23. November
Del 2
Etter ett forgjeves forsøk på å kjøpe sjal og lommebok bestemmer vi oss for å drøye det. Vi henter sekkene på hotellet og tar en CNG (indisk tuk-tuk) til den indiske ambassaden. Marthe må plukke opp passet sitt med indisk visum før vi kan bevege oss ut av Dhaka. Busstasjonen ligger like ved. Det er dog ikke lov å ta med seg noen form for bagasje inn til ambassaden så jeg blir sittende utfor å vente. Tar opp dagboka, begynner å skrive.
Området som så mange andre områder i Dhaka kreler av mennesker. Noen få prøver "diskré" å passere meg noen 10-15 ganger. Jeg får sitte i fred omtrent 5min før en kvinne stopper opp, og kommer nærmere for å inspisere meg. Hun kikker på pennen, skrifta, kikker på meg. "Hei" sier jeg og kikker tilbake opp mot henne. Hun svarer meg ikke.
Kvinnen trekker til seg mer folk. Folk er nysjerrige på hva hun ser på og før jeg vet ordet av det har den ene kvinnen progressert til ei klynge, og senere til en flokk - ca. 70 par med øyne. Folk står på tå og prøver å kikke over skuldrene til hverandre. Jeg sitter på bagasjen og prøver å fortsette å skrive. Det er på ingen måte lett, og en pinlig prestasjonsangst bygger seg opp. Jeg prøver gjentatte ganger å hilse; "Hallo" sier jeg - på engelsk, "kemon aso?" på bangla. Ingen respons. Ingen svar.
De står rundt meg som en sirkel - masse tomme blikk med ansiktsuttrykk som ikke røper noe. Fokusér Shir! Fortsett å skriv, bare overse, dette fikser du. Jeg klarer ikke og jeg bryter ut i latterkrampe. Jeg ler så tårene renner og hikster. Det er så pinlig, så aldeles ukomfortabelt, og så komisk øyeblikk. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...
En mann kommer springende "Madam! Are you okay? Do you need assistance?" Roper han og presser seg gjennom mengden. Han er bengaler og snakker gebrokkent engelsk. Han kommer seg frem til første rad. "Yesyesyes" tørker tårene og roer meg ned. Jeg prøver å komme tilbake i dialog, men mannen ser nå like sjokkert ut som resten av mengden og har plutselig mistet munn og mæle. Jeg er kruttrød, stirrer ned i boka. Puste inn, puste ut. Herregud så pinlig! Skribler ned noen linjer videre, tar ikke blikket fra boka. Mengden løsner etterhvert.
"Nemmen! Har du fått deg fanclub?" ler Marthe.
Vi går nedover gata og tar oss en kopp med chai fra ei lita bod. Også her får vi blikk, men stemninga er helt annerledes. Noen gutter følger med på en cricketkamp på en mobil som de har festet i toppen av ei té-tralla.
Busstasjonen er hektisk. 5menn står parat for å hjelpe oss. "Hvor skal dere?", "Jeg kan hjelpe!". De viser oss veien til informasjonen, vi viser notater av bynavn, og blir fulgt til rett bussfirma. En mann i hvit frakk med skjegg og ei feit bunke med aviser har utpekt seg selv til vår veiviser - vi dilter etter.
Han setter opp ett stort glis henviser oss til rett rute, passer på at alt går rett for seg, før han labber rundt på området og prøver å få solgt noen aviser.
Vi får bussbillettene. Det er laget av tynt papir hvor det er stemplet hull med rett dato og påskrevet setenummer. Bussen forlater ikke busstasjonen før den er full, med andre ord så har den ingen fast tid. Den kan dra om 2timer eller 2minutter. Vi blåser såpebobler med 2 gategutter for å fordrive tid. Gir dem såpeboblene, ber dem om å dele. Men, bengalere har en mentalitet om at "det er mer der det kom fra".
