Shatchari National Park

Dag 20

 

24.November

Vi beveger oss videre til Shatchari National Park. Idet CNG'en stopper blir vi møtt av en svær gjeng med gutter. "1picture please?". Vi står på stedet i 20min med sekkene på ryggen og blitsen blinkende. "Look over here?" "Just one more!" "You look like Goddess!". Jeg er helt matt idet de drar. 

Plassen består av en kiosk, ett møterom kombinert gjestehus, nasjonalparken, noen hus og en moské. Vi går gjennom møterommet og inn til en dorm. "How much?" 50Taka for begge. "Holy shit! Done!" Utbryter Marthe. Det er billig selv for Bangladesh og tilsvarer 4,29 norske kroner. Normalpris for ett beskjedent rom ligger rundt 400-600Taka. Veggene er falmet med sprekker, spindelvev i hvert hjørnet. Opptil flere vinduer er knust og sengene er lave og skeive. Men 4kr for 1 natt, dette overlever vi! 

Vi betaler billett til Nasjonalparken og går noen skritt innover, "Security! guide-guide!" Insisterer dem. Vi avslår og beveger oss opp en skråning. En mann kommer springende bak oss og roper "problem-problem!". 

- Hva er det nå da?

"Dere kan ikke gå inn der, det er farlig!"

- Det går fint, beroliger Marthe.

"Security-security!"

- okei..hva er farlig?

"Eeeeeeh...Hijacking!" Lirer han ut av seg.

" ..dessuten er det ikke noe å se innover der. Bare trær! Nasjonalparken er ikke her!"

- Vi kjøpte jo akkurat billett... i inngangen? Peker på billettboden.

- den svære guttegjengen gikk innover her", og vi forstår at det er nettopp det som bekymrer dem.

(Det er allment kjent at ugifte gutter og jenter går til skogen for å ha sex). 

- Javel, hvor er nasjonalsparken da?

Han leder vei til en annen skog.

Den ene veien tar 1,5time, og den andre 3 timer. Vi begynner å traske, og legger merke til at en hund følger etter oss. Hunder her er generelt sett farlige, og har kun én funksjon; vakthund. Men denne oppfører seg på ingen måte aggressivt mot oss.  

 En gruppe på 3 gutter følger etter oss, de spør om bilde, og vi ser hvordan de reagerer på hunden. Guttene går motsatt vei tilbake, og hunden dilter fremdeles.

  Etterhvert røper landskapet teplantasjer så langt øyet kan se. For all del, fornøyd med det, men hvor er jungelen? Vi fortsetter optimistisk videre. 

Møter på en eldre kvinne og spør på bengali, hvilken vei til jungelen. Hun peker en retning før hun legger to fingre på munnen og plystrer. 4 gutter mellom 7-12 år dukker opp fra alle kanter i teplantasjen. Hun sier noe til dem, og de kaster kvistene fra seg i en haug, og begynner å samle kveg fra beite. Kvinnen stabler en haug av pinnene og legger det på hodet.

Teplantasjen er frodig med busker og trær, med en strandsti i midten. Vi følger stien barbeint til vi møter på jungelen.

 Det første som møter oss er gedigne spindelvev med svære edderkopper. Jeg plukker opp en pinne å begynner å spinne for å unngå å få det på oss. Etter flere blindveier og ufattelig mye spindelvev ser vi oss slått og drar tilbake samme vei vi kom fra. Rett utenfor møter vi på noen andre arbeidere. De stopper opp og måper, vet ikke helt hva de skal si. Ut jungelen kommer to slitne jenter barbeint med stokker i hendene og en hund som følge.

Går tilbake til rommet hvor vi bytter klær.

En liten bengaler banker på døra, han har hentet en eske med mosquitocoils til oss (en mosquitocoil har 8timers varighet og er somregel nok). 1-2-3-4-5-hele eska faktisk, tenner på 3 av dem og spør om det er nok med et tenor-skrik. Dekker alle rutene med laken, og legger sengetøy på sengene. Hunden ligger i senga på motsatt side av hvor han rer opp. Han oppdager det, peker og ler godhjertet. Normalt sett får ikke hunder nærme seg dørkarmen engang. Jeg og Marthe puster lettet ut.

