Dag 18
22. November
Står opp rundt kl. 8, tar meg en lang dusj og går ned til frokost. Det kreler av indere!
- Where are you friends?
- Nei, altså, de har dratt til Norge.
Servitøren ser med ett urolig ut; Do you want roomservice today, Miss?
- Hva?
- Roomservice.., Madam.
Han kikker først på meg, tripper litt med bena, deretter på mengden. 30 par med inderøyne måler meg opp og ned. Jeg blir helt satt ut av spørsmålet og hodet fylles av spørsmål; Er det meg? Er det klærna mine? Prøver du å redde meg fra inderene. Eller inderene fra meg? Nei.. Dette var rart. Jeg avviser tilbudet, blir satt ved ett langbord langt der baki for meg selv. Drar opp boka.
"Veg or non veg?" Spør servitøren småstressa.
Veg, smiler jeg. En annen servitør serverer meg pølser. Og han springer med svetten rennende fra ene enden til andre. Det går helt fint beroliger jeg. Jeg får "nepalsk pudding" (minner om vaffel) - this one is on the house sier han og gliser stort.
Tar opp boka å begynner å lese. Merker at mengden flytter seg innover de tomme stolene på langbordet. Klikk- Kikker opp, ett kamera i ansiktet og to kvinner i saari som står å poserer bak meg. Klikk-klikk. "Photo-photo please" - men fortsett å spise er du grei. De knipser i vei.
- English or Hindie?
- English.
Noen få spørsmål til før "only one photo" er på banen igjen. De introduserer seg som søstre, husband, tante, bestemor og svigermødre. Hele familien er på plass! En energisk dame sier at jeg minner henne om dattera som studerer i England - om ikke jeg vil være med dem på tempel-sightseeing idag, for det hadde vært så koselig. Forteller at jeg skal videre til Bangladesh iløpet av dagen.
"Åh stakkars barn! Der får du ikke skikkelig mat, du må spise. Spise!" Og de bestiller og bestiller og bestiller mer mat. Jeg prøver å gi beskjed om at jeg allerede er mett, trenger ikke så mye mat.
- og hvorfor serverte ikke hotellet ris til frokost? Bhat bhat bhat!!! Dhal! Det er ett komisk øyeblikk.
De setter seg ned foran meg og passer at jeg spiser til tallerkene er tømt. Jeg tør ikke å gjøre annet.
Tross overfóring, hadde jeg og kvinnen flere interessante samtaleemner under frokosten.
Intenst, men gjestfritt.
Møter Karma litt senere på dagen, vi freser ut på til flyplassen på motorsykkelen, med 55L-sekk på ryggen og håndbagasje på 15L. Også jeg får avskjedsbånd rundt halsen av både hotellet og Karma.
Klokka 16.30 lander jeg i Bangladesh. Flyplassen er overraskende moderne til SAARC-land å være.
Jeg har overhode ingen aning om hva som møter meg i Bangladesh, hvor vi skal eller hva man bør gjøre.
Trenger visa-on-arrival, og blir stående fast i lang kø. En rekke nepalesere skal på seminar i Bangladesh. Det er kun en mann som jobber og hvert visum tar lang tid.
1,5 time senere står jeg fremdeles på stedet hvil. Tripp-trapp-utålmodig blir det omsider min tur.
Papirene har jeg hatt klar i hånda i godt over en time, han rister på hodet og rekker papirene mine tilbake innen ett minutt.
- Where are you staying?
Hakke peiling vell! Marthe har booka en eller annen plass, og hun venter på meg her på flyplassen. Prøver å forklare.
- Address!!, han er ikke imponert.
- I don't know! - Hun skal jo liksom ta meg med dit.
Jeg blir bedt om å finne Marthe på flyplassen, men jeg får ikke lov å gå ut.
