En bra del av Delhi

Dag 95

Torsdag 3. Februar 2011

Møtte opp til frokosten. Traff Ramoin på taket. Alle tre er klare for en ny runde rundt i byen. Vi sjekket med togbilletter i travel-desken. De sa at express- toget var fullt, men det var god plass på de andre togene. Greit å vite siden vi skal innom turisbyrået igjen i løpet av dagen. Vi ringer Samir og sier at han kan plukke oss opp ved jernbanestasjonene siden vi vil innom der for å kjøpe togbilletter før vi starter sightseeing-runden. Samir sier Nei, nei. Travelt på stasjonen. Vi går heller tilbake til byrået. Vi avtaler å treffe han om ca en halv time utenfor hostellet.

Vi går ut i gaten og venter. Flere sjåfører kommer bort og vil ha oss som kunder. Vi svarer høflig nei takk og sier at vi allerede har en sjåfør. 

En mann sirkler rundt. Han spør om navnet til sjåføren, hva tid han kommer etc. 

Han får telefonnummeret og ringer. Vi håper at han ikke avbestiller Samir til sin egen fordel. Etter samtalen kommer han bort og sier at han kommer om ca 5 minutt. 

Mens mannen snakker i telefonen ser vi en dame med et europeisk utseende komme mot oss. Hun har nettopp ankommet Delhi å lurer på hva det er å se i byen. Vi forteller om forskjellige plasser/ steder. Hun spør hvor langt severdighetene er i fra her, og forteller oss at hun vil gå. Vi svarer etter beste evne, og forteller henne at det er for langt å gå, og at hun burde ta en rickshaw. Hun spør hva en rickshaw er. Vi peker på rickshawene som kjører forbi og forteller "Rickshawen kjører deg til de forskjellige severdighetene. Sjåførene parkerer utenfor og venter til du er ferdig inne på tempelet/parken. Skulle det være noe å betale i parkering så betaler rickshaw-sjåføren din det. Du betaler når du er ferdig, altså slutten av dagen". En annen rickshaw-sjåfør får med seg samtalen. Han stopper "bilen". Vi forhandler en pris til henne på 300 rupi for en dag. Hun takker nei, ser fornærmet ut og går bestemt vekk. Hva skulle hun med en rickshaw? Vi snur oss og ser at Samir har parkert bak. Han lurer på om det er problemer og sier at vi må vel ta en annen sjåfør. Han har ingen problem med det. Vi prøver å forklare at det hadde ingenting med oss å gjøre, men en annen dame. Romain forteller videre at vi prøvde å skaffe henne en rickshaw-sjåfør. Men hun ville ikke høre på oss, og var bestemt på å ta Delhi "by foot". Nei-nei-nei, sier Samir og rister på hodet "Det er for LANGT å gå!" bekrefter han til oss.

Første stopp er turistbyrået. Vi hilser på mannen i fra i går. Han sjekker togbillettene. Ingenting ledigt. Det var han samme mannen som i går kveld. I dag er han småhissig og uhøflig og sier dere må planlegge bedre ennn dette!!! Dere er i India nå! 

Han snur dataskjermen mot Ramoin. Se, se! Jeg vil ikke lure dere. 

Det står forskjellige koder bak de forskjellige togene så det er vanskelig å forstå. "Dere kan ta turistbuss eller leie en bil til Jaipur". Vi spør om priser. "Med bil er det 7000rupi pr. pers til Jaipur". (Ca.900kr for 4-5timer). Skamdyrt! 

Vi spør om lokale busser. Han rister på hodet. "Det er farlig! Selv ikke indere tar de hvis de ikke må. Dere må passe på pass, penger og bagasje. Sannsynligvis så blir dere frastjålet alt."

 Det blir eliminert. Vi takker for hjelpen og går tilbake til sjåføren vår. Det må finnes en annen måte å komme fra A- B på som er rimeligere enn det han tilbød oss. 

Samir vet om et annet turistbyrå. "He is my friend. He will help you! No problem, no problem!" sier Samir og guide oss inn på neste plass. En ny mann sitter bak skranken. Vi sier at vi ønsker å reise til Jaipur dagen etter. Han sjekker togene å sier at det første toget er ledig 17 februar. "Javel… Hm.. merkelig". Vi spør om lokale busser for å dobbelsjekke. Han sier det samme. Det er farlig og det frarådes. "Men" sier han, "dere kan leie en bil for 4 dager. Han kjører dere til Jaipur, Agra og setter dere av på togstasjonen på kvelden. Dere disponere han slik dere vil. Han blir også sjåføren deres til de forskjellige severdighetene. Pluss at dere tar tog videre til Varanasi, inkludert i prisen. Ok?" Diskuterer pris. Done! Der har vi endelig en avtale i boks. Overkommelig pris og alle er fornøyde. 

Ut igjen til vår tålmodige sjåfør. "Ok?" Jepp! Vi tar ut ekstra cash og inn i rickshawen. Kjører ut på veien, sniker seg innimellom trafikken på en fantastisk måte. Smyger seg rundt hjørnene. Fasinerende å sitte bak å se hvordan han håndterer rickshawen. 

Første turistattraksjon for dagen er en park med masse røde bygninger. Husker ikke helt navnet, men det inneholdt "Illuminati", siden det var det de formene i parken var formet som. De er runde, firkantete, med trapper, uten trapper. Nesten som geoparken i stor utgave.