Marthe går for å kjøpe litt frukt og vann til bussturen. Hun runder hjørner og er ute av syne. Og selvfølgelig roper de etter passasjerer til bussen vår. Fytti-hælvete; hvor er Marthe? Jeg drasser sekkene mot utgangen for å få ett bedre overblikk. En 75liters, en 50liters-sekk og en håndbagasje skal jeg holde styr på. Det tar ikke lang tid før andre passasjerer og sjåføren begynner å mase om at jeg må komme meg ombord på bussen. "I need to find my friend first" - de forstår ikke, og tror at det er for mye bagasje for meg å flytte alene. Så de begynner å plukke opp sekkene...
På toppen av det hele dilter de 2 gateguttene fremdeles etter meg, og maser enda om såpebobler, i tillegg til en gammel hjemløs mann som prøver å få meg til å lese ett skilt skrevet på arabisk. Tiggeren snakker høyere og høyere, guttene prøver å overdøve, passasjerene drar i meg og bagasjen.. Til min store lettelse, dukker Marthe opp. "Bengalere..." Sier hun oppgitt og ler av hele situasjonen. "De gjør alltid sånn! men tro meg, vi har god tid, bussen kommer ikke til å kjøre før vertfall ett kvarter! Det er det samme når passasjerer skal av så skriker de UT! UT! UT!, og stresser noe så jævlig".
Bussturen tar mangfoldige timer, og jeg får first-hand-experience at Marthe har helt rett. Mayhem oppstår ved vært eneste busstopp.
Vi ankommer en by ved navn Shaistaganj. Det er en liten by, men imponerende mange menn som står parat til å hjelpe oss, og vi finner ett gjestehus. Og vi blir fort en attraksjon for både de som jobber der og andre gjester. De står i en halvsirkel rundt oss som strekker seg fra midten av rommet til dørkarmen og spør oss om allslags. Vi svarer på spørsmål og sjekker inn samtidig, det oppleves kaotisk. Idet alle har dratt, gjør vi oss klar for mat, og jeg oppdager at lommeboka mi er borte. Forsvunnet.
Igjen står hele klynga meg folk i samme halvsirkel fra midten av rommet til dørkarmen. Denne gangen som mistenkte. Og de går igjennom scenarioet tidligere, jeg og Marthe går igjennom hele sekken min for tredje gang med de som vitne. "This is BIG problem!" konstaterer Marthe over og over for hotellbetjeningen. Alle står som lammet, da det å stjele er en fryktelig stygg ting å gjøre i Bangladesh. Man gjør bare ikke slik, enda mer her enn andre plasser.
Marthe har helt panikk, jeg derimot er rolig. "Vi får fikse dette imorgen, Marthe, så får vi oss noe mat først.". En lokal gutt tar oss med til byens beste plass å spise. Det fins 3 restauranter, og alle 3 ligger rett over gata, vegg i vegg.
Under middagen har vi litt problemer med språket.
Bengaler: sisters?
Marthe: No.
Bengaler: girlfriends?
- No, friends, retter vi.
- Do you have boyfriend? Spør Marthe sarkastisk tilbake.
Han tenker seg om.
"Ohkay" svarer han og kikker på Marthe, selvtilfreds over hvor enkelt det var å få seg dame.
Marthe gir meg ett bryskt blikk og spør meg på norsk "skal vi fortelle han hvordan det funker eller?"
Vi kommer tilbake til hotellet, legger oss på sengene og legger slagplan for dagen derpå. Lommeboka mi inneholdt bankkortet mitt og ca.1000 norske kroner. Noe som er mer enn nok for hele oppholdet vårt i Bangladesh. "Vi må finne minibank og en nettkafé slik at jeg kan stenge kortet. Jeg er på ingen måte bekymret over at noen kommer til å klare å misbruke kortet mitt, men er bedre å være på den sikre siden."
"Om vi ikke finner noen ATM, så har jeg nepalske penger jeg kan veksle" skyter jeg inn idet jeg retter på puta.
"Marthe...?" Sier jeg nølende, og løfter puta. Der ligger lommeboka pent og pyntelig. "For en særdeles lite kreativ plass å legge den, som om vi ikke har sett under puta!" Vi ler så tårene renner. Det er så lite gjennomtenkt fra vedkommendes side. "Jeg VEIT at den ikke var der, for jeg sjekka der selv, flere ganger!" konstanterer Marthe.
"Bare fornøyd med å få den tilbake jeg". Med unntak av 100kr/1000Taka, har alt returnert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar