Dag 19
23. November
Del 1
Bangladesh er ett land jeg ikke hadde noe som helst forkunnskaper om. Dette blogginnlegget tar opp noen av de samfunnsrelaterte problemstillingene. Viktig å bemerke seg at dette er formidlet av meg og mine inntrykk - ikke bengalere.
Standar
Vi starter dagen med frokost i ei lita bule i Dhaka, spiser med høyre hånd. Venstre hånd er for "andre enden" - toalettpapir blir lite brukt, og er istede byttet ut med vann.
Sjeleglad, for at vi får brød som jeg kan rulle over risen. Om vi ikke skulle få brød iløpet av turen, da har jeg ett problem.... Det å spise med 5 fingre er mye vanskeligere enn du skulle tro, spesielt når det er ris det er snakk om!
Maten koster i underkant av 40 øre.
Om det var hvite vegger og rene tallerkener? Ikke akkuratt. Jeg stuper rett uti og setter ingen krav til standar. Jeg har ingen aning om hva som venter meg utenfor hovedstaden, så best å bli vandt med det. Jeg skal helt ærlig innrømme at det finnes vestlige begrensninger integrert i denne kroppen også, men på samme måte er jeg sjarmert av "bula".
Bangladesh vs. Dhaka og turister
Deretter går vi innom en wificafé og googler rundt på kart og steder.
Hvor vil vi? Hva vil vi gjøre? Målet er å reise dit ingen har reist før. Med tanke på turismen i Bangladesh, burde ikke det være noen umulighet. Jeg mener, hvem reiser til Bangladesh?
Vi er også interessert i stammefolk. Vi kombinerer ønskene våre ned til hvor det kan være praktisk iforhold til at vi skal krysse over til India. Skriver ned noen stedsnavn, som virker vanskelig å uttale i notisbøkene våre, og fortsetter videre.
En arbeider på en teplantasje tjener 65 taka dagen (5,58kr /dagen)
Lønn for en dags arbeid på hotell i Dhaka er 180taka (15,45kr /dagen)
En rickshawsyklist kan tjene opptil 300taka pr.dag (25,76kr /dagen)
Kaffe på en wifisjappe (alle er overdrevent fancy) begynner på 200 taka!! (17kr)
Så hvis du tjener 150kr timen, noe som er "fair" over minstegrensa i Norge, og du jobber 8 timer daglig... Da er verdien på én kopp kaffe 1200kr!
Ser dere galskapen i det?
Vestlige, andre generasjons bengalere flytter tilbake og starter allslags prosjekt av vestlig standar og funksjoner. Deriblant wificafé, 5 stjerners hotell, kjøpesentre og golfbaner, alt med vestlige priser!
Det jeg prøver å si er at det er igangsatt en prosess i Dhaka, hvor flere og flere satser, og bygger tilrette for turister og økt turisme. Med den gjennomsnittlige lønnen for bengalere i bakhodet, er det en prosess som skjer over hodet deres, som de ikke har mulighet til å være med på. Turismen øker og turister benytter seg av tilbudene - som om Bangladesh var ett charterland. Levestanderen til bengalerene forblir den samme.
"Ja, men der nede er dem vandt til det,.. De vet jo ikke noe annet?"
Nei. Det er feil.
Hver dag trasker de forbi de samme byggene, de samme sjappene, og vet at det der kommer jeg aldri til å ha.
De ankommer jobb og de begynner å verte opp "kongen". Kongen kommer ifra ett land de aldri har hørt om. Jeg er kongen, men jeg er ikke her for å velte meg i luksus - da setter jeg meg heller på ett fly tilbake til Norge.
Dhaka er idag ett pitstop i verden hvor man kan leve som en konge, innbyggerne har ikke noen andre valg enn å tjene konge etter konge. Er man ikke født med blått blod er mulighetene små. 'Vi snakker mulighet til å se verden, få seg en utdannelse, eie en bedrift, eie ett hus,..muligheter vi tar for gitt, for i alle land står ikke alle fritt, til å gjøre akkuratt slik de vil med livet sitt.