 Han glemmer nøklene igjen på rommet og Marthe springer etter ham med de klirrende i hånda og roper etter han. Han hører henne ikke.

  Tar oss en chai ved kiosken etterpå.

Vi blir forklart av de andre i kiosken at han som jobber på gjestehuset er døv og kan ikke snakke. Han skriker i tenor-tonefall for å gjøre seg forstått. Vi gir ham klengenavnet Quasimodo, da han er så snill!

Hunden ligger under benken Marthe og jeg sitter ved. Det er fredelig, frem til en bengaler kommer bort og prøver å overbevise oss om at vi må sjekke ut, sove hos han heller. Han smatter på phan (rød indisk tyggetobakk) og snakker oss helt opp i ansiktet. Jo mer bestemt han prøver å være, desto høyere prøver han å gjenta ting, fremdeles med phan i munnen. Hunden reiser seg og stiller seg imellom oss, bengaleren prøver å sparke til hunden. Jeg roper hunden tilbake og Marthe snerrer. Han blir sint når vi går hunden i forsvar og enda sintere når vi avslår tilbudet hans. Ørene stikker utforbi lua og vi gir ham kallenavnet, luemannen. Han går opp i gata hvor han skuler og peker på oss. 

"Er det noen plass å spise?" Spør vi. 

Kun moskéen, hvis ikke må dere til neste by, bare 3km, svarer de.

Vi går opp til moskéen, det lukter kloakk og har kun ett lite stearinlys. Dessuten står luemannen inne å snakker med imamen.

Det er enstemt å traske de 3 km til neste by. Hunden følger fremdeles etter oss. 

Det sitter masse folk langs veien. Blant annet en CNG-sjåfør som slapper av i sola. "Hvor langt til neste by?"

"Allting godt!" Svarer han. Han er høy som ett hus på opium. 

Møter på en ny mann lengre borti veien. Han viser seg å være spinnhakkende gal/tullete.

 "Kanskje vi ikke burde spørre så mange flere" foreslår jeg, Marthe nikker.

Vi har gått langt om lenge før vi bestemmer oss for å snu tilbake, mørket siger på og fremdeles ingen tegn til byen. "Nærmere 3 mil enn 3km altså", mumler Marthe.

En trailer stopper "sitte på?"

- kan vi sitte på lasteplanet? Vi har hund med oss..

De gjorde seg vanskelige og begynner med argumenter som "come on, vi er harmløse, vi er brødre!" Knise-flire.

- Nei! Vi vil ikke sitte på.. Kjør videre!

Det er bekmørkt og vi kan ikke se noe, tar frem lommelykta og lyser vei foran oss. Hunden holder avstand fra lyset.

2 motorsykler passerer og tar en u-sving rundt oss.

 "Hello sexy girls? What are you doing out here?".

De virker ruset på ett eller annet. Vi fortsetter videre uten å snu og uten å svare.

 "Are you all alone? Its not safe for girls to be here alone, you know. We can drive you?" 

De prøver å skremme oss, ikke berolige. De er "bad news",vi gir dem derfor ingen respons nå heller.

 De stopper motoren, skrur av lysene, og kommer mot oss på en truende måte. "Are you afraid?" spør en av dem og ler. Han andre skal til å stryke meg over armen idet hunden kommer springende bak oss. De skvetter til når hunden begynner å bjeffe ut fra mørket. Marthe sier ett stygt ord høyt på bengalsk. "Choro-do! La oss være i fred!". Hunden springer rundt beina på dem og knurrer. De trekker seg tilbake. 

Tilbake ved nasjonalparken snakker vi med noen lokale, de henvinser oss til Imamen igjen. Vi har ikke noe valg, så vi bestemmer oss for å gi det en sjanse. Til vår store lettelse viser det seg, at det er kona til Imamen som lager maten - hjemme hos seg, og at vi vil få maten servert på gjestehuset.

 Vi får maten levert i matbokser av tinn stablet oppå hverandre, så ble det mat til slutt. 

Vi lar hunden sove i møterommet. Det er så mye rart som reker rundt i denne byen at det er nok like greit.

Lommeboka Er Borte!

