Blir jeg deportert nå?

Dag 18

22. November 

Står opp rundt kl. 8, tar meg en lang dusj og går ned til frokost. Det kreler av indere! 

- Where are you friends?

- Nei, altså, de har dratt til Norge.

Servitøren ser med ett urolig ut; Do you want roomservice today, Miss? 

- Hva? 

- Roomservice.., Madam. 

Han kikker først på meg, tripper litt med bena, deretter på mengden. 30 par med inderøyne måler meg opp og ned. Jeg blir helt satt ut av spørsmålet og hodet fylles av spørsmål; Er det meg? Er det klærna mine?  Prøver du å redde meg fra inderene. Eller inderene fra meg? Nei.. Dette var rart. Jeg avviser tilbudet, blir satt ved ett langbord langt der baki for meg selv. Drar opp boka. 

"Veg or non veg?" Spør servitøren småstressa. 

Veg, smiler jeg. En annen servitør serverer meg pølser. Og han springer med svetten rennende fra ene enden til andre.  Det går helt fint beroliger jeg.  Jeg får "nepalsk pudding" (minner om vaffel) - this one is on the house sier han og gliser stort. 

Tar opp boka å begynner å lese. Merker at mengden flytter seg innover de tomme stolene på langbordet. Klikk- Kikker opp, ett kamera i ansiktet og to kvinner i saari som står å poserer bak meg. Klikk-klikk. "Photo-photo please" - men fortsett å spise er du grei. De knipser i vei. 

- English or Hindie?

- English. 

Noen få spørsmål til før "only one photo" er på banen igjen. De introduserer seg som søstre, husband, tante, bestemor og svigermødre. Hele familien er på plass! En energisk dame sier at jeg minner henne om dattera som studerer i England - om ikke jeg vil være med dem på tempel-sightseeing idag, for det hadde vært så koselig. Forteller at jeg skal videre til Bangladesh iløpet av dagen. 

"Åh stakkars barn! Der får du ikke skikkelig mat, du må spise. Spise!" Og de bestiller og bestiller og bestiller mer mat. Jeg prøver å gi beskjed om at jeg allerede er mett, trenger ikke så mye mat. 

- og hvorfor serverte ikke hotellet ris til frokost? Bhat bhat bhat!!! Dhal! Det er ett komisk øyeblikk. 

De setter seg ned foran meg og passer at jeg spiser til tallerkene er tømt. Jeg tør ikke å gjøre annet. 

Tross overfóring, hadde jeg og kvinnen flere interessante samtaleemner under frokosten. 

Intenst, men gjestfritt.

Møter Karma litt senere på dagen, vi freser ut på til flyplassen på motorsykkelen, med 55L-sekk på ryggen og håndbagasje på 15L. Også jeg får avskjedsbånd rundt halsen av både hotellet og Karma.

Klokka 16.30 lander jeg i Bangladesh. Flyplassen er overraskende moderne til SAARC-land å være.

Jeg har overhode ingen aning om hva som møter meg i Bangladesh, hvor vi skal eller hva man bør gjøre. 

Trenger visa-on-arrival, og blir stående fast i lang kø. En rekke nepalesere skal på seminar i Bangladesh. Det er kun en mann som jobber og hvert visum tar lang tid. 

1,5 time senere står jeg fremdeles på stedet hvil. Tripp-trapp-utålmodig blir det omsider min tur.

Papirene har jeg hatt klar i hånda i godt over en time, han rister på hodet og rekker papirene mine tilbake innen ett minutt.

- Where are you staying?

Hakke peiling vell! Marthe har booka en eller annen plass, og hun venter på meg her på flyplassen. Prøver å forklare.

- Address!!, han er ikke imponert.

- I don't know! - Hun skal jo liksom ta meg med dit. 

Jeg blir bedt om å finne Marthe på flyplassen, men jeg får ikke lov å gå ut.

