Shatchari National Park

Dag 20

 

24.November

Vi beveger oss videre til Shatchari National Park. Idet CNG'en stopper blir vi møtt av en svær gjeng med gutter. "1picture please?". Vi står på stedet i 20min med sekkene på ryggen og blitsen blinkende. "Look over here?" "Just one more!" "You look like Goddess!". Jeg er helt matt idet de drar. 

Plassen består av en kiosk, ett møterom kombinert gjestehus, nasjonalparken, noen hus og en moské. Vi går gjennom møterommet og inn til en dorm. "How much?" 50Taka for begge. "Holy shit! Done!" Utbryter Marthe. Det er billig selv for Bangladesh og tilsvarer 4,29 norske kroner. Normalpris for ett beskjedent rom ligger rundt 400-600Taka. Veggene er falmet med sprekker, spindelvev i hvert hjørnet. Opptil flere vinduer er knust og sengene er lave og skeive. Men 4kr for 1 natt, dette overlever vi! 

Vi betaler billett til Nasjonalparken og går noen skritt innover, "Security! guide-guide!" Insisterer dem. Vi avslår og beveger oss opp en skråning. En mann kommer springende bak oss og roper "problem-problem!". 

- Hva er det nå da?

"Dere kan ikke gå inn der, det er farlig!"

- Det går fint, beroliger Marthe.

"Security-security!"

- okei..hva er farlig?

"Eeeeeeh...Hijacking!" Lirer han ut av seg.

" ..dessuten er det ikke noe å se innover der. Bare trær! Nasjonalparken er ikke her!"

- Vi kjøpte jo akkurat billett... i inngangen? Peker på billettboden.

- den svære guttegjengen gikk innover her", og vi forstår at det er nettopp det som bekymrer dem.

(Det er allment kjent at ugifte gutter og jenter går til skogen for å ha sex). 

- Javel, hvor er nasjonalsparken da?

Han leder vei til en annen skog.

Den ene veien tar 1,5time, og den andre 3 timer. Vi begynner å traske, og legger merke til at en hund følger etter oss. Hunder her er generelt sett farlige, og har kun én funksjon; vakthund. Men denne oppfører seg på ingen måte aggressivt mot oss.  

 En gruppe på 3 gutter følger etter oss, de spør om bilde, og vi ser hvordan de reagerer på hunden. Guttene går motsatt vei tilbake, og hunden dilter fremdeles.

  Etterhvert røper landskapet teplantasjer så langt øyet kan se. For all del, fornøyd med det, men hvor er jungelen? Vi fortsetter optimistisk videre. 

Møter på en eldre kvinne og spør på bengali, hvilken vei til jungelen. Hun peker en retning før hun legger to fingre på munnen og plystrer. 4 gutter mellom 7-12 år dukker opp fra alle kanter i teplantasjen. Hun sier noe til dem, og de kaster kvistene fra seg i en haug, og begynner å samle kveg fra beite. Kvinnen stabler en haug av pinnene og legger det på hodet.

Teplantasjen er frodig med busker og trær, med en strandsti i midten. Vi følger stien barbeint til vi møter på jungelen.

 Det første som møter oss er gedigne spindelvev med svære edderkopper. Jeg plukker opp en pinne å begynner å spinne for å unngå å få det på oss. Etter flere blindveier og ufattelig mye spindelvev ser vi oss slått og drar tilbake samme vei vi kom fra. Rett utenfor møter vi på noen andre arbeidere. De stopper opp og måper, vet ikke helt hva de skal si. Ut jungelen kommer to slitne jenter barbeint med stokker i hendene og en hund som følge.

Går tilbake til rommet hvor vi bytter klær.

En liten bengaler banker på døra, han har hentet en eske med mosquitocoils til oss (en mosquitocoil har 8timers varighet og er somregel nok). 1-2-3-4-5-hele eska faktisk, tenner på 3 av dem og spør om det er nok med et tenor-skrik. Dekker alle rutene med laken, og legger sengetøy på sengene. Hunden ligger i senga på motsatt side av hvor han rer opp. Han oppdager det, peker og ler godhjertet. Normalt sett får ikke hunder nærme seg dørkarmen engang. Jeg og Marthe puster lettet ut.