Dag 19

23. November 

Del 2

Etter ett forgjeves forsøk på å kjøpe sjal og lommebok bestemmer vi oss for å drøye det. Vi henter sekkene på hotellet og tar en CNG (indisk tuk-tuk) til den indiske ambassaden. Marthe må plukke opp passet sitt med indisk visum før vi kan bevege oss ut av Dhaka. Busstasjonen ligger like ved. Det er dog ikke lov å ta med seg noen form for bagasje inn til ambassaden så jeg blir sittende utfor å vente. Tar opp dagboka, begynner å skrive.

Området som så mange andre områder i Dhaka kreler av mennesker. Noen få prøver "diskré" å passere meg noen 10-15 ganger. Jeg får sitte i fred omtrent 5min før en kvinne stopper opp, og kommer nærmere for å inspisere meg. Hun kikker på pennen, skrifta, kikker på meg. "Hei" sier jeg og kikker tilbake opp mot henne. Hun svarer meg ikke. 

Kvinnen trekker til seg mer folk. Folk er nysjerrige på hva hun ser på og før jeg vet ordet av det har den ene kvinnen progressert til ei klynge, og senere til en flokk - ca. 70 par med øyne. Folk står på tå og prøver å kikke over skuldrene til hverandre. Jeg sitter på bagasjen og prøver å fortsette å skrive. Det er på ingen måte lett, og en pinlig prestasjonsangst bygger seg opp. Jeg prøver gjentatte ganger å hilse; "Hallo" sier jeg - på engelsk, "kemon aso?" på bangla. Ingen respons. Ingen svar.

 De står rundt meg som en sirkel - masse tomme blikk med ansiktsuttrykk som ikke røper noe. Fokusér Shir! Fortsett å skriv, bare overse, dette fikser du. Jeg klarer ikke og jeg bryter ut i latterkrampe. Jeg ler så tårene renner og hikster. Det er så pinlig, så aldeles ukomfortabelt, og så komisk øyeblikk. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

En mann kommer springende "Madam! Are you okay? Do you need assistance?" Roper han og presser seg gjennom mengden. Han er bengaler og snakker gebrokkent engelsk. Han kommer seg frem til første rad. "Yesyesyes" tørker tårene og roer meg ned. Jeg prøver å komme tilbake i dialog, men mannen ser nå like sjokkert ut som resten av mengden og har plutselig mistet munn og mæle. Jeg er kruttrød, stirrer ned i boka. Puste inn, puste ut. Herregud så pinlig! Skribler ned noen linjer videre, tar ikke blikket fra boka. Mengden løsner etterhvert. 

"Nemmen! Har du fått deg fanclub?" ler Marthe.

Vi går nedover gata og tar oss en kopp med chai fra ei lita bod. Også her får vi blikk, men stemninga er helt annerledes. Noen gutter følger med på en cricketkamp på en mobil som de har festet i toppen av ei té-tralla.

Busstasjonen er hektisk. 5menn står parat for å hjelpe oss. "Hvor skal dere?", "Jeg kan hjelpe!".  De viser oss veien til informasjonen, vi viser notater av bynavn, og blir fulgt til rett bussfirma. En mann i hvit frakk med skjegg og ei feit bunke med aviser har utpekt seg selv til vår veiviser - vi dilter etter.

Han setter opp ett stort glis henviser oss til rett rute, passer på at alt går rett for seg, før han labber rundt på området og prøver å få solgt noen aviser.

Vi får bussbillettene. Det er laget av tynt papir hvor det er stemplet hull med rett dato og påskrevet setenummer. Bussen forlater ikke busstasjonen før den er full, med andre ord så har den ingen fast tid. Den kan dra om 2timer eller 2minutter. Vi blåser såpebobler med 2 gategutter for å fordrive tid. Gir dem såpeboblene, ber dem om å dele. Men, bengalere har en mentalitet om at "det er mer der det kom fra". 

Marthe går for å kjøpe litt frukt og vann til bussturen. Hun runder hjørner og er ute av syne. Og selvfølgelig roper de etter passasjerer til bussen vår. Fytti-hælvete; hvor er Marthe? Jeg drasser sekkene mot utgangen for å få ett bedre overblikk. En 75liters, en 50liters-sekk og en håndbagasje skal jeg holde styr på. Det tar ikke lang tid før andre passasjerer og sjåføren begynner å mase om at jeg må komme meg ombord på bussen. "I need to find my friend first" - de forstår ikke, og tror at det er for mye bagasje for meg å flytte alene. Så de begynner å plukke opp sekkene... 

