han er relativt dårlig i engelsk. Han parkerer bilen og vi jumper ut. Han bærer den ene sekken for oss. Leder oss inn i ett annet trangt smug, forbi et slags pissoar som står plassert midt inni her. Vi passere mennen som står i dokø og guider oss frem til Smyle inn. 

Viser resepsjonisten bookingpapirene våre. 

"Hva er det?" sier han.  

"Hæ?" Jeg kikker på papirene. "Åh! Du mener Vip- rabatten?"

 Hmm.  Har ALDRI sett dette før. 

"En gang må være den første" svarer jeg smilende. 

Viser han VIP Backpacker- boken.

"Cleaver girl!" sier han. 

En mann står allerede ved disken . Han skal også sjekke inn. Han får med seg at vi er norske. Mest sannsynlig så ser han passene våre. Han går rett på sak og lurer på om vi kommer fra Oslo eller Bergen. Jeg svarer Stavanger. Han forteller at han er fra Moskva og likte Norge. 

Det er ALLTID spennende å komme til nye plasser og se hvordan rommet ser ut. Vi vet at vi har dobbelseng og eget bad på rommet. Rommet er ca 12 kvadrat. Sengen helt grei. Badet mye mer moderne enn hva jeg hadde trodd, Det var et stort pluss :)

Må ned igjen om ti minutt  for å hente passene. Når jeg kommer ned så må jeg registrere oss i "gjesteboken". Der må jeg skrive inn hjemmeadresse og alder. Jeg spør om jeg skal skrive inn for Shirin. Jada, greit det - hvis du vet hvor hun bor.    "Jada, Hun er datteren min " 

"Nei??!!!"

 "Jo"

 Han bøyer seg ned på kne for å studere meg mens jeg skriver. Jeg trodde du var en søster eller  venn. "Nope!"  Han spør hvor gammel jeg var da jeg giftet meg. 20 år svarte jeg. Åh! sier han. Det er nesten som i min landsby. Han forteller videre at i neste uke så skal han gifte seg med en jente på 16 år. Han er 34. Jeg får nesten  sjokk. 

"16 år??!!!" 

"Jada, det er vanlig her, noen plasser er de enda yngre". 

Ganske spesielt når jeg har en datter på 18 år med meg. 

Får diverse info. Gratis internet 1 time pr dag på internett kafeen. Gratis frokost fra 8-11. Får håndklær siden det ikke lå på rommet. Det var visst også inkludert. 

Så langt er det veldig god service. Det liker vi! 

Tar oss en bli kjent runde på hotellet. Legger merke til at de har matservering på taket. Vi går opp og spør om det er mulig å få noe mat. Begge to sliter med magen, men fornuften sier at vi må ha noe mat. Vi velger pasta vegetar. God mat. Legger oss etterpå. 

Får studere området i morgen. De har dagsturer til Taj Mahal herfra + Jaipur. Resepsjonisten anbefalte oss begge plasser. Akkurat det vi har tenkt. Har ca 4 uker til disposisjon her i India. Hvis jeg har regnet riktig så kommer oppholdet her på ca 400 nkr for Shirin & meg i 7 netter inkl frokost, håndklær, 1 times internett, eget bad, tv og airconditon. Jammen ikke verst!