Marthe er mest sannsynlig på venterommet, her står jeg fastlåst med immigrasjonen. Trasker bortover og prøver å komme på noe lurt. Det finnes ikke Internett i 1 etasje, ei heller har jeg noe telefonnummer å ringe. En eldre mann småjogger bort til meg. "Any problem miss?" Han har på seg en sidelang hvit kjole, rødfarga langt skjegg og en liten brodert hatt på hodet. Forklarer problemet, han tar meg med til politiet, hvor de diskuterer frem en løsning. Han får navnet mitt og Marthe sitt på en lapp, og springer ut å leter etter henne. I realiteten har jeg ingen aning om Marthe faktisk er på flyplassen. Jeg er 2 timer på overtid..

Jeg er trøtt, oppgitt og rett å slett litt motløs. En japaner som har fått med seg hele scenarioet huker tak i meg. "Hurry and write down this address! Hurry! Do it now!" Hvisker han og viser meg diskré en lapp. Han forteller at det samme skjedde med ham ifjor. Er halvveis igjennom adressen før den eldre mannen kommer joggende tilbake med lappen seirende i lufta og ett stort smil. Tar ett dypt åndedrag, takker japaneren. Takk takk takk Marthe for at du enda er her! Mumler jeg på norsk idet vi småjogger tilbake. Sniker i køen, her har du addressen! 

- Ikke godkjent! Gatenavnet fins ikke.

De prøver å ringe telefonnummeret som er skrevet på lappen, ingen som tar telefonen i den andre enden. Det vil si Marthe som har mobilen på lydløs og ikke merker at vi ringer.

Mannen med skjegget legger på sprang atter en gang.

Jeg blir bedt om å sett meg bak pulten i en kontorstol ved siden av politiet, imens de sjekker informasjonen på de resterende søkerene. De glir forbi uten problemer. Ser at de har ett windows-dokument med hotellnavn, gateadresse og telefonnummer på datamaskinen slått opp. De sjekker informasjonen skrevet på lappen opp imot dokumentet. Gjestehuset skrevet ned, fins ikke på den lista. 

5 politimenn til ankommer åstedet og jeg blir avhørt som en kriminell foran søkerene, imens informasjonen deres blir sjekket. Det er 7 politimenn til sammen.

- Hva gjør du i Bangladesh?

Jeg er her for å møte Marthe og reise, hun har vært her før og vet hvor vi skal.

- Hva skal du se i Bangladesh?

Jeg vet ikke.

- Hvilken del av landet skal du oppholde deg i under oppholdet?

Jeg vet ikke.

- Hvor lenge skal du være her?

Jeg har ikke en eksakt dato, en uke tror jeg.

- Du har ingen papirer ut av landet? Hvordan skal du forlate landet?

Jeg har visum til India, skal krysse grensa by foot. Fly fra Kolkata 13/14.

De hånler, og går igjennom lista med address og navn.

- Denne plassen eksisterer ikke, skal du fortelle meg at Marthe også finnes eller haha?

Marthe er min venn fra Norge, hun kom hit for litt over 2 uker siden. 

- Ha ha ha..Og denne Shirin da.. Er hun også "liksom din venn"?

Nei,.. Det er meg det.

De stivner.

- is that really you?

Jeg nikker.

Ett gys går gjennom mengden. De kikker på meg, finner passet mitt og blar til første side. Kikker på navnet mitt, kikker på meg. De er helt forvirret.

- Det er ett muslimsk navn! Hvordan kan du hete det? Vi er også muslimer, vi må hjelpe en felles muslim. 

Jeg sier ikke ett knusk...

Stemningen går fra avhør til at jeg får brosjyrer med plasser å besøke i Bangladesh.

De klapper meg på skulderen og sier at dette ordner seg. Hvis jeg ikke hadde en plass å bo så skulle de sannelig finne en for meg. Vil jeg ha te? Er jeg sulten, jeg har jo vært der så lenge... 

Jeg er helt i sjokk over denne endringen i mannfolka. 

Moskéen ligger like over hvor vi sitter og Imamen kommer ut etter bønn. Han står på avstand og hører hva politifolkene diskuterer. 

Mannen i kjole kommer tilbake. Det var en bokstav som lignet på en annen. Problem fixed, og jeg kan fortsette videre til immigrasjonen - med den eldre mannen og Imamen hakk i hælene. 