På toppen av det hele dilter de 2 gateguttene fremdeles etter meg, og maser enda om såpebobler, i tillegg til en gammel hjemløs mann som prøver å få meg til å lese ett skilt skrevet på arabisk. Tiggeren snakker høyere og høyere, guttene prøver å overdøve, passasjerene drar i meg og bagasjen.. Til min store lettelse, dukker Marthe opp. "Bengalere..." Sier hun oppgitt og ler av hele situasjonen. "De gjør alltid sånn! men tro meg, vi har god tid, bussen kommer ikke til å kjøre før vertfall ett kvarter! Det er det samme når passasjerer skal av så skriker de UT! UT! UT!, og stresser noe så jævlig". 

Bussturen tar mangfoldige timer, og jeg får first-hand-experience at Marthe har helt rett. Mayhem oppstår ved vært eneste busstopp. 

Vi ankommer en by ved navn Shaistaganj. Det er en liten by, men imponerende mange menn som står parat til å hjelpe oss, og vi finner ett gjestehus. Og vi blir fort en attraksjon for både de som jobber der og andre gjester. De står i en halvsirkel rundt oss som strekker seg fra midten av rommet til dørkarmen og spør oss om allslags. Vi svarer på spørsmål og sjekker inn samtidig, det oppleves kaotisk. Idet alle har dratt, gjør vi oss klar for mat, og jeg oppdager at lommeboka mi er borte. Forsvunnet. 

Igjen står hele klynga meg folk i samme halvsirkel fra midten av rommet til dørkarmen. Denne gangen som mistenkte. Og de går igjennom scenarioet tidligere, jeg og Marthe går igjennom hele sekken min for tredje gang med de som vitne. "This is BIG problem!" konstaterer Marthe over og over for hotellbetjeningen. Alle står som lammet, da det å stjele er en fryktelig stygg ting å gjøre i Bangladesh. Man gjør bare ikke slik, enda mer her enn andre plasser. 

Marthe har helt panikk, jeg derimot er rolig. "Vi får fikse dette imorgen, Marthe, så får vi oss noe mat først.". En lokal gutt tar oss med til byens beste plass å spise. Det fins 3 restauranter, og alle 3 ligger rett over gata, vegg i vegg.

Under middagen har vi litt problemer med språket.

Bengaler: sisters? 

Marthe: No.

Bengaler: girlfriends?

- No, friends, retter vi.

- Do you have boyfriend? Spør Marthe sarkastisk tilbake.

Han tenker seg om.

"Ohkay" svarer han og kikker på Marthe, selvtilfreds over hvor enkelt det var å få seg dame.

Marthe gir meg ett bryskt blikk og spør meg på norsk "skal vi fortelle han hvordan det funker eller?"

Vi kommer tilbake til hotellet, legger oss på sengene og legger slagplan for dagen derpå. Lommeboka mi inneholdt bankkortet mitt og ca.1000 norske kroner.  Noe som er mer enn nok for hele oppholdet vårt i Bangladesh. "Vi må finne minibank og en nettkafé slik at jeg kan stenge kortet. Jeg er på ingen måte bekymret over at noen kommer til å klare å misbruke kortet mitt, men er bedre å være på den sikre siden."

"Om vi ikke finner noen ATM, så har jeg nepalske penger jeg kan veksle" skyter jeg inn idet jeg retter på puta. 

"Marthe...?" Sier jeg nølende, og løfter puta. Der ligger lommeboka pent og pyntelig. "For en særdeles lite kreativ plass å legge den, som om vi ikke har sett under puta!"  Vi ler så tårene renner. Det er så lite gjennomtenkt fra vedkommendes side. "Jeg VEIT at den ikke var der, for jeg sjekka der selv, flere ganger!" konstanterer Marthe. 

"Bare fornøyd med å få den tilbake jeg". Med unntak av 100kr/1000Taka, har alt returnert.