Marthe er mest sannsynlig på venterommet, her står jeg fastlåst med immigrasjonen. Trasker bortover og prøver å komme på noe lurt. Det finnes ikke Internett i 1 etasje, ei heller har jeg noe telefonnummer å ringe. En eldre mann småjogger bort til meg. "Any problem miss?" Han har på seg en sidelang hvit kjole, rødfarga langt skjegg og en liten brodert hatt på hodet. Forklarer problemet, han tar meg med til politiet, hvor de diskuterer frem en løsning. Han får navnet mitt og Marthe sitt på en lapp, og springer ut å leter etter henne. I realiteten har jeg ingen aning om Marthe faktisk er på flyplassen. Jeg er 2 timer på overtid..
Jeg er trøtt, oppgitt og rett å slett litt motløs. En japaner som har fått med seg hele scenarioet huker tak i meg. "Hurry and write down this address! Hurry! Do it now!" Hvisker han og viser meg diskré en lapp. Han forteller at det samme skjedde med ham ifjor. Er halvveis igjennom adressen før den eldre mannen kommer joggende tilbake med lappen seirende i lufta og ett stort smil. Tar ett dypt åndedrag, takker japaneren. Takk takk takk Marthe for at du enda er her! Mumler jeg på norsk idet vi småjogger tilbake. Sniker i køen, her har du addressen!
- Ikke godkjent! Gatenavnet fins ikke.
De prøver å ringe telefonnummeret som er skrevet på lappen, ingen som tar telefonen i den andre enden. Det vil si Marthe som har mobilen på lydløs og ikke merker at vi ringer.
Mannen med skjegget legger på sprang atter en gang.
Jeg blir bedt om å sett meg bak pulten i en kontorstol ved siden av politiet, imens de sjekker informasjonen på de resterende søkerene. De glir forbi uten problemer. Ser at de har ett windows-dokument med hotellnavn, gateadresse og telefonnummer på datamaskinen slått opp. De sjekker informasjonen skrevet på lappen opp imot dokumentet. Gjestehuset skrevet ned, fins ikke på den lista.
5 politimenn til ankommer åstedet og jeg blir avhørt som en kriminell foran søkerene, imens informasjonen deres blir sjekket. Det er 7 politimenn til sammen.
- Hva gjør du i Bangladesh?
Jeg er her for å møte Marthe og reise, hun har vært her før og vet hvor vi skal.
- Hva skal du se i Bangladesh?
Jeg vet ikke.
- Hvilken del av landet skal du oppholde deg i under oppholdet?
Jeg vet ikke.
- Hvor lenge skal du være her?
Jeg har ikke en eksakt dato, en uke tror jeg.
- Du har ingen papirer ut av landet? Hvordan skal du forlate landet?
Jeg har visum til India, skal krysse grensa by foot. Fly fra Kolkata 13/14.
De hånler, og går igjennom lista med address og navn.
- Denne plassen eksisterer ikke, skal du fortelle meg at Marthe også finnes eller haha?
Marthe er min venn fra Norge, hun kom hit for litt over 2 uker siden.
- Ha ha ha..Og denne Shirin da.. Er hun også "liksom din venn"?
Nei,.. Det er meg det.
De stivner.
- is that really you?
Jeg nikker.
Ett gys går gjennom mengden. De kikker på meg, finner passet mitt og blar til første side. Kikker på navnet mitt, kikker på meg. De er helt forvirret.
- Det er ett muslimsk navn! Hvordan kan du hete det? Vi er også muslimer, vi må hjelpe en felles muslim.
Jeg sier ikke ett knusk...
Stemningen går fra avhør til at jeg får brosjyrer med plasser å besøke i Bangladesh.
De klapper meg på skulderen og sier at dette ordner seg. Hvis jeg ikke hadde en plass å bo så skulle de sannelig finne en for meg. Vil jeg ha te? Er jeg sulten, jeg har jo vært der så lenge...
Jeg er helt i sjokk over denne endringen i mannfolka.
Moskéen ligger like over hvor vi sitter og Imamen kommer ut etter bønn. Han står på avstand og hører hva politifolkene diskuterer.
Mannen i kjole kommer tilbake. Det var en bokstav som lignet på en annen. Problem fixed, og jeg kan fortsette videre til immigrasjonen - med den eldre mannen og Imamen hakk i hælene.