Immigrasjonmannen spør meg en rekke spørsmål for å bekrefte passinformasjon. Hvor jeg har vært, hvor jeg skal etter Bangladesh. På høyre side står mannen med skjegget å gjenforteller historien om at han måtte springe frem og tilbake, han snakker over hodet mitt til immigrasjonsmannen på venstre side og grensepolitet i båsen til hans høyre. På venstre side står Imamen og priser navnet mitt."Det er ett flott og vakkert navn. Bare spesielle mennesker blir gitt det navnet, for det var mystikk og helligdom i de som ble skjenket en så stor gave i form av navn. At jeg bar det navnet måtte gjøre meg sentral i noens skjebne en dag. Slik jeg var sentral i hans skjebne som var heldig nok til å møte på meg. Wallah! Inshallah! Som det står skrevet". Jeg prøver å følge med på både han og immigrasjonsmannen foran meg. Det er masse å følge med på.

Imamen spør spørsmålet jeg frykter mest.

- er du muslim?

Jeg smører på: My father is muslim, my mother is christian, how can I pick only 1 God?

Sier jeg og smiler uskyldig. De ler med, og er overraskende nok fornøyd med det svaret. Jeg har ivertfall ett muslimsk navn! Immigrasjonsmannen vinker meg avgårde. Håndhilser alle, en etter en og måtte oppholdet mitt i Bangladesh bli fantastisk! 

Marthe hadde kommet i snakk med en tysker som også ventet på noen. Hun hadde blitt oppdatert om køen, så Marthe var informert. Hun kunne også fortelle meg at 1 uke i året hadde de security-week. De er mye strengere med søkerene og fordoblet med politi på flyplassen. Uka ble kickstarta idag....

- Okei, så vi bor i en bra del av byen, det er ikke så mye folk her sammenlignet og støynivået er middels iforhold til andre plasser. En såkalt rikmannsplass, husk det. Flere menn reker rundt i gatene med tepper surret som skjørt rundt magen, singleter og trasker barfot igjennom søppelet som flyter langs gatene. Ingen kvinner i sikte. En rekke tiggere uten kroppsdeler sitter langs veien.

- De fleste ble skadet da Bangladesh brøt ut fra India, sammen med Pakistan, bare noen få tiår tilbake, informerer Marthe. 

- Det som er vanlig å gi er 2 eller 5 taka, sier hun og gir han ene mannen en 5'er. 

Rommet er helt ok. Det er akkuratt plass til 2 senger og 2 nattbord. Badet har dør, en vask og hull i gulvet. En av de ansatte kommer med insektsspray og sprayer rommet opp og ned i mente. Den ene ruta er knust, så det hadde vært greit med mygg på besøk natta før, forklarer hun. Ruta peker ut mot en sjakt og ikke ut-ut. Dette skal bli interessant. 

Vi går ut å spiser middag. Får servert Dhal, Bhat, grønnsaker og roti. Priser meg lykkelig for at det finnes brød når vi må spise med fingrene. Det er lov å dele brød med begge hender, men venstre hånd skal generellt sett ikke være i nærheten av maten. Tar du den nærme munnen, så grøsser de. Setter meg på venstre hånd og lærer meg å spise med høyre. 

Ligger i senga og holder på å sovne. Jeg kan høre rotter som leter gjennom søppelet i sjakta. En mann fra ett annet rom hoster så det gir gjenlyd. Rottene romsterer skremt med hvin og hves. Snur meg til andre side og får mosquito coil inn i nesa, i øyene og munnen. Legger meg på ryggen og smiler - det er nå det begynner! 

Nok en gang får jeg en bekreftelse på hvor lett det er å tilpasse seg omgivelsene. Man bare slutter å tenke på alt som kunne ha vært og nøyer seg med det som er. Jeg har en seng, jeg er i Bangladesh, jeg ble ikke deportert. Jeg skal oppleve og lære masse på denne turen. Jeg er lykkelig!

Siste dag for trekløveren

Dag 17 

21. November 

Helt ærlig, så er hele gjengen fyllesyke. Det var en bra avskjedsfeiring for guttene som skal starte ferden tilbake til Norge utover dagen.

Har avtalt å spise frokost (lunsj) med Karma, som tar oss med til en lokal plass hvor vi får hver vår tallerken med Nepali Thali. Servitørene går mellom bordene og sjekker om noen vil ha påfyll av de forskjellige rettene. 

Imens Marius og Christian slapper av på hotellrommet, freser jeg og Karma ut til den indiske ambassaden på motorsykkelen. Passet kan nå hentes ferdigstempla. Henter guttene og vi går igjennom de lokale bazaarene og markedene og ender opp ved ett svært tårn midt i byen.

Det var 18etasjer en gang i tiden, ett jordskjelv halverte tårnet til 9. Den dag idag er det mulig å gå de 175 stegene til topps, og nyte utsikten. Noe vi gjorde. 

Det er trangt i tårnet,  og vi presser oss opp til veggene for å slippe forbi trafikk. Det er små runde vinduer med netting oppover, og antall trappetrinn er skrevet med rød skrift. 25-50-75-100

Trappene er hakket for høyt, det strammer i låra og er hakket klaustrofobisk oppover. I tillegg til at vi går i en evig ring, så vi er også litt småsvimle. Men hvem bryr seg vell om sånt når en så fantastisk utsikt venter på toppen? Det er definitivt verdt strevet.

På vei ned er vi heldige nok til å møte en hel skoleklasse -  I Norge tilsvarer dette 30elever. Her tilsvarer det 50+, som tar stor plass, og gjerne går 2-3 i bredden. Det er fullstendig innbrudd i intimsonen!

Setter oss utfor tårnet og drøser, før vi går tilbake til hotellet og pakker sekkene.

Marius og Christian får hvert sitt lykke-bånd (god tur på reisen) av både Karma og hotellet.

Freser ut til flyplassen, hvor det blir en kort avskjed.

Og jeg må ta den lange taxituren tilbake til Katmandu, alene.

Det er alltid forferdelig å måtte skille lag, og denne gangen var det ikke noe enklere. Det er en forferdelig stillhet i bilen, som tar 1,5 time på å komme seg tilbake. Det føles veldig tomt.

Karma plukker meg opp på hotellet. Han og en annen nepalsk venn tar meg med til en tibetansk restaurant. Til tross for en beskjeden utside, og at det ligger i andre etasje, er plassen stappfull.

Plassen var listet i Lonely-Planet boka og ligger på annethvert bord med turister. Imens vi spiser, slutter enda en kompis seg til oss. Sammen stormer vi fra plass til plass i Katmandu, til utesteder, jeg aldri hadde funnet frem til selv. Ender opp en plass hvor de spiller nepalsk musikk, og plassen er fullpakka med nepalesere. 

Tilbake til Katmandu

Dag 16

20. November

Bussen vår drar 7.00 og skal ta 7 timer ifølge papiret.

Vi drar 7.30 og bussen tar 9,5 time.

Humpeditten, humpedatten. Det er vanskelig å skrive, sove, i det hele tatt å sitte i ro.

Nepalske veier er ett kapittel for seg selv..

Første stopp, frokost for de som vil ha det.

Neste stopp lunsj, nepalsk buffeet.

Nærmer oss Katmandu og møter en helt grusom kø. Vi bruker 2,5 time på det som skal ta gjerne 30min til 1 time. Det skal være ett diplomatisk møte i Katmandu om 2 ukers tid. Det er satt opp millitærsperringer, hvor uniformerte menn stopper hvert eneste kjøretøy.NKøen i Katmandu er like fæl, ting tar laaaang tid. 

Med en pissetrengt Marius og Christian går vi noen omveier gjennom Thamel, da jeg klarer å lede oss til hotell jeg har bodd på før istedefor det vi bor på nå.

30min senere møter vi på Karma som tar oss med ut på middag og shopping, før han forlater oss å går på jobb. Under middagen blir vi fortalt at det var ett helt annet utekultur nå enn for bare tre år siden. Mafiaen og myndigheten slo seg i sammen og fikk fjernet bøkene fra gata. Fredag, som er den store drikkedagen, er nå nesten obligatorisk for nepalsk unge, på samme måte som lørdag er for nordmenn.

Kjøper noen øl og har siesta på rommet, før vi stikker til Purple Haze. Rekker akkuratt siste sang.

Møter på en tibetaner som er helt fasinert av meg og Marius som var innen rekkevidde på det tidspunktet. "You hair! Your skin! Så vakkert! Kan jeg ta bilde av dere, og sammen med dere? Kan jeg ta på huden din, og håret deres?" Det er ett morsom øyeblikk. Ironisk nok har han på seg Manchester United jakke.

Vi forsvinner nedover trappene og stikker på nattklubb. Blir kjent med noen nepalesere og bruker resten av kvelden med dem.

Verdens beste snarvei, Zip-Line

Dag 15

19. November

Starter dagen grytidlig, går oppover ett fjell for å se på soloppgangen.

Sola er rød, og desto høyere sola kommer opp, jo lengre og dypere klarer vi å se Anapurna og Himalaya i det fjerne. Det er ett magisk øyeblikk delt med x-antall koreanere og indere på toppen av ett fjell. Legger oss til å såve og får sovet ut imens lyset blir stadig sterkere utenfor.

Bestiller frokost og får pakket sekken imens maten blir tilberedt. Stikker til Zip-linen, vi har avtale klokka 11. 1,8km, med toppfart en plass rundt 90-100km/t. Blir bedt om å fylle ut papirer - i tilfelle vi dør, har vi gått med på dette frivillig. Ordner at Marius og Guiden kan kjøre ned og møte oss på den andre siden, slik at de slipper å drasse på all bagasjen. Denne zip-linen er visstnok en  av verdens mest ekstreme, og vi gleder oss som små barn.

Du kan se trailer her: http://youtu.be/MsOzAbUt8n8

På med utstyret, setter beina inntil døra og teller ned fra 5. Christian fyker forbi meg. Vi sitter å slapper av å nyter naturen på vei ned. Det er mulig at det gikk såpass fort, men begrepet av fart forsvant sammen med begrepet om høyde. Turen ender med ett smell, og vi trør av setet og kommer inn til ett restaurantområde hvor de spiller høy metalmusikk. Vi har utsikt over bungeejump-krana, naturen, fjellene og ser ørner som flyr over oss. Det er samstemt at turen var litt mer søndag, enn lørdag. Fikk ikke det adrenalinkicket som jeg ønsket.  Det mest skremmende var å ha beina på døra, selve turen var behagelig og gikk knirkefritt. Så da vet vi det til neste gang, men definitivt glad for å ha gjort det!

Kikker litt rundt på området, tenker å sjekke ut nærområdet imens vi venter. Idet vi kommer ut, parkerer en sliten jeep, en stressa Marius og en guide som springer rett opp på området - supernysjerrig.

"Come Marius! Look around, look around!" Marius følger med og sier i forbifarten "Eg tror turen ner med bilen va verre enn zip-linen.." Bilen hadde bråbremset ved ett stup og det hadde ranglet i småsteinene. Kjører gjennom en tibetansk asyl-landsby på vei til Pokhara. Ser folk ute i gata gjøre sine dagligdagse ting. 

Tilbake til Pokhara, og vi tar guiden med ut på å spise på restaurante vi fant første dag i Pokhara.

- Bestill akkuratt hva du vil ha, vi betaler!

Gir guiden tips og sier adjø. 

Vi bor i 7ende etasje på hotellet. 5etasjer med steintrapper og 2 virverltrapper opp. Noe som passer helt ypperlig med en helt grusom gangsperr. 

"Kødde du? 7ende etasje.... Ai ai ai!"

 Bruker resten av dagen på å se på amerikansk lavbudsjettsfilm på en liten tv på rommet.

Sarangkot

Dag 14

18.November

Legger ut på tur klokka 7 om morningen, 5-timers-tur til Sarangkot. Vi går både opp trapper, og ned trapper. Etter ett par timers trasking begynner veien å jevne seg ut. Tar oss en pause ved en kiosk hvor en svær gruppe med pensjonister blir satt av, en laste bil med sykler stopper og hele gjengen skal på sykkeltur. 

Fortsetter oppover, hvor vi går på toppen av en ås. Vi kan se helt til Anapurna fra den toppen her. 

Vi trasker gjennom en landsby og guiden hilser på alle. Bukker, nikker og utveksler ett par ord. Det viser seg at han er ifra denne landsbygda. Slenger oss ned i ved kanten av veien og har picnic her. 

Ankommer Sarangkot som er samme type landsby vi allerede har passert igjennom med masse jordbruk/ agri-culture. Byen virker ren til tross for primitive forhold, deriblant ikke noe asfalt eller fortau, bare støv og steiner. 

Passerer ett svært bygningsanlegg. Noe som ikke passer inn i dette autentiske Nepal, vi har sett time etter time. De står med gravemaskiner på kanten av klippen og graver, det står mennesker både over og under. Det skal bli ett 5-stjernes hotell, men foreløpig er det kun skjelettet som er på plass. 

Går videre til gjestehuset vårt nedi gata. Utsmykket med sjarmerende duse knall-farger, blant annet en grønn og rosa farge du kun finner på denne siden av verden. 

Begynner med å bestille mat fra meny, man kan blant annet få hjemmelaget pasta.

Skriver på menylappen selv og leverer. Nei - vi kan få det til middag, men ikke til lunsj.

Lunsjmenyen inneholder kun stekt ris eller Dhal Bhat (Gul kikerte - og, eller linsesuppe og Ris - alle lager Dhal forskjellig). Imens vi venter på maten, som tar ca. 1 time, viser guiden oss rundt på området.  Vi har utsikt over hele Pokhara fra her, og det er en slags stol av bambus som vi kan slappe av i, med en Sadhu-gaffel plassert rundt noen bålsteiner. 

Spiser mat, og vi går tilbake til bygningsarbeidet. Guiden vår er kjempenysjerrig. "Forbudt å gå på området" står det skilt om, her kommer vi traskende og forstyrrer.

Ett svært skilt med "Safety First" er festet på midten av bygget, hvor er verneskoa og vernebrillene? Solbriller og sandaler ser ut til å fungere nokså bra det også.

Går videre på området, og kommer over ett annet bygg. Det er stort sett laget av tykt metall, med vaiere som henger ned over stupet. Zip-line! "Want to go inside?" Spør guiden. Sjølsagt!! Det er noen som har avbestilt, vi kan få 1500rupi discount hvis vi gjør det nå! Akkuratt nå i dette sekund forteller han ene som jobber der. Men pengene ligger igjen på rommet.

- I can give you discount, but not a credit check!" sier nepaleserene og sender setet ned tomt. Det er stengetid. Jeg og Christian blir enige om å ta zip-linen ned istedefor å gå dagen etterpå.

Idet vi sitter i middagen, forteller en unggutt oss om onkelen som bor 6mnd i Norge og 6mnd i Nepal. Han er ivrig og gjenforteller alt han vet om Norge til oss og søker etter bekreftelse på hva onkelen har sagt er riktig. "Is that right? Is that correct?" 

Avsluttet dagen med litt Nepalesisk (brenne)vin - det smaker overraskende søtt, og er ikke så halvgale med brygget fra dagen før friskt i minnet. 

- Den smaker bedre med vann, påstår de.

Ikke enig i det!

Presiserer etterpå : Maybe not cold water, it should have been warm water.

Dhampus

Dag 13

17.November

Tar oss frokost klokka 8, men venter på maten i 45min, så vi kommer oss ikke avgårde før 9.30. Blir kjørt i 30min tid for å starte en totimers-ferd med trappetrinn. TUNGT! Tar så en velfortjent pause på den første toppen, som er en restaurant. Guiden forteller at de har lagt inn veier i fjellet nå, så det er lettere for folk å drive business oppover fjellet. 

Guiden går i sakte tempo oppover, han har ikke noe hastverk... I det hele tatt... Kjenner alle mulige muskler i bena stramme seg. Etter en times tid oppover, brenner det i låret. Trappe-trinn etter trappe-trinn.

Vi reise med 2 små håndbagasje sekker og en 75liters, som vil rullerer rundt. Hadde vi vært smarte hadde vi lagt igjen sekken på hoteller, da vi skal tilbake dit etter noen dager. 

Omsider når vi Dhampus, ett gjestehus langt oppi gokk - nyter utsikten. 

Rommet har det mest nødvendige; senger bestående av planker, en bambusmatte og madrass på toppen. 

Iløpet av dagen spiller vi kort med guiden, lærer nepalesiske kortspill.

Ved middagen spør guiden om vi vil smake litt vin - kjør på! Det smaker - unnskyld uttrykket - helt jævlig.

Utover kvelden spør eieren om ikke Christian kan hjelpe han med skype slik at han kan ringe de engelske slektningene sine. Okå: først å fremst må vi opprette en skype-konto til deg. 

- Date of birth?

 Jeg er 49år..!

- Okå, men hvilket år er det? 

Eeeeeh..

De bruker ett annet datasystem i Nepal, noe som betyr at året 2014 tilsvarer 2071 på den nepalske kalenderen. Det skaper derfor litt kluss. 

Pokhara

Dag 12

16.November

Får i oss frokost. Kl. 8.30 er vi på vei til Pokhara. Marius sitter på siden av meg. På siden av der igjen sitter en nepalsk kvinne og gutt med en svært pappeske. Under turen dukker omsider ett valpehode opp av esken. Valpen blir tatt godt vare på i motsetning til mange andre dyr i dette landet. Har den på fanget og koser med den. 

Idet vi ankommer busstasjonen i Pokhara blir vi plukket opp av hotellet og kjørt dit.

Vi har hele dagen til disposisjon i Pokhara. Bruker dagen til å bli kjent med byen, shoppe litt og ikke minst slappe av. Kjøper sokker og vasker klær på andre siden av gata av ei hyggelig nepalsk dame. 

Chitwan

Dag 11

15.November

Vi befinner oss i Chitwan, og skal utforske litt av nasjonalparken iløpet av dagen, dvs. jungelen.

Frokost er klokka 6.30. Vi går fra lodgen og ned til elva hvor lange tynne båter ligger klar. Vi er flere grupper fra flere longer i området. Blant annet en stor gruppe indere, og koreanere. 

Guiden står fremst i båten, det er kaldt og en tykk tåke ligger over vannet. En annen mann bak meg padler. Vi ser litt fugler på veien, det er for kaldt for krokodillene i lufta, så de holder seg i vannet.

Legger inntil og trasker innover i jungelen. Finner flere spor etter dyr, men ser relativt lite til dem. Iløpet av den 2timers turen gjennom jungelen ser vi en håndfull apekatter, en håndfull med hjort og en krokodille. 

- Termite mound. 

Ferden vår ender opp på ett elefantresort. 

Og vi må krysse elva for å komme tilbake til lodgen. På den ene båten står en ung gutt på rundt 10 med en bambusstokk og dytter flåta frem og tilbake. 

Blir stokket inn i en minibuss og kjører tilbake til lodgen. De skulle egentlig ha badet elefantene, men busy-busy-avlyst.

 Setter oss i sola og slapper av. Marius og Christian deler en Everest-øl. Rett foran oss sitter 3menn og spikker på bambusstokker som blir til en brygge. 

Vi spiser lunsj og kjører avgårde til neste punkt på programmet; elefantridning. Oss 3 og den franske jenta blir ei gruppe. Vi beveger oss videre i retning jungel. Det viser seg at vi er uheldige på flere måter. Det eneste dyret vi får sett er en påfugl og en koreansk mann med videokamera i den ene hånda og speilrefleks i den andre. Iløpet av de 3 timene har han fått filmet oss fra alle mulige vinkler. 

Kjører tilbak til hotellet, og slapper av. Etter middagen trasker vi bort til byen hvor det er nepalsk dans på programmet. En time senere er vi på vei tilbake til lodgen med nepalsk hvitvin og vodka. Samler sammen noen folk fra gruppa og bruker kvelden til å drøse litt. 

 

White River Rafting

Dag 10

14.November

Blir plukket opp på hotellet 6.30 og blir guidet gjennom Thamel til busstoppet. Kjøper litt bakery til å ha med på 3-timers bussturen. Vi tar turistbuss bort til raftingen. Det humper seg avgårde; dype daler, lange elver og svingete smale veier uten autovern. Vi ankommer raftingplassen tror vi, tar ut sekkene og står klar. De diskuterer på nepalsk. Tilbake i bussen, 500 meter - fremme! Vi er på rett plass, hvilket er samme plass som jeg var med Sarah i fjor. Til og med samme nepaleser i kanoen.

Blir bedt om å vente. En times tid senere kommer en svær gruppe med franskmenn i alder 30+. Vi blir fordelt i 2 grupper og instruktøren forklarer "begrepene". Jeg sitter fremst med Christian rett bak meg, og Marius bak der igjen. 

Uvitende om hva de to jævlene bak meg brygger opp, tar Christian tak i vesten og slenger meg i vannet. Vi koser oss ute på elva og har vannkrise med den andre båten. 

Han ene franskmannen ypper seg, Christian svarer med å dynke hele han i vann ved bruk av årer. Denne ene franskmannen roper noe fra båten vår på en seirende måte med noe som inneholder viking.

Tar oss en pause på en strand og får servert lunsj. 

Last chance to swim - kaos utløses på de 2 båtene. Alle ryker ut i vannet. 

Etter at vi har fått byttet klær, venter vi på lokalbussen som skal ta oss med til Chitwan. 

Bussen er stappfull! Jeg og Marius får krakk, imens Christian sitter på sekken. Det humper og det går, mange nysjerrige blikk. Vi stopper og ett par går av. En nepaleser Marius har snakt med rusher at vi må sette oss i setet før noen andre tar det. Iløpet av turen setter jeg meg på fanget til Marius, slik at Christian kan få sitte. Mannen på setet over oss velsigner seg selv og de som jobber skrur på lyset og kikker på oss. " oi, gjør vi noe gale? Burde vi ikke sitte sånn kanskje?". Innen 5min blir vi satt av langs veikanten. Usikre på om vi har blitt kastet eller sluppet av. 

En mann krysser veien og holder en brosjyre opp-ned. " 'This you?". 

Kjører oss til lodgen hvor vi møter ei fransk jente, kommer midt oppi middagsbuffeen. 

Katmandu 2

Dag 9

13.November

Del 2

Vi kjører videre til Monkey-temple. På veien bort passerer vi en buddhistisk seremoni, hvor de synger i "hymn", imens en annen munk holder tale. 

Det er masse turister ved tempelet og vi passerer flere idet vi trår opp alle trappene. En rekke statuer på høyde med mennesker er stilt ut på områder. X-antall apekatter er samlet; de plukker lus og leker. De koser seg på området og hopper opp og ned fra hustakene. 

Bak statuene er det en stupa hvor de lokale tenner oljelys/lamper. 

Ett annet tempel ligger like ved. Også her hummer munkene og vi går igjennom rom med ei gullklokke og masse gullstatuer, med bilde av Dalai Lama og en rekke andre viktige mennesker fra SAARC-land. 

Rett bak stupaen har du utsikt fra hele byen. 

Siste stopp på ruta er Phatan, som er en by og ett heritage på en og samme tid.

Vi begynner med å ta en kikk på kama-sutra-tempelet. Mennesker og dyr i alle slags posisjoner risset inn.

Deretter ett palass som var ett vell-fungerende Harem før. 

Avslutter Phatan med å gå innom Fair Trade. Hvor vi får innføring og prøve "Singing/Healing Bowls". Ideen er at vibrasjonene ved å slå på disse, skal kunne kurere plager slik som migrene, blodtrykk osv. 

Tipser sjåføren som slipper oss av ved hotellet. Travel-agency-mannen huker tak i oss og gir oss informasjon om den 6-dagers lange utflukten vår. 

Spiser middag på Roadhouse café som er en trendy pizzarestaurant i smørøyet av Thamel. 

Hviler i 30min tid før det er ut igjen å møte på Karma, en venn av meg og Sarah. Tar en Everest på en café før vi beveger oss videre til Purple Haze som er en stor uteplass med scene, hvor liveband spiller alt i rock og metallsjangeren. Stedet er fult og inneholder 80% unge nepalesere. Veggen har ett svært bilde av Hendrix, og logoer av kjente band i bransjen og nepalske band. Deriblant navn som Buddha Monkey og Karma Crash.