Samfunnsrelaterte Problemstillinger Bangladesh

Dag 19 

23. November 

Del 1

Bangladesh er ett land jeg ikke hadde noe som helst forkunnskaper om. Dette blogginnlegget tar opp noen av de samfunnsrelaterte problemstillingene. Viktig å bemerke seg at dette er formidlet av meg og mine inntrykk - ikke bengalere.

Standar

Vi starter dagen med frokost i ei lita bule i Dhaka, spiser med høyre hånd. Venstre hånd er for "andre enden" - toalettpapir blir lite brukt, og er istede byttet ut med vann. 

Sjeleglad, for at vi får brød som jeg kan rulle over risen. Om vi ikke skulle få brød iløpet av turen, da har jeg ett problem.... Det å spise med 5 fingre er mye vanskeligere enn du skulle tro, spesielt når det er ris det er snakk om!

 Maten koster i underkant av 40 øre. 

Om det var hvite vegger og rene tallerkener? Ikke akkuratt. Jeg stuper rett uti og setter ingen krav til standar. Jeg har ingen aning om hva som venter meg utenfor hovedstaden, så best å bli vandt med det. Jeg skal helt ærlig innrømme at det finnes vestlige begrensninger integrert i denne kroppen også, men på samme måte er jeg sjarmert av "bula".

Bangladesh vs. Dhaka og turister 

Deretter går vi innom en wificafé og googler rundt på kart og steder.

 Hvor vil vi? Hva vil vi gjøre? Målet er å reise dit ingen har reist før. Med tanke på turismen i Bangladesh, burde ikke det være noen umulighet. Jeg mener, hvem reiser til Bangladesh?

 Vi er også interessert i stammefolk. Vi kombinerer ønskene våre ned til hvor det kan være praktisk iforhold til at vi skal krysse over til India. Skriver ned noen stedsnavn, som virker vanskelig å uttale i notisbøkene våre, og fortsetter videre.

En arbeider på en teplantasje tjener 65 taka dagen (5,58kr /dagen)

Lønn for en dags arbeid på hotell i Dhaka er 180taka  (15,45kr /dagen)

En rickshawsyklist kan tjene opptil 300taka pr.dag (25,76kr /dagen)

Kaffe på en wifisjappe (alle er overdrevent fancy) begynner på 200 taka!! (17kr)

Så hvis du tjener 150kr timen, noe som er "fair" over minstegrensa i Norge, og du jobber 8 timer daglig... Da er verdien på én kopp kaffe 1200kr! 

Ser dere galskapen i det?

Vestlige, andre generasjons bengalere flytter tilbake og starter allslags prosjekt av vestlig standar og funksjoner. Deriblant wificafé, 5 stjerners hotell, kjøpesentre og golfbaner, alt med vestlige priser! 

Det jeg prøver å si er at det er igangsatt en prosess i Dhaka, hvor flere og flere satser, og bygger tilrette for turister og økt turisme. Med den gjennomsnittlige lønnen for bengalere i bakhodet, er det en prosess som skjer over hodet deres, som de ikke har mulighet til å være med på. Turismen øker og turister benytter seg av tilbudene - som om Bangladesh var ett charterland. Levestanderen til bengalerene forblir den samme. 

"Ja, men der nede er dem vandt til det,.. De vet jo ikke noe annet?" 

Nei. Det er feil. 

Hver dag trasker de forbi de samme byggene, de samme sjappene, og vet at det der kommer jeg aldri til å ha.

 De ankommer jobb og de begynner å verte opp "kongen". Kongen kommer ifra ett land de aldri har hørt om. Jeg er kongen, men jeg er ikke her for å velte meg i luksus - da setter jeg meg heller på ett fly tilbake til Norge.

Dhaka er idag ett pitstop i verden hvor man kan leve som en konge, innbyggerne har ikke noen andre valg enn å tjene konge etter konge. Er man ikke født med blått blod er mulighetene små. 'Vi snakker mulighet til å se verden, få seg en utdannelse, eie en bedrift, eie ett hus,..muligheter vi tar for gitt, for i alle land står ikke alle fritt, til å gjøre akkuratt slik de vil med livet sitt.