 Han glemmer nøklene igjen på rommet og Marthe springer etter ham med de klirrende i hånda og roper etter han. Han hører henne ikke.

  Tar oss en chai ved kiosken etterpå.

Vi blir forklart av de andre i kiosken at han som jobber på gjestehuset er døv og kan ikke snakke. Han skriker i tenor-tonefall for å gjøre seg forstått. Vi gir ham klengenavnet Quasimodo, da han er så snill!

Hunden ligger under benken Marthe og jeg sitter ved. Det er fredelig, frem til en bengaler kommer bort og prøver å overbevise oss om at vi må sjekke ut, sove hos han heller. Han smatter på phan (rød indisk tyggetobakk) og snakker oss helt opp i ansiktet. Jo mer bestemt han prøver å være, desto høyere prøver han å gjenta ting, fremdeles med phan i munnen. Hunden reiser seg og stiller seg imellom oss, bengaleren prøver å sparke til hunden. Jeg roper hunden tilbake og Marthe snerrer. Han blir sint når vi går hunden i forsvar og enda sintere når vi avslår tilbudet hans. Ørene stikker utforbi lua og vi gir ham kallenavnet, luemannen. Han går opp i gata hvor han skuler og peker på oss. 

"Er det noen plass å spise?" Spør vi. 

Kun moskéen, hvis ikke må dere til neste by, bare 3km, svarer de.

Vi går opp til moskéen, det lukter kloakk og har kun ett lite stearinlys. Dessuten står luemannen inne å snakker med imamen.

Det er enstemt å traske de 3 km til neste by. Hunden følger fremdeles etter oss. 

Det sitter masse folk langs veien. Blant annet en CNG-sjåfør som slapper av i sola. "Hvor langt til neste by?"

"Allting godt!" Svarer han. Han er høy som ett hus på opium. 

Møter på en ny mann lengre borti veien. Han viser seg å være spinnhakkende gal/tullete.

 "Kanskje vi ikke burde spørre så mange flere" foreslår jeg, Marthe nikker.

Vi har gått langt om lenge før vi bestemmer oss for å snu tilbake, mørket siger på og fremdeles ingen tegn til byen. "Nærmere 3 mil enn 3km altså", mumler Marthe.

En trailer stopper "sitte på?"

- kan vi sitte på lasteplanet? Vi har hund med oss..

De gjorde seg vanskelige og begynner med argumenter som "come on, vi er harmløse, vi er brødre!" Knise-flire.

- Nei! Vi vil ikke sitte på.. Kjør videre!

Det er bekmørkt og vi kan ikke se noe, tar frem lommelykta og lyser vei foran oss. Hunden holder avstand fra lyset.

2 motorsykler passerer og tar en u-sving rundt oss.

 "Hello sexy girls? What are you doing out here?".

De virker ruset på ett eller annet. Vi fortsetter videre uten å snu og uten å svare.

 "Are you all alone? Its not safe for girls to be here alone, you know. We can drive you?" 

De prøver å skremme oss, ikke berolige. De er "bad news",vi gir dem derfor ingen respons nå heller.

 De stopper motoren, skrur av lysene, og kommer mot oss på en truende måte. "Are you afraid?" spør en av dem og ler. Han andre skal til å stryke meg over armen idet hunden kommer springende bak oss. De skvetter til når hunden begynner å bjeffe ut fra mørket. Marthe sier ett stygt ord høyt på bengalsk. "Choro-do! La oss være i fred!". Hunden springer rundt beina på dem og knurrer. De trekker seg tilbake. 

Tilbake ved nasjonalparken snakker vi med noen lokale, de henvinser oss til Imamen igjen. Vi har ikke noe valg, så vi bestemmer oss for å gi det en sjanse. Til vår store lettelse viser det seg, at det er kona til Imamen som lager maten - hjemme hos seg, og at vi vil få maten servert på gjestehuset.

 Vi får maten levert i matbokser av tinn stablet oppå hverandre, så ble det mat til slutt. 

Vi lar hunden sove i møterommet. Det er så mye rart som reker rundt i denne byen at det er nok like greit.

Lommeboka Er Borte!