Det er få turister her inne. Folk kommer bort "photo?, photo?". Først trodde vi at de ville at vi skulle ta bilde av dem. Hva de egentlig mener er at de vil ta bilde av oss, sammen med oss. Vi stiller oss opp sammen med dem og blir fotografert. De håndhilser, vinker, det kan nesten virke som om vi er selve turistattraksjonen. Bruker god tid og tar masse bilder. Leker og tuller på de forskjellige bygningene. Går til parkeringsplassen. Ingen Samir. Vi venter og venter. Der kom han susende. "Old lady, handicapped- måtte kjøre henne. Sorry madam, sorry!" Ingen problem- det går helt fint. 

 Samir er godt kjent i byen og kjører fra plass til plass som han vet kan være interessant. Han styrer løpet og vi dilter etter. I dag er ønsket mitt å se minnesmerket til Ghandi. Han spør om vi vil stoppe her. Det ønsker vi jo selvfølgelig. Vi kommer inn i nok en diger park. Masse skolejenter sitter på plenen. Når de ser Romain bler de helt ville. Tiske, viske, smile, fnise. De er ca ti- elleve år. Vinker til oss når vi passerer. Kommer opp til en sti hvor vi har oversikt over hele parken. 

 Jentene kommer springende. "Picture, picture!" Vi knipser og knipser. De vil ha mer bilder, mer bilder! Helt ville! "Picture!!". 15jenter stiller seg opp og 20kommer springende. Når vi går videre må vi håndhilse på alle. Vi spør en lærer hvor mange elever det er. Han svarer ca 500. Fem-hundre-skolejenter på 1 lærer!!! 

Vi la merke til senere at det var eldre jenter i mengden som var med å passe på de mindre. Så selv om de kun var èn offisiell lærer, så hadde han hjelp. 

Vi går ned til minnesmerket. Av med skoene og inn. Folk stiller seg foran minnesmerket og ber. Vi tusler oppover igjen. En annen skole kommer inn i parken. Denne gangen er det en gruppe med gutter. Anslår de til å være rundt ca 500 elever her også. Guttene er like nyskjerrige som jentene. Håndhilser og fniser. "Picture, picture". Ny runde. Vi er så heldige at vi står i midten av guttene og jentene og nå kreler det av skolebarn overalt. Kommer oss imellom alle barna. Vinker og sier ha det. 1000 nysjerrige elever vinker og sier "bye" idet vi passerer. 

The Red Fort

Samir kjører oss videre til Red Fort. Digert! Vi ser oss omkring og tar bilder. Idet vi passerer folk hører en hvordan mobiltelefoner og kameraer knipser bak oss. Fremmede mennesker tar bilder av oss uten at vi "vet" om det.  

Et siste "must" før vi avslutter dagen er en moskè. Visstnok populær. Den ligger på en høyde og har god utsikt til byen. Vi må betale penger for hvert kamera og mobiltelefon vi tar med inn. Jeg venter på utsiden imens Shirin og Ramoin går inn. Jeg spør hvordan det var. Shirin svarer "Det var en moskè, ingenting mer, ingenting mindre". Jeg går inn. Da jeg kommer ut igjen sier jeg "Du hadde rett, det var en moskè, ingenting mer, ingenting mindre". 

Romain,  The Red Fort

Når vi kjører fra moskeen spør Ramoin om vi skal hjem til Samir. Sjåføren vår nøler. "Dere er velkomne, men jeg bor langt utenfor byen. Minimum 1 time hver vei med rickshawen, så dere er tidligst hjemme rundt elleve- tiden". Jeg kjenner at jeg eg holsulten og makter ikke å vente 1 time til før vi er framme og i tillegg er det uvisst om vi får mat.  Ramoin spør hva vi har lyst til. Blir enige om at det er for langt vekke og bestemmer oss for samme resturant som i går. Den er rett rundt svingen.

Samir tar igjen styringen over menyen. Han bestiller og vi får severt en rekke godbiter. Shirin er i det nysjerrige hjørnet, noe han legger merke til. Hun spør om navnet på de forskjellige matrettene, og han forteller at hun må smake ditt og smake datt, og vi får spesialleveringer. Idet vi sitter å spiser inviterer Samir oss til bryllupet hans. Dato var uvisst - når moren fant en god kone til han, men han anslo at det skulle være rundt de 2 neste årene. Planene hans var klare. Først spare penger, gifte seg og få to barn. Gutt og jente. 

 Utveksler mail og telefonnummer. "Ring meg hvis dere komme tilbake til Delhi!" sier han smilende. Vi takker og bukker for to knallkjekke dager, og setter turen hjem.

Tilbake på Smyle Inn. Slitne etter to innholdsrike dager. Vi setter oss opp på taket. Slapper av. Nye gjester har ankommet. Fire jenter/ damer sitter å prater. De er fra Polen og Latvia. Vi prater sammen og spør om planer videre etc. Klokken nærme seg halv ti. En mann kommer opp på taket og brøler: "sleepingtime". "Nei" svarer de nye damene. Mannen roper igjen, "sleepingtime". Mannen forklarer at de sover oppe her, og at de skal legge seg nå. Etter å ha oppholdt oss lenge på hostellet så fant vi ut at de fleste som jobbet her- bor her. Sover, dusjer og spiser på taket. Resepsjonisten hadde seng nede i resepsjonen siden han måtte være tilgjengelig 24/7.

 Èn etter èn forsvinner vi ned til rommene våres, pakker tingene våre og tar kvelden.