3G og Facebook er en utbredt ting. Absolutt ALLE eier en mobiltelefon. Til og med hjemløse mennesker som mangler armer og bein, som sitter på gata å tigger, tar opp mobiltelefonen og sjekker Facebook! Det kan virke som om de ofrer mat en dag til fordel å fylle på ekstra credit på telefonen slik at de kan surfe videre. Det er galskap!

Bangladesh er ett muslimsk land, det kan være praktisk å ha ett sjal innen rekkevidde om det skulle bli nødvendig. Så vi stikker til ett lokalmarked for å kjøpe det jeg trenger; ett sjal/skjerf og en lommebok. Minibanken printer kun ut store sedler, så jeg fordeler sedlene  som "sparekonto" og "brukskonto". Foreløpig ligger alt på brukskontoen, noe som er litt risikabelt. Om pengene blir stjælt/mistet er det surt men ikke krise, da det fins mer der det kom fra. På den andre siden så vet man aldri hva tid man ser en minibank igjen,...

Du eier garantert ett plagg fra Bangladesh

Det er svære marked over stort sett hele Dhaka. Bangladesh har enormt mange klesfabrikker, og står for en veldig stor del av produksjonen av klær som senere blir importert til vestlige land - så det som har med tekstil å gjøre er lett tilgjengelig i byen. Her ligger moten for 2år tilbake tilsalgs på bord til billigpris.  Tross alt som er nevnt ovenfor, finner vi ingen av delene. 

Vi befinner oss visstnok på "feil" side av byen.

(Bilde tatt av Marthe Olsen).

Fisk og kjøtt. 

Dette markedet tilbyr sko, kjøtt og grønnsaker. Går inn på ett bazar-område av ren nysgjerrighet. Fersk fisk og kjøtt ligger på rekke og rad, selgerene har en liten bøtte med vann, hvor de tar en håndfull og drypper over fisken. 

Tørka fisk i alle slags varianter i svære flettede, trekurver. Bazaren er dekket med ett transparang, men varme og sol trenger fremdeles inn. Det lukter helt jævlig!

(Bildet er tatt av Marthe Olsen. Dette er en av de litt snillere bodene).

 Noen selgerene sitter i båser omringet av høns og netting. Hadde dette vært i Norge hadde Mattilsynet vært der pronto!

 Men det er ikke Norge, det er Bangladesh; det må man huske og akseptere.

(Det å akseptere betyr ikke nødvendigvis at man validerer det som riktig.)

 Det er på ingen måte nok plass for hønene. De er trengt inn i små trekurver som tvinger dem til å ligge, uten mulighet til å bevege seg. 

Alternativ 2 tilbyr dem muligheten til å bevege seg, det vil si at de tråkker oppå hverandre, og flere av dem har skader etter den ekstreme trengselen. De kjemper om å få være på toppen, men ender fort på bunnen igjen.

 Utfor hønseburet er det blodige skåler hvor hønseføtter - og det jeg tipper er hjertet, ligger til salgs. 

Mannen i hønseburet holder ei høne opp-ned etter føttene, og spør om vi vil kjøpe. Høna lever enda. I andre hånd holder han en kniv og området rundt han er blodig. 

"Er det rart jeg er veggis eller?" Sier Marthe. Ditto-ditto!

Det er viktig for meg å påpeke at jeg er fullstendig klar over at alt kjøtt har hatt puls på ett eller annet tidspunkt. Men under disse forholdene; sol,varme og alt for mange høns trykket inn på ett lite område, minner det meg om ett pulserende torturkammer.

 Frittgående høns gir plutseligt litt mer mening...svarer jeg tørt.

Tar oss en runde rundt bodene. Kikker på kjøtt og dyr med fasinasjon og avskyelighet. Fasinasjon for det er så utrolig fremmed og annerledes. (Jeg har sett tilnærmet, men aldri fått en slik "in-your-face-opplevelse".) Avskyelighet for det er så ekstremt dårlige forhold. 

Jo lengre vi går inn, desto lengre holder jeg pusten. Transparanget holder luft og lukt innestengt og produserer en innpåsliten, vemmelig lukt av fordervet kjøtt som møter deg som en vegg og legger seg rundt deg som ett teppe. 

Jeg vil også nevne noe om holdninger iforhold til kjøtt. Selv om de har India som naboland, hvor en ganske stor prosentandel er vegetarianere - så er det HELT fullstendig uforståelig at vi ikke spiser kjøtt eller fisk.