3G og Facebook er en utbredt ting. Absolutt ALLE eier en mobiltelefon. Til og med hjemløse mennesker som mangler armer og bein, som sitter på gata å tigger, tar opp mobiltelefonen og sjekker Facebook! Det kan virke som om de ofrer mat en dag til fordel å fylle på ekstra credit på telefonen slik at de kan surfe videre. Det er galskap!
Bangladesh er ett muslimsk land, det kan være praktisk å ha ett sjal innen rekkevidde om det skulle bli nødvendig. Så vi stikker til ett lokalmarked for å kjøpe det jeg trenger; ett sjal/skjerf og en lommebok. Minibanken printer kun ut store sedler, så jeg fordeler sedlene som "sparekonto" og "brukskonto". Foreløpig ligger alt på brukskontoen, noe som er litt risikabelt. Om pengene blir stjælt/mistet er det surt men ikke krise, da det fins mer der det kom fra. På den andre siden så vet man aldri hva tid man ser en minibank igjen,...
Du eier garantert ett plagg fra Bangladesh
Det er svære marked over stort sett hele Dhaka. Bangladesh har enormt mange klesfabrikker, og står for en veldig stor del av produksjonen av klær som senere blir importert til vestlige land - så det som har med tekstil å gjøre er lett tilgjengelig i byen. Her ligger moten for 2år tilbake tilsalgs på bord til billigpris. Tross alt som er nevnt ovenfor, finner vi ingen av delene.
Vi befinner oss visstnok på "feil" side av byen.
(Bilde tatt av Marthe Olsen).
Fisk og kjøtt.
Dette markedet tilbyr sko, kjøtt og grønnsaker. Går inn på ett bazar-område av ren nysgjerrighet. Fersk fisk og kjøtt ligger på rekke og rad, selgerene har en liten bøtte med vann, hvor de tar en håndfull og drypper over fisken.
Tørka fisk i alle slags varianter i svære flettede, trekurver. Bazaren er dekket med ett transparang, men varme og sol trenger fremdeles inn. Det lukter helt jævlig!
(Bildet er tatt av Marthe Olsen. Dette er en av de litt snillere bodene).
Noen selgerene sitter i båser omringet av høns og netting. Hadde dette vært i Norge hadde Mattilsynet vært der pronto!
Men det er ikke Norge, det er Bangladesh; det må man huske og akseptere.
(Det å akseptere betyr ikke nødvendigvis at man validerer det som riktig.)
Det er på ingen måte nok plass for hønene. De er trengt inn i små trekurver som tvinger dem til å ligge, uten mulighet til å bevege seg.
Alternativ 2 tilbyr dem muligheten til å bevege seg, det vil si at de tråkker oppå hverandre, og flere av dem har skader etter den ekstreme trengselen. De kjemper om å få være på toppen, men ender fort på bunnen igjen.
Utfor hønseburet er det blodige skåler hvor hønseføtter - og det jeg tipper er hjertet, ligger til salgs.
Mannen i hønseburet holder ei høne opp-ned etter føttene, og spør om vi vil kjøpe. Høna lever enda. I andre hånd holder han en kniv og området rundt han er blodig.
"Er det rart jeg er veggis eller?" Sier Marthe. Ditto-ditto!
Det er viktig for meg å påpeke at jeg er fullstendig klar over at alt kjøtt har hatt puls på ett eller annet tidspunkt. Men under disse forholdene; sol,varme og alt for mange høns trykket inn på ett lite område, minner det meg om ett pulserende torturkammer.
Frittgående høns gir plutseligt litt mer mening...svarer jeg tørt.
Tar oss en runde rundt bodene. Kikker på kjøtt og dyr med fasinasjon og avskyelighet. Fasinasjon for det er så utrolig fremmed og annerledes. (Jeg har sett tilnærmet, men aldri fått en slik "in-your-face-opplevelse".) Avskyelighet for det er så ekstremt dårlige forhold.
Jo lengre vi går inn, desto lengre holder jeg pusten. Transparanget holder luft og lukt innestengt og produserer en innpåsliten, vemmelig lukt av fordervet kjøtt som møter deg som en vegg og legger seg rundt deg som ett teppe.
Jeg vil også nevne noe om holdninger iforhold til kjøtt. Selv om de har India som naboland, hvor en ganske stor prosentandel er vegetarianere - så er det HELT fullstendig uforståelig at vi ikke spiser kjøtt eller fisk.
Vi blir møtt med spørrende øyene og overraskende ansiktsuttrykk.
Pris og pruting
Det er som nevnt økende, men fremdeles lite turisme i Bangladesh. Utlendinger har ikke blitt merket som vandrende pengemaskiner enda. Pruting er en del av rutinen og vi får det til lokal pris. Ved flere andre land i Asia, gir de deg enten dobbel pris eller en ekstra 0 bakpå prislappen - selv om du pruter.
Vi får gå i fred i gatene og står fritt til å observere alt det som skjer rundt oss.
De møter oss istede med skeptiske, nysjerrige blikk og masse spørsmål.
Utdanningen i Bangladesh har mange svakheter, og allmennkunnskapen er LAV. Selv om det skal påpekes at det har blitt bedre de siste årene.
Vi blir sidestilt av spørsmål som:
- Hvorfor har du en annen hudfarge og hårfarge enn meg?
- Hvordan kan jeg ha svart hår og du ha brunt/blondt/rødt? Hvordan er det mulig?
Spørsmål, med svar vi tar som en selvfølge.
For dem er det ikke slik.
Ett annet eksempel er hvordan mange tenker om verden.
I verden fins det :
- SAARC-land, som blir definert nesten som ett eget kontinent.
- Europa, som er ett land.
- England, som ikke er assosiert med Europa i det hele tatt - (Bangladesh var en del av India før, som var engelsk koloni, derfor kjenner de til England)
- Og noen nevner også Amerika og Australia.
Såh, når ALLE disse landene snakker engelsk, hvordan kan vi da ha ett annet morsmål som første språk?
Prøver å forklare at Europa er ett kontinent som består av ulike land med ulike religioner, tradisjoner, kulturer og språk. De forstår ikke. Desto mer detaljert vi prøver å forklare, jo mer benekter de.
Kan ikke - eller vil ikke forstå? Det er en helt syk tankegang for dem og informasjonen snur virkelighetsperspektivet deres på hodet.
Dette høres fjernt ut, la meg få demonstrere:
Columbus påsto at jorda var rund, ikke flat. Kikker jeg ned eller ut mot horisonten er jorda flat for meg óg! Så hvordan vet jeg da at jorda er rund?
Slik er det for dem også, de baserer sine konklusjoner på sine inntrykk og erfaringer. Hvordan pinpointe Norge på kartet, når verdenskart er en mangelvare?
Hvorfor er det slik?
Svaret er Korrupsjon med stor "K", som med så mange andre land.
Det er ikke alle som har råd til skolegang. Det kommer ikke av ekstremt fattigdom, men skolegangen som er utrolig dyr satt opp imot vanlig lønn. Dermed er en ganske stor del av befolkningen ekskludert. Jeg har også inntrykk av at flere lærere ikke har det rette grunnlaget for å kunne lære videre.
Marthe møtte deriblant en engelsk-lærer som ikke kunne si hva yrket sitt var på engelsk selv...
Jenter og utdanning
Det har vært nesten umulig for jenter å få seg skolegang, FREM til dagens generasjon. Den dag idag er situasjonen omvendt, alle jenter som kan finansielt sett og ikke har noe hindrende handicap, MÅ gå på skole. Utdannelse har blitt viktig igjen. Forhåpentligvis vokser det frem høystatus-yrker kvinner står med full invitasjon til å tre inn i jobb på lik linje med menn.
Min reise sammen med Marthe har ledet meg på mange nye spor, mentalt sett. Man lærer så ufattelig mye om seg selv gjennom andre. Iforhold til allmenvitenskap er jeg blitt tvunget inn på fremmede tankemønstre for å kunne forstå selv de enkleste ting om igjen.
Med det sagt føler jeg meg beæret over å ha møtt så utrolig mange fantastiske mennesker med gjestfrihet uten like. Beautiful Bangladesh, med alle sine svakheter i samfunnet, er på ingen måte en hindring for befolkningen. Slik jeg lærte dem om verden, lærte glødende innbyggere meg en viktig lekse, de lærte meg om lykke og verdien av ett åpent sinn.