Dag 19

23. November 

Del 2

Etter ett forgjeves forsøk på å kjøpe sjal og lommebok bestemmer vi oss for å drøye det. Vi henter sekkene på hotellet og tar en CNG (indisk tuk-tuk) til den indiske ambassaden. Marthe må plukke opp passet sitt med indisk visum før vi kan bevege oss ut av Dhaka. Busstasjonen ligger like ved. Det er dog ikke lov å ta med seg noen form for bagasje inn til ambassaden så jeg blir sittende utfor å vente. Tar opp dagboka, begynner å skrive.

Området som så mange andre områder i Dhaka kreler av mennesker. Noen få prøver "diskré" å passere meg noen 10-15 ganger. Jeg får sitte i fred omtrent 5min før en kvinne stopper opp, og kommer nærmere for å inspisere meg. Hun kikker på pennen, skrifta, kikker på meg. "Hei" sier jeg og kikker tilbake opp mot henne. Hun svarer meg ikke. 

Kvinnen trekker til seg mer folk. Folk er nysjerrige på hva hun ser på og før jeg vet ordet av det har den ene kvinnen progressert til ei klynge, og senere til en flokk - ca. 70 par med øyne. Folk står på tå og prøver å kikke over skuldrene til hverandre. Jeg sitter på bagasjen og prøver å fortsette å skrive. Det er på ingen måte lett, og en pinlig prestasjonsangst bygger seg opp. Jeg prøver gjentatte ganger å hilse; "Hallo" sier jeg - på engelsk, "kemon aso?" på bangla. Ingen respons. Ingen svar.

 De står rundt meg som en sirkel - masse tomme blikk med ansiktsuttrykk som ikke røper noe. Fokusér Shir! Fortsett å skriv, bare overse, dette fikser du. Jeg klarer ikke og jeg bryter ut i latterkrampe. Jeg ler så tårene renner og hikster. Det er så pinlig, så aldeles ukomfortabelt, og så komisk øyeblikk. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

En mann kommer springende "Madam! Are you okay? Do you need assistance?" Roper han og presser seg gjennom mengden. Han er bengaler og snakker gebrokkent engelsk. Han kommer seg frem til første rad. "Yesyesyes" tørker tårene og roer meg ned. Jeg prøver å komme tilbake i dialog, men mannen ser nå like sjokkert ut som resten av mengden og har plutselig mistet munn og mæle. Jeg er kruttrød, stirrer ned i boka. Puste inn, puste ut. Herregud så pinlig! Skribler ned noen linjer videre, tar ikke blikket fra boka. Mengden løsner etterhvert. 

"Nemmen! Har du fått deg fanclub?" ler Marthe.

Vi går nedover gata og tar oss en kopp med chai fra ei lita bod. Også her får vi blikk, men stemninga er helt annerledes. Noen gutter følger med på en cricketkamp på en mobil som de har festet i toppen av ei té-tralla.

Busstasjonen er hektisk. 5menn står parat for å hjelpe oss. "Hvor skal dere?", "Jeg kan hjelpe!".  De viser oss veien til informasjonen, vi viser notater av bynavn, og blir fulgt til rett bussfirma. En mann i hvit frakk med skjegg og ei feit bunke med aviser har utpekt seg selv til vår veiviser - vi dilter etter.

Han setter opp ett stort glis henviser oss til rett rute, passer på at alt går rett for seg, før han labber rundt på området og prøver å få solgt noen aviser.

Vi får bussbillettene. Det er laget av tynt papir hvor det er stemplet hull med rett dato og påskrevet setenummer. Bussen forlater ikke busstasjonen før den er full, med andre ord så har den ingen fast tid. Den kan dra om 2timer eller 2minutter. Vi blåser såpebobler med 2 gategutter for å fordrive tid. Gir dem såpeboblene, ber dem om å dele. Men, bengalere har en mentalitet om at "det er mer der det kom fra". 

Marthe går for å kjøpe litt frukt og vann til bussturen. Hun runder hjørner og er ute av syne. Og selvfølgelig roper de etter passasjerer til bussen vår. Fytti-hælvete; hvor er Marthe? Jeg drasser sekkene mot utgangen for å få ett bedre overblikk. En 75liters, en 50liters-sekk og en håndbagasje skal jeg holde styr på. Det tar ikke lang tid før andre passasjerer og sjåføren begynner å mase om at jeg må komme meg ombord på bussen. "I need to find my friend first" - de forstår ikke, og tror at det er for mye bagasje for meg å flytte alene. Så de begynner å plukke opp sekkene... 

På toppen av det hele dilter de 2 gateguttene fremdeles etter meg, og maser enda om såpebobler, i tillegg til en gammel hjemløs mann som prøver å få meg til å lese ett skilt skrevet på arabisk. Tiggeren snakker høyere og høyere, guttene prøver å overdøve, passasjerene drar i meg og bagasjen.. Til min store lettelse, dukker Marthe opp. "Bengalere..." Sier hun oppgitt og ler av hele situasjonen. "De gjør alltid sånn! men tro meg, vi har god tid, bussen kommer ikke til å kjøre før vertfall ett kvarter! Det er det samme når passasjerer skal av så skriker de UT! UT! UT!, og stresser noe så jævlig". 

Bussturen tar mangfoldige timer, og jeg får first-hand-experience at Marthe har helt rett. Mayhem oppstår ved vært eneste busstopp. 

Vi ankommer en by ved navn Shaistaganj. Det er en liten by, men imponerende mange menn som står parat til å hjelpe oss, og vi finner ett gjestehus. Og vi blir fort en attraksjon for både de som jobber der og andre gjester. De står i en halvsirkel rundt oss som strekker seg fra midten av rommet til dørkarmen og spør oss om allslags. Vi svarer på spørsmål og sjekker inn samtidig, det oppleves kaotisk. Idet alle har dratt, gjør vi oss klar for mat, og jeg oppdager at lommeboka mi er borte. Forsvunnet. 

Igjen står hele klynga meg folk i samme halvsirkel fra midten av rommet til dørkarmen. Denne gangen som mistenkte. Og de går igjennom scenarioet tidligere, jeg og Marthe går igjennom hele sekken min for tredje gang med de som vitne. "This is BIG problem!" konstaterer Marthe over og over for hotellbetjeningen. Alle står som lammet, da det å stjele er en fryktelig stygg ting å gjøre i Bangladesh. Man gjør bare ikke slik, enda mer her enn andre plasser. 

Marthe har helt panikk, jeg derimot er rolig. "Vi får fikse dette imorgen, Marthe, så får vi oss noe mat først.". En lokal gutt tar oss med til byens beste plass å spise. Det fins 3 restauranter, og alle 3 ligger rett over gata, vegg i vegg.

Under middagen har vi litt problemer med språket.

Bengaler: sisters? 

Marthe: No.

Bengaler: girlfriends?

- No, friends, retter vi.

- Do you have boyfriend? Spør Marthe sarkastisk tilbake.

Han tenker seg om.

"Ohkay" svarer han og kikker på Marthe, selvtilfreds over hvor enkelt det var å få seg dame.

Marthe gir meg ett bryskt blikk og spør meg på norsk "skal vi fortelle han hvordan det funker eller?"

Vi kommer tilbake til hotellet, legger oss på sengene og legger slagplan for dagen derpå. Lommeboka mi inneholdt bankkortet mitt og ca.1000 norske kroner.  Noe som er mer enn nok for hele oppholdet vårt i Bangladesh. "Vi må finne minibank og en nettkafé slik at jeg kan stenge kortet. Jeg er på ingen måte bekymret over at noen kommer til å klare å misbruke kortet mitt, men er bedre å være på den sikre siden."

"Om vi ikke finner noen ATM, så har jeg nepalske penger jeg kan veksle" skyter jeg inn idet jeg retter på puta. 

"Marthe...?" Sier jeg nølende, og løfter puta. Der ligger lommeboka pent og pyntelig. "For en særdeles lite kreativ plass å legge den, som om vi ikke har sett under puta!"  Vi ler så tårene renner. Det er så lite gjennomtenkt fra vedkommendes side. "Jeg VEIT at den ikke var der, for jeg sjekka der selv, flere ganger!" konstanterer Marthe. 

"Bare fornøyd med å få den tilbake jeg". Med unntak av 100kr/1000Taka, har alt returnert.