Vi blir møtt med spørrende øyene og overraskende ansiktsuttrykk.

Pris og pruting

Det er som nevnt økende, men fremdeles lite turisme i Bangladesh. Utlendinger har ikke blitt merket som vandrende pengemaskiner enda. Pruting er en del av rutinen og vi får det til lokal pris. Ved flere andre land i Asia, gir de deg enten dobbel pris eller en ekstra 0 bakpå prislappen - selv om du pruter. 

Vi får gå i fred i gatene og står fritt til å observere alt det som skjer rundt oss. 

De møter oss istede med skeptiske, nysjerrige blikk og masse spørsmål. 

Utdanningen i Bangladesh har mange svakheter, og allmennkunnskapen er LAV. Selv om det skal påpekes at det har blitt bedre de siste årene. 

Vi blir sidestilt av spørsmål som: 

- Hvorfor har du en annen hudfarge og hårfarge enn meg?

- Hvordan kan jeg ha svart hår og du ha brunt/blondt/rødt? Hvordan er det mulig?

Spørsmål, med svar vi tar som en selvfølge.

 For dem er det ikke slik. 

Ett annet eksempel er hvordan mange tenker om verden. 

I verden fins det :

- SAARC-land, som blir definert nesten som ett eget kontinent. 

- Europa, som er ett land. 

- England, som ikke er assosiert med Europa i det hele tatt - (Bangladesh var en del av India før, som var engelsk koloni, derfor kjenner de til England)

- Og noen nevner også Amerika og Australia. 

Såh, når ALLE disse landene snakker engelsk, hvordan kan vi da ha ett annet morsmål som første språk?

Prøver å forklare at Europa er ett kontinent som består av ulike land med ulike religioner, tradisjoner, kulturer og språk. De forstår ikke. Desto mer detaljert vi prøver å forklare, jo mer benekter de.

Kan ikke - eller vil ikke forstå? Det er en helt syk tankegang for dem og informasjonen snur virkelighetsperspektivet deres på hodet. 

Dette høres fjernt ut, la meg få demonstrere:

Columbus påsto at jorda var rund, ikke flat. Kikker jeg ned eller ut mot horisonten er jorda flat for meg óg! Så hvordan vet jeg da at jorda er rund? 

Slik er det for dem også, de baserer sine konklusjoner på sine inntrykk og erfaringer. Hvordan pinpointe Norge på kartet, når verdenskart er en mangelvare?

Hvorfor er det slik? 

Svaret er Korrupsjon med stor "K",  som med så mange andre land.

Det er ikke alle som har råd til skolegang. Det kommer ikke av ekstremt fattigdom, men skolegangen som er utrolig dyr satt opp imot vanlig lønn. Dermed er en ganske stor del av befolkningen ekskludert. Jeg har også inntrykk av at flere lærere ikke har det rette grunnlaget for å kunne lære videre. 

Marthe møtte deriblant en engelsk-lærer som ikke kunne si hva yrket sitt var på engelsk selv...

Jenter og utdanning

Det har vært nesten umulig for jenter å få seg skolegang, FREM til dagens generasjon. Den dag idag er situasjonen omvendt, alle jenter som kan finansielt sett og ikke har noe hindrende handicap, MÅ gå på skole. Utdannelse har blitt viktig igjen. Forhåpentligvis vokser det frem høystatus-yrker kvinner står med full invitasjon til å tre inn i jobb på lik linje med menn.

Min reise sammen med Marthe har ledet meg på mange nye spor, mentalt sett. Man lærer så ufattelig mye om seg selv gjennom andre. Iforhold til allmenvitenskap er jeg blitt tvunget inn på fremmede tankemønstre for å kunne forstå selv de enkleste ting om igjen. 

Med det sagt føler jeg meg beæret over å ha møtt så utrolig mange fantastiske mennesker med gjestfrihet uten like. Beautiful Bangladesh, med alle sine svakheter i samfunnet, er på ingen måte en hindring for befolkningen. Slik jeg lærte dem om verden, lærte glødende innbyggere meg en viktig lekse, de lærte meg om lykke og verdien av ett åpent sinn.