Immigrasjonmannen spør meg en rekke spørsmål for å bekrefte passinformasjon. Hvor jeg har vært, hvor jeg skal etter Bangladesh. På høyre side står mannen med skjegget å gjenforteller historien om at han måtte springe frem og tilbake, han snakker over hodet mitt til immigrasjonsmannen på venstre side og grensepolitet i båsen til hans høyre. På venstre side står Imamen og priser navnet mitt."Det er ett flott og vakkert navn. Bare spesielle mennesker blir gitt det navnet, for det var mystikk og helligdom i de som ble skjenket en så stor gave i form av navn. At jeg bar det navnet måtte gjøre meg sentral i noens skjebne en dag. Slik jeg var sentral i hans skjebne som var heldig nok til å møte på meg. Wallah! Inshallah! Som det står skrevet". Jeg prøver å følge med på både han og immigrasjonsmannen foran meg. Det er masse å følge med på.
Imamen spør spørsmålet jeg frykter mest.
- er du muslim?
Jeg smører på: My father is muslim, my mother is christian, how can I pick only 1 God?
Sier jeg og smiler uskyldig. De ler med, og er overraskende nok fornøyd med det svaret. Jeg har ivertfall ett muslimsk navn! Immigrasjonsmannen vinker meg avgårde. Håndhilser alle, en etter en og måtte oppholdet mitt i Bangladesh bli fantastisk!
Marthe hadde kommet i snakk med en tysker som også ventet på noen. Hun hadde blitt oppdatert om køen, så Marthe var informert. Hun kunne også fortelle meg at 1 uke i året hadde de security-week. De er mye strengere med søkerene og fordoblet med politi på flyplassen. Uka ble kickstarta idag....
- Okei, så vi bor i en bra del av byen, det er ikke så mye folk her sammenlignet og støynivået er middels iforhold til andre plasser. En såkalt rikmannsplass, husk det. Flere menn reker rundt i gatene med tepper surret som skjørt rundt magen, singleter og trasker barfot igjennom søppelet som flyter langs gatene. Ingen kvinner i sikte. En rekke tiggere uten kroppsdeler sitter langs veien.
- De fleste ble skadet da Bangladesh brøt ut fra India, sammen med Pakistan, bare noen få tiår tilbake, informerer Marthe.
- Det som er vanlig å gi er 2 eller 5 taka, sier hun og gir han ene mannen en 5'er.
Rommet er helt ok. Det er akkuratt plass til 2 senger og 2 nattbord. Badet har dør, en vask og hull i gulvet. En av de ansatte kommer med insektsspray og sprayer rommet opp og ned i mente. Den ene ruta er knust, så det hadde vært greit med mygg på besøk natta før, forklarer hun. Ruta peker ut mot en sjakt og ikke ut-ut. Dette skal bli interessant.
Vi går ut å spiser middag. Får servert Dhal, Bhat, grønnsaker og roti. Priser meg lykkelig for at det finnes brød når vi må spise med fingrene. Det er lov å dele brød med begge hender, men venstre hånd skal generellt sett ikke være i nærheten av maten. Tar du den nærme munnen, så grøsser de. Setter meg på venstre hånd og lærer meg å spise med høyre.
Ligger i senga og holder på å sovne. Jeg kan høre rotter som leter gjennom søppelet i sjakta. En mann fra ett annet rom hoster så det gir gjenlyd. Rottene romsterer skremt med hvin og hves. Snur meg til andre side og får mosquito coil inn i nesa, i øyene og munnen. Legger meg på ryggen og smiler - det er nå det begynner!
Nok en gang får jeg en bekreftelse på hvor lett det er å tilpasse seg omgivelsene. Man bare slutter å tenke på alt som kunne ha vært og nøyer seg med det som er. Jeg har en seng, jeg er i Bangladesh, jeg ble ikke deportert. Jeg skal oppleve og lære masse på denne turen. Jeg er lykkelig!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar